Hvor mye er du verdt?

Mange av landets innbyggere går av når de er 62. De har da jobbet i 40 år. Det gjelder ofte lavtlønnede. Det kan også gjelde fagarbeidere ( rørleggere, elektrikere osv). Våre akademikere går gjerne av med pensjon når de fyller 67 år – eller de blir sittende til de er over 80 (som noen av våre prester) Dette er dagens tema på nyhetene – som handler om urimelige skjevheter og levevilkår for våre eldre.

Vi oppdras til respekt for våre akademikere – ikke minst for alle de årene de har brukt på å studere! Min påstand må bli at våre akademikere må gjerne nyte respekt for den kunnskap de har tilegnet seg, men til gjengjeld bør de vise takknemlighet og ydmykhet i forhold til de som har måttet utføre tungt, slitsomt praktisk arbeid. Det sier seg selv ( det ene forutsetter det andre..)

For å sitere nå avdøde professor Nils Christe: jeg har det så morsomt at det blir nesten rart at man blir betalt for det. Han sa det mens han var professor på universitetet i Oslo.   Dersom noen akademikere er frekke nok til å påstå at de har ofret år av sine liv på tilegne sin samfunnsgavnlige kunnskap er det bare pinlig. Jeg regner med at de fleste av dem tenker med glede tilbake på sine studentdager. De har ikke ofret noe som helst – samfunnet har gitt dem år og dager i en forlenget barndom som til syvende og sist i stor grad borger for et lengre liv, et behageligere liv. En akademiker som hevder det motsatte har ikke forstått hva han holder på med , og samfunnet bør skånes for hans innsikt.

Mine sønner studerer – jeg tenker at de er heldige, og at de må vise takknemlighet og ydmykhet overfor dem som ikke har fått denne unike anledningen til å fordype seg i livets mysterier. De  er i ferd med å tilegne seg kunnskap som verdsettes med høye lønninger og mye status.

Utfordringen er  selve rollefordelingen – . Uten de store inntektsforskjellene ville mange av våre leger og jurister bli arbeidsledige. Jeg er ikke i tvil om at et hierarkisk styrt samfunn fremmer kriminalitet og sykdom.

Våre akademikere blir tildelt store gaver fra fellesskapet. De blir i tillegg vist stor tillit.

Jeg skulle ønske at akademia ga et oss bedre samfunn. Med så mange velutdannede mennesker som vi i dag har i Norge burde vi forvente at vi også fikk et mer humant samfunn. Det er ikke mitt inntrykk. Holdninger som nå viser seg i flyktningedebatten, i omseggripende mobbing på arbeidsplasser og skoler ( til tross for uendelig mange kostbare ekspertutredninger) viser at vi er inne i et feil spor. Våre "velutdannede" er blitt arrogante og troner høyt på sin såkalte kompetanse. Den brukes (før man aner det) til å undertrykke de som ikke har «de riktige papirene». Det er lite idealisme igjen. Kunnskap i vårt land er blitt et lønnskrav – ikke noe som har en verdi i seg selv eller som  man gjerne deler.

Jeg har stor respekt for kunnskap, men jeg har også stor respekt for mine medmennesker. Jeg synes ikke det er opplagt at lønnsforskjellene skal bli større - Jeg forstår heller ikke hvorfor en akademiker skulle trenge en større pensjon enn en sliten arbeider.  En sliten kropp trenger mer omsorg og hvile.