Asle Finnseth

3

En kirke båret av medlemmene

Debatten om økonomiske opplegg bør begynne i dette enkle og krevende: Hva gir Den norske kirke størst frihet til å være en forlengelse av Jesu liv i verden?

Publisert: 19. feb 2016

Det er lett å få sympati for intensjonene bak biskop emeritus Tor B. Jørgensens innlegg «Ikke støttehjul» (Vårt Land 9. februar). Men premissene det bygger på, er svake: At det ­offentliges vilje til å finansiere Den norske kirke er langsiktig og solid, og at ordningen er åndelig sunn for både kirke og folk. Og er det nå slik at kirken – slik argumentasjonen antyder – primært er til for folket?

Når jeg tar ordet er det fordi Jørgensen henviser til Streks spesialnummer om kirkeøkonomi­ («På tide å fjerne støttehjulene?», 2014). Det var springbrettet for innlegget fra Håkon Pettersen i tankesmien Skaperkraft (Vårt Land 4. februar) og debattmøtet på Litteraturhuset samme dag.

Debatten om finansiering av Den norske kirke kveles ofte i fødselen, «(...) det finnes ikke ­alternativer til dagens ordning.» Med spesialutgaven i 2014 dristet STREK seg derfor til – med kyndig hjelp – å utarbeide en modell for hvordan Den norske kirke gradvis kan frigjøre seg fra en ordning der man løpende er avhengig av betalingsvilje i Storting og kommunestyre.
Modell. I vår hovedmodell ­erstatter vi en offentlig støtte på til sammen 4,3 milliarder kroner med bidrag fra medlemmene­: Halvparten hentes inn via en kontingent på 700 kroner i året fra alle medlemmer over 15 år.

Resten i form av en forpliktende givertjeneste på 900 kroner i måneden fra de 230.000 mest aktive kirkegjengerne. Et slikt gavenivå er for øvrig gjengs blant medlemmer i norske frikirker. (For interesserte: de 52 sidene ligger i fulltekst på strekmag.no).

Fordelen med konkrete ­modeller, er at de gir en grei inngang til tunge, bakenforliggende spørsmål, som det her bare er plass til å spissformulere: Er det uten videre riktig, slik begrepet folkekirke antyder, at kirken er til for folket? Er det riktig å bygge­ kirkens organisasjon og økonomiske strukturer på et slikt premiss?

Eller er den, før alt dette, en kirke, i den opprinnelige betydning ordet har på gresk – kyriake, det som «tilhører Herren». Det er i sin radikale avhengighet av kirkens Herre, Jesus Kristus, i sin gudvendthet, kirken har sine livskilder og kommer til sin rett overfor menneskene.
Selvsagt, vil mange si, sikkert også Jørgensen.

Andre lojaliteter. Problemet er at dette fundamentale så lett blir noe bedøvende selvsagt, at det parkeres som fromme ­fraser uten relevans for debatten. Da forskyves perspektivet, slik at det reelt blir andre lojaliteter som råder grunnen.

Det er når kirken ikke fortaper seg i nervøs peiling av antatte­ folkelige og nasjonale behov eller offentlig betalingsvilje, at den paradoksalt nok står mest fri til å gi alle, både kirkevante og kirkesjeldne, det de ­dypest sett trenger: Et møte med den ­levende Gud. I Ordet, bønnen, diakonien­, sakramentene, ­sjelesorgen, ­fellesskapet. Slike møter vil, med nødvendighet, ha livgivende virkninger «i folket».

Perfekte kirkeordninger gis ikke. Men debatten om hvilke økonomiske opplegg som er best, bør begynne i dette enkle, krevende: Hva gir kirken størst frihet til å være en forlengelse av Jesu liv i verden?

Til å tjene ham, uten løpende å måtte legitimere seg overfor nasjonalstatens agenda eller hva opinionen måtte forlange av den? Hvilke ordninger tar døpte, voksne­ medlemmers tilhørighet og engasjement mest på alvor?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. FEBRUAR 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tor Berger Jørgensen

57 innlegg  203 kommentarer

Kirken blir ikke mer fri

Publisert over 3 år siden
Asle Finnseth. Gå til den siterte teksten.
Det er når kirken ikke fortaper seg i nervøs peiling av antatte

En åpen debatt om den fremtidige finansieringen av Den norske kirke, er viktig. Et sted inne i en ukjent framtid ligger det etter all sannsynlighet at Den norske kirke må finne et helt nytt finansieringsgrunnlag. Den "ukjente framtida" behøver ikke være så altfor langt borte, bare så det er sagt. Sånn sett er både Finnseths og magasinet Streks engasjement betimelig.

Men det som blir vanskelig for meg, er Finnseths måte å koble denne problemstilling til spørsmålet om kirkens frihet og dens evne, mulighet og vilje til å være "en forlengelse av Jesu liv i verden". Jeg forstår rett og slett ikke hva Finnseth mener med at kirken "løpende å måtte legitimere seg overfor nasjonalstatens agenda eller hva opinionen måtte forlange av den". Hvilke saker er det Finnseth faktisk tenker på? Er det homofilispørsmålet? Klimasaken? Eller flyktningesaken?

Min erfaring med privatfinserte ordninger både for kirker og kirkelige organisasjoner, at jeg vet at disse er vel så sårbare for kirkas mulighet til å være "en forlengelse av Jesu liv i verden". Jeg vet for eksempel en del om hvor vanskelig det er å få fram nye tanker i organsasjoner og kirker hvor medlemmene har direkte innflytelse gjennom gaver og direkte medlemskap. Jeg har vært med på både kvinneprest-, gjengifte- og homofilidebatt i en avde store og kirkelige organisasjonene, og jeg er ikke sikker på om jeg sitter igjen med en følelse av denne type debatter var gode eksmepler på en frihet som er en "forlengelse av Jesu liv i verden".

Poenget mitt er ikke å underkjenne nødvendigheten av å kunne finne alternative finansieringsformer i framtida. Poenget er å si at jeg har liten tro på at kirka vil bli mer eller mindre fri enn den er med den finansieringsordningen vi har i dag. Ut fra min erfaring vil det heller peke i retning av den fort kan bli mer sårbar og bundet av "medlemsmassen" enn den er i dag. Jeg er redd at stridsspørsmål vil ta mer tid og krefter og bli mer ødeleggende og dramatiske enn de tross alt er i dag. 

Uansett: Jeg vil anfekte din grunnhypotese, Asle Finnseth, at en ny privat finansieringsordning vil gi kirken større frihet til å være en forlengelse av Jesu liv i verden. Utfordringen er den samme i dag som den vil bli med en ny finansieringsordning: Å gi menneskene "et møte med levende Gud. I Ordet, bønnen, diakonien, sakramentene, sjelesorgen, fellesskapet". Det gjør Den norske kirke etter min vurdering i dag, selv om vi sikkert kunne ha vært bedre - og de samme utfordringene vil vi stri med med en ny finansieringsmodell.

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
11 dager siden / 5161 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
22 dager siden / 4766 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 2776 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
27 dager siden / 2330 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
6 dager siden / 1853 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
25 dager siden / 1819 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1803 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
3 dager siden / 1553 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
24 dager siden / 1545 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 1419 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere