Verdidebatt

Biskopenes rolle i læresaker minner om presteskapet i Iran

I Iran kan presteskapet overprøve beslutninger gjort av parlamentet. Uten sammenligning for øvrig, ligner biskopens innsigelsesrett i læresaker denne ordningen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sjefredaktør Helge Simonnes skriver (Vårt Land 13. februar) at «Åpen folkekirke er kommet ned på jorden» etter kirkevalget. Det er vedtaket på årsmøtet om å gå inn for en ny liturgi samtidig som en beholder den gamle som viser at en forstår den kirkepolitiske virkeligheten. Åpen folkekirke har gått gjennom samme læring som Frp – det finnes en virkelighet en ikke kan utfordre, ifølge Simonnes.

Simonnes beskriver Åpen folkekirke som en «protestbevegelse» og som en «gruppering» som må klare overgangen til å bli en organisasjon som skal representere hele spekteret av saker kirken må ta stilling til.

Det er interessant å registrere Simonnes språkbruk. Han bruker ordet «gruppering» om Åpen folke­kirke som fikk mellom 54 og 76 prosent av stemmene i et demokratisk valg. Hva skal en kalle den alternative listen som i Oslo fikk 24 prosent av stemmene? Sjøl om de gikk til valg uten program, kan de ikke kalles protestbevegelse – for det har Simonnes forbeholdt Åpen folkekirke.

Lite protest. Åpen folkekirke hadde én stor sak ved valget. Kirken skal ha en liturgi for likekjønnede ekteskapsinngåelse. Det var konkret og lett å forholde seg til. Det var lite av protestbevegelse i saken.

Valg av begreper er ikke tilfeldig. For Simonnes er det en måte å stemple dem som står bak listen på. Det han åpenbart ikke forstår er at han samtidig stempler det store flertallet som brukte listen.

Simonnes sitt kronargument er at i kirken har en ikke flertall selv om en har fått mellom 54 og 76 prosent av stemmene ved et demokratisk valg. Flere interesser er representert, og valget fordelte bare en del av representantene. Biskoper og andre er del av kirkens høyeste myndighet i kraft av stilling og posisjon og er ikke på valg.

Kronargument. Det er korrekt at Åpen folkekirke kun har 42 representanter av Kirkemøtets 118 ­delegater. Hvis en i all sin demokratiske ­optimisme skulle tro at mellom 54 og 76 prosent av stemmene gir flertall, må en tenke nytt.

Dessuten trengs det ikke bare vanlig flertall for å få en læresak vedtatt. Dersom Kirkemøtet i sin opportunisme skulle vedta noe Bispemøtet er uenig i, må saken tilbake til Kirkemøtet. For å bli vedtatt må en da ha to tredjedels (kvalifisert) flertall. Slik er Kirkemøtets forretningsorden. Det er denne virkeligheten som har innhentet Åpen folkekirke og som de må lære å forholde seg til, skriver Simonnes.

I stedet for å gjøre forretningsorden til virkelighetens kronargument, burde Simonnes ha problematisert det demokratiske i et slikt system. I Iran kan presteskapet overprøve beslutninger gjort av parlamentet. Uten sammenligning for øvrig, ligner biskopens innsigelsesrett denne ordningen. Vanligvis er dette et system vi både angriper og delvis latterliggjør – med rette.

Simonnes burde utfordret et slikt beslutningssystem framfor å gjøre dette til virkeligheten Åpen folkekirke må lære å forholde seg til.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt