Verdidebatt

Stolthet og røvere

Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tenk bare på røveren på korset, sa min onkel David til fjerne og nære da han levde. Det var så enkelt som å si ja, så ble man tatt med. Han hadde så stor tillit til historien om røveren på korset som ble frelst i siste åndedrag, at den verken trengte pynt eller utbrodering.

I denne enkle setningen ligger det noe solid, som ikke tæres av tidens tann. Det forsvinner ikke, men stiger opp til overflaten gang på gang, uansett hvor mye man måtte komplisere dette med nåde og tilgivelse.

For det er noe i historien om røveren på korset som er så enkelt at det er vanskelig å godta. Det ligger et tilbud om noe så stort, at det umulig kan være sant. Man blir mistenksom: Det må da være en hake ved det hele? Når går betalingsfristen ut da? Hva om ikke sjekken har dekning når den skal heves? For i dag vet man da vitterlig at intet kommer gratis. Men er det et komplisert nåde­begrep som ble lagt frem for røveren på korset der ­sekundene tikket mot døden?

Jeg kom for en tid siden over et gammelt ­radiopptak døpt «Halve bygda vil tro». Det var en lengre direktesendt reportasje fra vekkelsen i ­Indre Agder på 80-tallet. Da Gerhard Fjelde og Nils Kåre Strøm durte rundt med trekkspill og kassegitar som emissærer for to alternative utganger på livet: «en evig salighet», eller «et liv i en evig natt». (Som barn på disse vekkelsesmøtene blir jeg fremdeles dommedagsstemt ved lyden av Jørpeland- og Flekkefjord-dialekt.) Alt sto og falt ved ja eller nei til nåden.

Jeg grøsser og rødmer litt når jeg hører på opptaket. Lidenskap og gråtkvalte røster om frelse og fortapelse er ikke helt min greie. Jeg er ikke noe andaktsmenneske – enhver andakt fra meg ville fremstått som parodi.

Moren min gjentar ordene til onkel David til stadighet i situasjoner hvor jeg fortviler og tenker at nå, denne gangen, går alt galt – det er ingen nåde igjen. Jeg synes ofte det er litt flaut bare å høre dette alternativet, det føles som en oppfordring til bare å gi opp. Jeg må jo klare dette selv, tenker jeg, det ville være skammelig å gi opp. Jeg vil jo gjøre meg fortjent, er ikke det et veletablert krav? Jeg eier da skam nok til ikke å ville leve på nåde! Så det koster meg litt å gå offentlig med på dette enkle i nåden gitt røveren på korset.

Kanskje prisen å betale er stoltheten? Kanskje prisen for nåden betales der og da – ved å innrømme sin tilkortkommenhet og si det ydmyke ja. Da lover Fjelde og Strøm med lystig trekkspillmusikk at «trelldommens tid er forbi».

Den enkle påminnelsen fra onkel David har vist seg å stå støtt gjennom stormene fra det stadig ­ekspanderende tros- og livssynsmarkedet. I mylderet av forlokkende trendmix av nyåndelige retninger, som roper etter deg at du får fri plukk fra «last season's buddhastatuer» med på kjøpet hvis du blir med på reinkarnasjonsferd.

Selv kristne menigheter ­synes å måtte smøre litt ­ekstra på med verdslige goder for å lokke folk. De frister med trendy kaffeservering og prisbelønt korsang.
Men mellom alt det forgjengelige henger røveren på korset og frister med noe som ikke forgår.

PUblisert i vårt land 5.3.2016 i spalten gjesten

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt