En kirke båret av medlemmene

Det er lett å få sympati for intensjonene bak biskop emeritus Tor B. Jørgensens innlegg «Ikke støttehjul» (Vårt Land 9. februar). Men premissene det bygger på, er svake: At det ­offentliges vilje til å finansiere Den norske kirke er langsiktig og solid, og at ordningen er åndelig sunn for både kirke og folk. Og er det nå slik at kirken – slik argumentasjonen antyder – primært er til for folket?

Når jeg tar ordet er det fordi Jørgensen henviser til Streks spesialnummer om kirkeøkonomi­ («På tide å fjerne støttehjulene?», 2014). Det var springbrettet for innlegget fra Håkon Pettersen i tankesmien Skaperkraft (Vårt Land 4. februar) og debattmøtet på Litteraturhuset samme dag.

Debatten om finansiering av Den norske kirke kveles ofte i fødselen, «(...) det finnes ikke ­alternativer til dagens ordning.» Med spesialutgaven i 2014 dristet STREK seg derfor til – med kyndig hjelp – å utarbeide en modell for hvordan Den norske kirke gradvis kan frigjøre seg fra en ordning der man løpende er avhengig av betalingsvilje i Storting og kommunestyre.
Modell. I vår hovedmodell ­erstatter vi en offentlig støtte på til sammen 4,3 milliarder kroner med bidrag fra medlemmene­: Halvparten hentes inn via en kontingent på 700 kroner i året fra alle medlemmer over 15 år.

Resten i form av en forpliktende givertjeneste på 900 kroner i måneden fra de 230.000 mest aktive kirkegjengerne. Et slikt gavenivå er for øvrig gjengs blant medlemmer i norske frikirker. (For interesserte: de 52 sidene ligger i fulltekst på strekmag.no).

Fordelen med konkrete ­modeller, er at de gir en grei inngang til tunge, bakenforliggende spørsmål, som det her bare er plass til å spissformulere: Er det uten videre riktig, slik begrepet folkekirke antyder, at kirken er til for folket? Er det riktig å bygge­ kirkens organisasjon og økonomiske strukturer på et slikt premiss?

Eller er den, før alt dette, en kirke, i den opprinnelige betydning ordet har på gresk – kyriake, det som «tilhører Herren». Det er i sin radikale avhengighet av kirkens Herre, Jesus Kristus, i sin gudvendthet, kirken har sine livskilder og kommer til sin rett overfor menneskene.
Selvsagt, vil mange si, sikkert også Jørgensen.

Andre lojaliteter. Problemet er at dette fundamentale så lett blir noe bedøvende selvsagt, at det parkeres som fromme ­fraser uten relevans for debatten. Da forskyves perspektivet, slik at det reelt blir andre lojaliteter som råder grunnen.

Det er når kirken ikke fortaper seg i nervøs peiling av antatte­ folkelige og nasjonale behov eller offentlig betalingsvilje, at den paradoksalt nok står mest fri til å gi alle, både kirkevante og kirkesjeldne, det de ­dypest sett trenger: Et møte med den ­levende Gud. I Ordet, bønnen, diakonien­, sakramentene, ­sjelesorgen, ­fellesskapet. Slike møter vil, med nødvendighet, ha livgivende virkninger «i folket».

Perfekte kirkeordninger gis ikke. Men debatten om hvilke økonomiske opplegg som er best, bør begynne i dette enkle, krevende: Hva gir kirken størst frihet til å være en forlengelse av Jesu liv i verden?

Til å tjene ham, uten løpende å måtte legitimere seg overfor nasjonalstatens agenda eller hva opinionen måtte forlange av den? Hvilke ordninger tar døpte, voksne­ medlemmers tilhørighet og engasjement mest på alvor?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. FEBRUAR 2016