Kristin Clemet

70

Et foster for mye?

Da abortloven kom, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungt­veiende grunner til å ønske en abort.

Publisert: 22. feb 2016.

Hvordan kan det ha seg at mennesker, som er sterke tilhengere av loven om selvbestemt abort, blir opprørt over adgangen til å få foretatt fosterreduksjon?

Spørsmålet er aktualisert, fordi­ Helse- og omsorgsdeparte­mentet har sørget for en sterkt etterspurt juridisk avklaring på hvorvidt det i Norge er lov å ­redusere antall fostre hos en ­gravid kvinne.

Resultatet av avklaringen er at det nå er slått fast at adgangen til å få foretatt fosterreduksjon er nøyaktig den samme som adgangen til å ta abort. «Foster­reduksjon» er for øvrig et merkelig ­uttrykk for å beskrive at man fjerner ett eller noen av de fostren­e en kvinne bærer på, men ikke alle. En mer passende betegnelse ville antakelig ha vært «selektiv abort ved flerlingesvangerskap».

Det er ikke så overraskende at en vanlig abort og en fosterreduksjon juridisk stiller seg likt. Det er også lett å se at det i grunnen er det samme: Man provoserer frem en avslutning på et fosterliv, fordi man ikke ønsker å få barnet.

Så hvorfor berører dette likevel så mange, selv om de støtter loven om selvbestemt abort?

Jeg tror det er flere grunner til det. Mange er skeptiske av ­medisinske årsaker, slik blant andre gynekologene er. Det er en risiko knyttet til å ta en ­selektiv abort, og man kjenner ikke fullt ut ­konsekvensene av en slik praksis. Men én åpenbar ­risiko er at man også aborterer det ­fosteret man ønsker å beholde.

Men motviljen mange instinktivt føler, handler nok også om noe mer.

Mange er tilhengere av loven om selvbestemt abort mer av nød enn av begeistring. Da loven kom, ble den begrunnet med at kvinner kan ha svært tungtveiende grunner til å ønske en abort. De fleste innser nok også i dag at det finnes slike tungtveiende grunner, og at alternativet til selvbestemt abort er mye verre. Men det er kanskje vanskeligere for mange å se at grunnene til ikke å ville få to barn – når man ønsker seg ett – kan være like tungtveiende.

Selve loven heter for øvrig «Lov om svangerskapsavbrudd», hvilket illustrerer at fosterreduksjon er noe man ikke tenkte på den gangen loven ble laget. Ved fosterreduksjon avbrytes jo ikke svangerskapet. I Danmark, der fosterreduksjon har vært tillatt lenge, ble lovens navn endret til «Lov om svangerskabsafbrydelse og fosterreduktion» i 2003.

En tredje grunn er faren for ­seleksjon eller sortering. For hvordan skal man velge hvilket eller hvilke fostre man vil beholde og hvilke man vil fjerne? Skal det være tilfeldig, og hvordan sikrer man eventuelt det? Og risikerer man at en praksis som skal sikre en tilfeldig utvelgelse, kommer i konflikt med de medisinske hensynene som må tas? En praksis som skal sikre at valget er tilfeldig, kan for eksempel lede til at det gjenværende fosteret er det som ligger dårligst an til å makte resten av svangerskapet og fødselen.

I Danmark har man forsøkt å etablere en praksis som skal sikre et tilfeldig valg, men man behøver ikke være rakettforsker for å forstå at en slik skanse vil være vanskelig å forsvare. Det kan avdekkes stadig mer om fosteret stadig tidligere i fosterets liv, og fristelsen til å foreta valg – for eksempel mellom kjønn eller ut fra andre egenskaper – vil bli svært tydelig. Hvis ett av fostrene for eksempel mangler en finger – vil man da helst abortere dette fosteret, eller spiller det ingen rolle?

En fjerde grunn er denne: En del av dem som i dag blir gravide med tvillinger, trillinger eller firlinger, har fått hjelp til å bli gravide, altså det vi kaller kunstig eller assistert befruktning. I slike tilfeller kan man tenke­ seg at enkelte først får hjelp av helsevesenet til å bli gravide – for deretter å be om det samme helsevesenets hjelp til å fjerne ett eller flere av fostrene. Mange vil vel mene at mennesker som får behandling for å bli gravide, også må bære risikoen for at man blir gravid med flere enn ett barn.

En siste grunn til at mange reagerer, har nok mer med følelser å gjøre. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Det kan, i det minste, oppleves som rart eller sørgmodig for noen.

Abort vil nok alltid forbli et etisk dilemma.

Først publisert i Vårt Land 22.2.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Kristin Clemet. Gå til den siterte teksten.
En fjerde grunn er denne: En del av dem som i dag blir gravide med tvillinger, trillinger eller firlinger, har fått hjelp til å bli gravide, altså det vi kaller kunstig eller assistert befruktning. I slike tilfeller kan man tenke­ seg at enkelte først får hjelp av helsevesenet til å bli gravide – for deretter å be om det samme helsevesenets hjelp til å fjerne ett eller flere av fostrene. Mange vil vel mene at mennesker som får behandling for å bli gravide, også må bære risikoen for at man blir gravid med flere enn ett barn.

En siste grunn til at mange reagerer, har nok mer med følelser å gjøre. Foreldrene, og kanskje de som fødes, vil hele sitt liv vite at barnet hadde en bror eller søster, som skulle vært født samtidig og delt livsveien med dem. Det kan, i det minste, oppleves som rart eller sørgmodig for noen.

Abort vil nok alltid forbli et etisk dilemma.

Man trenger ikke være stjernetyder for å forstå at abort alltid vil være et etisk dilemma. Denne nye vrien har ikke gjort det enklere selv om den ikke direkte rokker ved selvbestemt abort. Jeg tror dog at å velge bort en blandt flere vil vekke sterkere følelser for de berørte og etterlatte. Hva om det frembårne barnet blir sykt? Havner i en ulykke? Jeg vil tro at chansene for å leve med livets tilskikkelser har potensiale for å kompliseres ytterligere ved en slik inngripen og vil anbefale alle å bære frem sine fostre uansett antall så fremt mor ikke skades på liv eller helse. Etter fødselen bør man vite å sette inn støttetiltak der hvor det er nødvendig. Slik kan samfunnet bidra til å redusere antall aborter i samarbeide med den enkelte. 

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

186 innlegg  1189 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
eg vil tro at chansene for å leve med livets tilskikkelser har potensiale for å kompliseres ytterligere ved en slik inngripen og vil anbefale alle å bære frem sine fostre uansett antall så fremt mor ikke skades på liv eller helse. Etter fødselen bør man vite å sette inn støttetiltak der hvor det er nødvendig. Slik kan samfunnet bidra til å redusere antall aborter i samarbeide med den enkelte.

Klokt, og om alle bare kunne ha en slik tilnærming.

Kommentar #3

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Hvorfor opprører dette?

Publisert rundt 3 år siden

Igjen er det bilder som opprører mennesker, som for eksempel gutten som lå druknet på stranda.

Mange avfeier abort med at det bare er en celleklump som skal fjernes.

Men når vi ser bildene av hva det kunne bli, så oppskakes vi.

I reportasjene har det blitt vist bilde av ei mor med sine velskapte tvillinger. Den ene av de velskapte skulle ikke ha vært der hvis kvinnen hadde tenkt på fosterreduksjon. Og så er det moren som var gravid med trillinger.  Tvillingene vokser opp med en engel som følgesvenn.

Kommentar #4

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Eksperimentell behandling

Publisert rundt 3 år siden

Tvillingfødseler og andre er ikke ukompliserte forløp i seg selv. At medisinske årsaker skal være gjeldende tenker jeg er forebyggende for mor og barn.

En graviditet kan føre til misfall. En abort av en tvilling kan også føre til misfall. Jeg tenker at kvinner ikke egnetlig vet hva de utsetter seg for om dagen.

Konsekvensene av inngrepet kan bli fatalt for begge. Man sitter igjen med ingen.

Hvor er far i dette bildet.

Norge bør satse mer på å få ned barnedødeligheten rundt fødselen. Ingen er klar for å miste sitt nyfødte barn.

Jeg er faglig bekymret for at vi utsetter andre for noe vi ikke ville gjort selv.

Å leke med kvinners liv er jeg imot.

Jeg kjenner flere som har mistet en tvilling eller båret frem et barn de aborterte fordi de hadde delt uterus som ingen oppdaget.

Noen ganger tenker jeg at kvinner er destruktive på egne vegne.

Er skammen over ikke å få barn så stor at de vil utsette seg for alt, liksom?

Eller er det rett og slett deres liv utenfor mann- og barn- verdenen(fødemaskin)?

Kommentar #5

Dan Lyngmyr

186 innlegg  1189 kommentarer

Heller ikke Høyre vil verne de svakeste.

Publisert rundt 3 år siden
Kristin Clemet. Gå til den siterte teksten.
Abort vil nok alltid forbli et etisk dilemma.

Innlegget inneholder intet nytt , og hviler på forestillingen om at enhver abort er å betrakte som en nødsituasjon - gitt premisset om at kvinnen, i praksis forstått alle kvinner, kan ha tungtveiende grunner til å ønske provosert abort.

I perioden 1979 - 2014 ble det gjennomført 527 362 provoserte aborter.

De følgene som samfunnet må bære fortjener større oppmerksomhet, og abortlovens omfattende konsekvenser hviler fortsatt i skyggen av flere tiårs politisk fortielse.

Regjeringen har derfor en unik mulighet til å tilrettelegge for reduserte aborttall, og de neste årene vil vise om det finnes reell politisk vilje til dette.

Det finnes mange fasetter rundt spørsmålet uavhengig om man er tilhenger eller motstander av abort. Men, når både mangel på lønnet arbeid og presset i arbeidslivet og studieliv, er dokumenterte faktorer, bør dette påkalle oppmerksomhet og handling.

Den største utfordringen til vår nåværende regjering må være å løfte frem spørsmålet om livets verdi, og hvor ingen barn bør miste retten til et liv fordi samfunnet ikke klarer å lage gode nok rammer rundt foreldreskap og arbeidsliv.

Ettersom det i årenes løp er gjennomført flere statlige handlingsplaner, hvor formålet har vært å redusere antall aborter, må konklusjonen være at ikke alle allikevel kan anses å ha tungveiende årsaker som begrunnelse. Ser man på tallene over lengre tid er bildet relativt konsistent, og sett i lys av dette kan de fem statlige handlingsplanene heller ikke sies å ha hatt særlig effekt på individnivå.

I perioden 1979 - 2014 er snittet omkring 15 000 utførte aborter hvert år - varierende mellom 13 488 i 1980 (Laveste), og  16 208 i 2008 (Høyeste) 

Logisk sett er konklusjonen, og ressonementet bak, selvsagt en naturlig konsekvens av lovverket i seg selv. For; når man kan abortere fullstendig friske fostre, i tilfellet kun ett foster, så kan man også tillate, dersom det er teknisk og medisinsk”forsvarlig”, å abortere bare ett av to.

Men, mer enn noe annet handler det om hvorvidt vi anerkjenner fosterets menneskeverd.

Gjeldende abortlov og praksis gjør ikke det, og derfor også et brudd med ellers gode samfunnsverdier. "Norske" verdier vi ellers ikke er sene om å fremheve fortreffeligheten av - i møte med omverdenen.

Å argumentere mot abortloven og abortlovens konsekvenser har fått et kontroversielt skjær over seg, og mange tier derfor i offentligheten. Men, det er all mulig grunn til å protestere mot den praksisen som i løpet av de siste førti årene har blitt vanlig, og mer enn noe annet handler det om hvorvidt vi anerkjenner fosterets menneskeverd.

Regjeringens ansvar bør derfor ikke begrenses av konklusjonene i Justis og beredskapsdepartementet , og disse (konklusjonene) bør utfordres og vekke til debatt.

Er det virkelig oss selv vi ser, de siviliserte, når vi ikke lenger våger å stille spørsmålet om på hvilket etisk grunnlag man kan avgjøre hvilket av fostrene som skal få leve ?

Det er all mulig grunn til å protestere mot den praksisen som i løpet av de siste førti årene har fratatt mer enn en halv million spirende fostre muligheten til å oppleve et potensielt rikt og verdifullt liv. 

Og, kanskje praksisen med fosterreduksjon medfører at det er en Kristin eller Erna som blir fjernet ?

LES OGSÅ : Snublehøyre i møte med samvittigheten.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat42/thread11510770/

LES OGSÅ : Vil heller ikke  Høyre beskytte barm med Downs Syndrom.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread392960/

Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

181 innlegg  1811 kommentarer

Menneskeverdet er ikke bare under angrep: Det er redusert, i det godes og livskvalitetens navn.

Publisert rundt 3 år siden

"Menneskeverd" har blitt et tøyelig og fleksibelt begrep som kontinuerlig tilpasses ad hoc.

Abort er en vederstyggelighet og et grovt angrep på mennesket og Herren selv; vi er skapt i Guds bilde. Krenker man mennesket, så krenker man samtidig Gud selv. Selektiv abort er enda et avsindig skritt i samme umenneskelige og livsfiendtlige retning. Hva som skal få passere som menneskeverd og menneskerettigheter blir altså utelukkende definert av den sterke. Men dette er dessverre bare en konsekvens av den relativisering (i de sterkes navn) som preger samfunnet. Apropos: I Belgia fikk en ung dame nylig dødshjelp av leger fordi hun var deprimert etter et samlivsbrudd.

Vi er vitne til en radikal verdinivellering og relativisering på alle plan. Når virkeligheten blir for påtrengende er det flere som tyr til vanligvis ellers positivt ladete ord for å legitimere galskapen; men dette er manipulasjon. Prinsippet om menneskeverd og menneskeretten gir ingen åpning for at ett individs rett til å bestemme over eget liv... gis større tyngde enn et annet individs RETT (!) til liv. Kvinnen har naturligvis rett til egen kropp og bestemme over den. Men det har sannelig barnet også. Det spørs om barnet, en gang i fremtiden, ville si seg enig i begrunnelsene for at de ikke ville fått leve. Tankene om at mennesket faktisk er menneske allerede ved befruktningen er naturligvis ikke en ekstremposisjon. Det er faktisk den motsatte og avvikende reduksjonistiske oppfatningen som må begrunnes. Det holder med sunn fornuft; ingen kvinne trenger å spørre verken vitenskap eller filosofiske undersøkelser og moralfilosofiske analyser for å vite om man har et barn som vokser i livmoren.

Viktig: Vårt forhold til egen lidelse, det lidende medmenneske og de aller svakeste er å forstå som et helt grunnleggende kriterium for vår menneskelighet. Stalin: "Ett menneskes lidelse og død er tragedie. Tusener av døde er derimot statistikk." Menneskeverdet har altså alltid vist seg å være et mer enn fleksibelt og tøyelig begrep. Kant våget seg frempå med at menneskeverdet er inkommensurabelt med økonomiske eller andre varierende verdisettinger. Og min overbevisning er at livet er ukrenkelig og hellig: Mennesket har m.a.o. en ubetinget verdi i seg selv fra befruktningen til det dør. Fra menneske, til menneske... til menneske igjen. Det eksisterer aldri noen brudd i livsprosessen. Det inkluderende og sterke samfunnet stiller seg derfor nødvendigvis foran de aller svakeste og argumenterer derfra.

Når kulturen mer og mer preges av en avtradisjonalisering, av overflate, forbruk og nytelser, verdinivellering, hedonistisk preget teologi og politikk - samt lurende skygger av en type sosialdarwinisme - så får det nødvendigvis samtidig en effekt på hvordan livskvalitet og det menneskelige defineres. Det oppstår problemer når de positive verdibegrepene sakte endres til å bli det samme som den enkeltes og sterkestes rett. Hvilket det også ofte dessverre blir: For ingen blir fritatt for fristelser til makt og selvprioritering: En fristelse innebærer med nødvendighet et attraktivt alternativ; hvis ikke så ville det ikke være en fristelse. Noe lokker med flotte muligheter og befriende snarveier.

Tanken om at mennesker ikke har samme verdi har faktisk ridd menneskeheten gjennom historien: Ref.eksempelvis  kastesystemet i India, individer som tilhører "fienden", jøder, innfødte, medmennesker med diverse handicap eller andre fysiske eller psykiske sykdommer; historien er altså full av eksempler på at medmennesker har blitt betraktet som verdiløse av de sterkeste med ordet i sin makt. Fremfor å se hva som faktisk foregår og åpent se dette nevnte som eklatante brudd på prinsippene om menneskeverd har man ganske enkelt valgt å definere de uønskede om til ikke-mennesker for slik å unngå nødvendig konflikt med de etiske verdier og menneskerettighetene man ellers samtidig like vel henviser til i diskursen. Man tyr til ny-ord og omtolkninger. Og da selvsagt til fordel for egne agendaer. Eller som i abortdebatten velger man å kalle det lille mennesket f.eks. for "celleklump", eller man sier rett ut at man ikke vil ha det antall foster man bærer og fjerner ett av dem. Eller flere?

Man vegrer seg altså mot å direkte og uretusjert se sannheten slik den faktisk er og åpent innrømme legitimeringen av at visse mennesker faktisk dermed blir betraktet som helt verdiløse: Men velger heller dermed å definere det andre individet bort, og si at han eller hun ikke er menneske, og dermed heller ikke noe medmenneske. Også teologiens språk blir av enkelte absurd og hårreisende nok trukket inn for dette formålet. Slik blir ordene viktige ledd i den legitimerende prosessen for å fornekte virkeligheten.

Argumentasjonen bak kvinnens "rett til å bestemme over egen kropp" har nærmest blitt et uangripelig aksiom og slik blitt gitt en status at den per se i praksis til syvende og sist opphever prinsippet om menneskeverd. Men dette slagordet blir naturligvis faktisk å misbruke både menneskeverds- og menneskerettsprinsippet og blir videre faktisk eklatante brudd på disse helt grunnleggende prinsipper.

At selvbevissthet og autonomi skal anses som relevante kriterier for å defineres som menneske med beskyttelsesrett er tøv. Demente mennesker, medmennesker med visse sykdommer, pasienter som ligger i koma, bevisstløse personer, etc. Alle har selvsagt sine menneskerettigheter intakt til tross for at de krav som kan bli nevnt i diskursen, f.eks. autonomi og selvbevissthet ikke er tilfredsstilt. Tilhengerne av dagens helt frie og løsslupne abortlov er faktisk å anse som dominert av antirasjonell og usunn anti-intellektuell tankegang når den som faktisk argumenterer for det absolutt svakeste menneskets rett til å leve så kraftig blir demonisert og diskvalifisert slik det kan skje i dag.

Man kan undre seg over hvor mye og høyt man egentlig må rope før enkelte får tilbake sitt etiske og medmenneskelige gehør. "Nicht lebenswertig!"... ble det under krigen skrevet på dokumenter som de sterke, vellykkede, fremadskuende og selvbevisste produserte. Dette hva gjelder medmennesker som de sterke definerte som utenfor og uverdige til liv: Dvs av politiske ledere vi alle fornuftige og rettskafne så og ser på som moralsk blinde, umenneskelige og onde.

Og i dag? Ja, i dag har avleggere fra denne syke umenneskelige holdningen dukket opp i nye terreng. Det onde gift-frøet som ble sådd den gangen døde m.a.o. ikke med fjerningen av de giftbærene utvekstene, partiene, uniformene, de politiske visjonene og fanebærernes maktposisjoner. De onde frøene i dypet lå bare i dvale og fortsatte så å gro i dypet hos en og annen under nye betingelser. Og spredde seg deretter i ny elegant forkledning som gikk mer i ett med terrenget - som et hvilket som helst annet vondt virus også endrer seg i takt med mottiltakene som blir satt i verk.

Desto verre har det demoniske sakte fått vokse seg til i all fordragelighet, spørsmål om egen livskvalitet, nytelse og politisk korrekthet. Metodene har blitt langt mer forfinede og subtile, giften er den samme. Denne giften lå altså ikke i et politisk system, men var plantet i menneskehjerter. I og for seg ingen nyhet for den som har fått innblikket stimulert av Kristus selv: Du skal elske din neste som deg selv. Din neste er som deg selv: Elsket og villet av Herren. Det politiske systemet som vokste frem den gangen muliggjorde bare ondskapen: Det skapte den ikke.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man f.eks. kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Eller altså t.o.m. fjerne ett av flere fostere fordi man ikke ønsker det antall barn man har fått å forvalte livet til! Man sørger ganske enkelt for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes slike å se dagens lys og skape bryderi.

Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. I dag har vi kommet så langt at vi kan spare en eventuelt kommende Hitler for bryet; fordi vi sterke og moderne effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født i det hele tatt. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

 

Kommentar #7

Marianne Solli

17 innlegg  1547 kommentarer

Kan du forklare litt

Publisert rundt 3 år siden
Tove S. J Magnussen. Gå til den siterte teksten.
Jeg kjenner flere som har mistet en tvilling eller båret frem et barn de aborterte fordi de hadde delt uterus som ingen oppdaget.

Jeg klarer ikke helt å forstå dette avsnittet, så vil du være så vennlig å forklare dette litt mer for meg. 

Jeg kjente en gang en mor som skulle ha tvillinger, men den ene "forsvant" naturlig, og vedkommende fødte et barn, som hadde speilvendte indre organer. Den forsvunne tvillingen ble fjernet noen uker etter fødselen på grunn av betennelser og uvanlig mye utsondringer etterpå. 

Kommentar #8

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.
Men, mer enn noe annet handler det om hvorvidt vi anerkjenner fosterets menneskeverd.

Hvem er vi?

Fosteret finnes først i kvinnens bevissthet om sin egen graviditet og hun har i følge abortloven fått lov til å bruke 12 uker på å avgjøre om dette juridisk sett skal betraktes som et fremtidig barn. Vi har ingen mulighet til å endre på denne rekkefølgen. Vi kan eventuelt endre tidsrommet som tillates å bruke på beslutningen og/eller vi kan begrense valgfriheten, dvs. kun "blind" avslutning av graviditeten er lovlig.

Dette er diskusjoner som regjeringen burde lagt opp til. Å ikke gjøre er en stilltiende aksept av at alle typer informasjon om fosteret skal kunne bidra til kvinnens valg om hel eller nå delvis avslutning av svangerskapet. Det burde kvinner flest få lov til å uttale seg om er en ønsket utvikling.

Kommentar #9

Pål Georg Nyhagen

181 innlegg  1811 kommentarer

Et menneske for mye?

Publisert rundt 3 år siden

Eskil Dahlen skriver: "Fosteret finnes først i kvinnens bevissthet om sin egen graviditet"... Tja... Hvordan skal vi forstå dette luftige tøvet her?   Apropos.

Vi har med et menneske i vorden å gjøre. Det er visst så enkelt at man ikke kan la noen argumenter ligge ubrukt. for å holde virkeligheten på armlengs avstand. Clemets tittel på innlegget burde være:

"Et menneske for mye?"

Kommentar #10

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Hvordan skal vi forstå dette luftige tøvet her?

Nå er du vel skikkelig på jordet! Var abort aktuelt her? Jeg gadd ikke engang å skrive "stort sett" nettopp av den grunn.

Kommentar #11

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Vi har med et menneske i vorden å gjøre.

Og dette er ikke luftig? - hvem er vi som har noe som helst innsikt i dette?

Kommentar #12

Pål Georg Nyhagen

181 innlegg  1811 kommentarer

Dahlens alternative spenstighet

Publisert rundt 3 år siden

Dahlen er i hvert fall ikke på noe jorde. :)  Hans stadige grubling over hvem "vi" egentlig er finner forhåpentligvis en lykkelig slutt en gang. Jeg viser til mitt første rimelig lange innlegg ovenfor, Dahlen. Kanskje det gir et vagt hint om et eller annet. Siden du er så kreativ, så får ingen flere stikkord. LITT bevegelse får du sikkert til.

Kommentar #13

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Jeg viser til mitt første rimelig lange innlegg ovenfor, Dahlen. Kanskje det gir et vagt hint om et eller annet.

Jeg har lest ditt lange innlegg en gang til og fant ingen hint omkring det jeg tok opp tidligere. Det meste av det du skriver er velkjente argumenter. Schrødingers katt dukker imidlertid opp når vi minst liker det.

Kommentar #14

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Kongesønnen skulle reddes.

Publisert rundt 3 år siden

Under Birkebeinerløpet må alle birkebeinere må bære en sekk på 3,5 kilo, som symboliserer kongssønnen Haakon Haakonsøn.

Kongesønnen skulle reddes, men hvem redder det lille fostret i mors liv? 

For det må være en ond filosofi som gir en mulighet i statlig regi å drepe et foster? Det som skulle være en nødløsning, har blitt et prevensjonsmiddel. 

Vi må få en moralsk opprustning : Alle som innleder et forhold må ta ansvar når et barn er i anmarsj., slik at ingen abort må  foretaes unntatt i spesielle tilfeller.

For 100 år siden fikk kvinner stemmerett i Norge.

For 50 år siden kom abortloven. Likekjønnet ekteskap ble lovlig i 2009, og nå har turen kommet til aktiv dødshjelp.

Aktiv eller inaktiv, det lyder som det dreier seg om noe som kan slåes av og på. For en misfoståelse!

Vi har bare ett liv, en mulighet. 

Denne filosofien er ond.

Slik går det når vi avskriver Gud.

Kommentar #15

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Moderasjon og besinnelse

Publisert nesten 3 år siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.
Klokt, og om alle bare kunne ha en slik tilnærming.

Jeg tror det også er viktig at vi snakker om abort som abort, og legger bort karakteristikker som kan såre de som er i den utsatte posisjon at de føler seg nødt til å få inngrepet gjort. 

En hissig retorikk kan sikkert gjøre seg godt indremedisinsk overfor de som aldri i livet ville gjennomføre en abort, eller som vil gi uttrykk for sin forakt for andre. Som vanlig er det likevel mennesker og skjebner vi snakker om, og jeg tror ikke abort er lett å bære for noen. 

La oss derfor ikke hovere, snakke stygt om eller snakke ned de som står overfor utfordringen. De er også vår neste og fortjener omtanke og støtte. Å sette dem i bås med drapsmenn og andre illgjerningsmenn blir skadelig for det kristne budskap om nestekjærlighet, tilgivelse og nåde. Ingen har noen sinne etterspurt vår dom. Ingen trenger vår dom. Vi bør la den ligge, og ikke uttale oss som det er vår oppgave. Vi bør forme vårt budskap ut fra eget syn uten å skyve Gud foran oss. Det blir tungt nok for mottageren likevel. 

Kommentar #16

Knut Ivar Heggem

4 innlegg  360 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
En hissig retorikk kan sikkert gjøre seg godt indremedisinsk overfor de som aldri i livet ville gjennomføre en abort, eller som vil gi uttrykk for sin forakt for andre. Som vanlig er det likevel mennesker og skjebner vi snakker om, og jeg tror ikke abort er lett å bære for noen.

Jeg er helt enig med deg i at en provosert abort ikke er lett å bære for noen. Når jeg kaller provosert abort for fosterdrap, så er ikke hensikten å uttrykke forakt for de som gjør dette valget. Min hensikt er å kalle en spade for en spade. Vi kan ikke avlyse abortdebatten fordi at noen føler seg krenket eller såret, det går jeg ikke med på.

Problemet slik jeg ser det, er at abort har blitt en del av samfunnets logistikk. Med dagens krav til utdanning, to gode inntekter i en familie, kvinnekampen med sin "selvrealisering" - kvinner har jo ikke tid til barn før de passerer 25-30. Når det seksuelle praktiseres fra 15-16 års alder, sier det seg selv at vi får en periode på 10-15 år i menneskers liv der man skal ha seksuelt samkvem, men ikke få barn. Klart det blir aborttall av en slik ordning. Med fosterreduksjon på toppen, så blir galskapen enda mer synlig.

Hva med å være litt gammeldags? Innføre det personlige ansvar for å "hoppe i høyet". Hva med å ta politisk ansvar - gjøre det attraktivt å ta ansvar som unge familier?

Mye kan gjøres for å få ned aborttallene. Det handler om vilje, og det handler om å ikke se på en graviditet som "ødeleggende" for en kvinnekropp. Det handler om at det ikke skal være økonomisk  umulig å etablere seg som familie før man er tredve.

Men slutt å bruk fremmedord på fosterdrap. Vårt samfunn er barbarisk mot de minste.

Kommentar #17

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 3 år siden
Knut Ivar Heggem. Gå til den siterte teksten.
Jeg er helt enig med deg i at en provosert abort ikke er lett å bære for noen. Når jeg kaller provosert abort for fosterdrap, så er ikke hensikten å uttrykke forakt for de som gjør dette valget. Min hensikt er å kalle en spade for en spade. Vi kan ikke avlyse abortdebatten fordi at noen føler seg krenket eller såret, det går jeg ikke med på.

Noen av oss er enige i sak, men blir nødt til å ta avstand fra ordbruk som den du foretrekker. I mine øyne ødelegger du mer enn du skaper ved å uttrykke deg slik. Du får mene hva du vil, men du burde spørre deg selv hva som gavner dine meninger. Hvem er de rettet til? Dine støttespiller som tror på deg uansett, eller til nye som kan støtes bort ved å bli assosiert med en drapsteologi? I kristenkretsen tar vi vanligvis avstand fra personer som har ordet drap innlagt i annenhver setning. Det kan sikkert vise hva som bor i den enkelte, men vakkert er det ikke. Vil man favne de som er i faresonen for abort bør man snakke til dem og ikke ned til dem med krigsretorikk. Har man kjærlighet til menneskene omfavner man dem og støtter dem i de tunge stundene uten å skjelle. 

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere