Sunniva Gylver

75

Snakker vi ikke om Kristus, formidler vi et annet budskap

Hvis vi som prester leder en seremoni som handler om å ta avskjed med en avdød og selv konfronteres med vår dødelighet - og vi IKKE sier noe om håp til Jesus Kristus; korsfestet og oppstanden - da kommuniserer vi indirekte et annet budskap.

Publisert: 5. mar 2016

Jeg har nettopp lest intervju med prest og daglig leder av begravelsesbyrå Arvid Steinum i VL lørdag 5.mars. Han synes det er trist at Bispemøtet  forbyr prester som er ordinært i Den norske kirke å lede religiøse eller livssynsnøytrale seremonier som ikke følger kirkens liturgier og ordninger. Jeg forstår og deler hans motivasjon for å møte mennesker der de er og vise åpenhet og fleksibilitet i en ofte vanskelig og sårbar situasjon for de pårørende. Jeg er også glad for at han understreker at han ikke kan proklamere et annet religiøst budskap enn det kristne.

Men hvis vi som prester leder en seremoni som handler om å ta avskjed med en avdød og selv konfronteres med vår dødelighet - og vi IKKE sier noe om vårt håp knyttet til Jesus Kristus; korsfestet og oppstanden - da tenker jeg at vi indirekte kommuniserer et annet budskap enn det kristne. I et sekulært samfunn som vårt, vil vi da som seremoniledere kunne oppleves å legitimere at kirken ikke har noe å si inn i en slik situasjon, som skiller seg fra det andre ville kunne si. - Men det har vi! Som prester og seremoniledere representerer vi alltid noe større og noe mer enn våre egne perspektiver på hva som er det beste arbeid vi kan gjøre i den situasjonen.

Presteforeningens leder Martin Enstad sier i samme intervju at «ordinasjonen er en fullmakt til å gjøre tjenester på vegne av fellesskapet. Da må man finne seg i å gjøre det innenfor de rammene som fellesskapet setter,» og han peker på at en fast liturgi sikrer en verdig ramme for alle. Her er jeg på linje med Enstad, selv om rammen selvfølgelig må sikres av langt mer enn en fast liturgi - nemlig av både prester, kantorer og byråer som gjør en skikkelig jobb i møte med hver enkelt situasjon og pårørende familie og venner. Jeg har gjennom mine tjue år som prest begravet mennesker i alle lag av samfunnet og ulike tros- og livssituasjoner. Selv om store variasjoner i ressurser og nettverk setter sitt preg på seremonien, er det noe utrolig vakkert ved at liturgien er grunnleggende den samme, både der kirken er stappfull av både mennesker, blomster, kultur og mektige nettverk, og der byråets folk, kantor og jeg er alene rundt kisten.

Jeg forstår som sagt Steinums behov for å komme folk i møte og skreddersy seremonier ut fra pårørendes behov. Èn ting er mer overfladiske ønsker om litt mer og mindre av det ene og det andre, men det kan være tungtveiende grunner til at mennesker ønsker å avvike sterkt fra Den norske kirkes liturgi.

Likevel er jeg dypt uenig med ham. Min erfaring er at mennesker med en helt annen tro og overbevisning enn jeg, kan oppleve seg sett og kommet i møte også innenfor rammene kirken setter for å skulle lede seremonien. Og at så lenge jeg kombinerer tydelighet og forutsigbarhet med varme, respekt og nysgjerrighet på pårørendes egne tanker og følelser, er det lite problematisk at jeg har noen faste rammer jeg må forholde meg til. Det er jo heller regelen enn unntaket at det finnes et stort religiøst og livssynsmessig mangfold i kirkebenkene under en begravelse - og vi kjenner jo ofte bare ytterst lite av det mangfoldet. Da kan vi, både i forbindelse med minneord og tale, sette ord på det, og på at «i dette rommet skal vi få være med det vi har med oss, av ulike forhold til Gud, til tro, til døden og til et evig liv.»

Vi kan møte mennesker respektfullt både i forkant og under selve gravferden, uten å bli mindre tydelige på vårt eget ståsted. Vi trenger ikke å hevde at alle tror eller må tro det samme - selv om vi løfter fram troen på en korsfestet og oppstanden Jesus Kristus og en guddommelig kjærlighet som er sterkere enn døden. Men hvis vi IKKE løfter fram det på en sånn dag - da svikter vi. Og hvis det blir vanskelig å forutsi om presten som står der framme kommer til å gjøre det - da blir kirken en dårlige seremoniforvalter og samtalepartner inn i det livssynsmangfoldet vi i økende grad har. Dessuten vil det kunne bli vanskeligere for de prestene som faktisk opplever seg forpliktet av de rammene fellesskapet har satt - fordi vi da er så kjipe i forhold til slike som Arvid Steinum. 

Jeg har selv i ti år vært prest i en svært religiøst og kulturelt mangfoldig del av Oslo, og vært aktiv i lokal og nasjonal religionsdialog. Jeg har stadig kommet opp i krevende og overraskende situasjoner rundt kirkelige handlinger. Det kan godt hende noen vil mene at jeg også i enkelte situasjoner har strukket meg for langt i å komme mennesker av annen tro eller annnet livssyn i møte. I boka «Dialogteologi på norsk» som kom ut i vinter, er jeg selv bidragsyter med et kapittel rundt dåp, hvor jeg reflekterer rundt dette. Men nettopp denne erfaringen har gjort meg enda mer overbevist om at vi må dyrke tydeligheten og åpenheten maksimalt på samme tid. Det er folkekirkens store og spennende utfordring i tiden som kommer.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kristina Grundetjern

1 innlegg  1 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden

TAKK, Sunniva!

Kommentar #2

Bjørn Abrahamsen

0 innlegg  146 kommentarer

Når en ateist skal i jorda da ?

Publisert nesten 4 år siden
Sunniva Gylver. Gå til den siterte teksten.
Èn ting er mer overfladiske ønsker om litt mer og mindre av det ene og det andre, men det kan være tungtveiende grunner til at mennesker ønsker å avvike sterkt fra Den norske kirkes liturgi.

Hva er så tungveiende grunner ? Så lenge kirken av historiske grunner nærmest har enerett på både gravferd og kirkegårder , så må man være villig til å føye seg etter folks ønsker , hva med meg f.eks. nå har jeg forhåpentligvis mange år igjen , å kanskje er aternativene flere da , men jeg ønsker helt klart ikke jesus og gud nevnt med noe ord i min begravelse , er det tungtveiende nok ?

Kommentar #3

Baard Thalberg

3 innlegg  124 kommentarer

Vi har alle valgfrihet

Publisert nesten 4 år siden

Jeg forstår Gylvers argumentasjon godt selv om vi har forskjellig livssyn. Som gravferdstaler og vigsler i Human-Etisk Forbund forholder jeg meg også til at seremonier i vår regi har ett sett med rammer vi må holde oss innenfor.

Som sikkert de fleste lesere av verdidebatt vet; har ikke vi i HEF med religiøse innslag i våre seremonier. Våre seremonier er ikke nøytrale - de er Humansistiske. Og vi forutsetter at folk når de vil ha oss som seremonileverandør at det er det de ønsker. Det betyr ikke at de selv må være humanister, selv om mange er det, bare at de ønsker vår måte å gjøre det på.

Og så er vi selvfølgelig klar over at de aller fleste som kommer for å være gjester i våre seremonier ikke er våre medlemmer eller sympatisører, de er et normalt tversnitt av folket. Så selv om vi er tydelige på hva vi selv står for skal vi unngå kritisere andres livssynsoppfatninger i seremoniene.

Vi forventer at alle respekterer vår rett til å gjennomføre våre seremonier innefor våre rammer og vi respekterer naturligvis andre livssyns rett til å gjøre det samme.

Kommentar #4

Sverre Larsen

5 innlegg  3 kommentarer

Snakker vi ikke om Kristus,formidler vi et annet budskap.

Publisert nesten 4 år siden

Takk til Sunniva Gylver for dit budskap. Det er få plasser en prest treffe så mange som skjeldent møter Guds ord. Guds Ord er evig og uforanderlig og virkekraftig Hilsen Sverre Larsen

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere