Magne Lerø

Sjefredaktør i Dagens Perspektiv/Ukeavisen Ledelse
96

Forvirrende ledelse i Den norske kirke

Ansatte i Den norske kirkes menigheter bør ledes, ikke løpe rundt som småsjefer. Nå er tiden for endringer.

Publisert: 15. feb 2016

Når Den norske kirke blir fri fra staten og får ­arbeidsgiveransvaret for alle prestene, er det mye det må ryddes opp i på ­ledelsessiden. Kirkerådet er godt i gang.

Prestene skal fortsatt være ansatt i bispedømmet, i alle fall i startfasen. Biskopene unngår å bli plassert på tribunen som rådgivere og tilsynsmenn og får beholde sin lederposisjon i forhold til presten.

Kampen om hvordan arbeidsgiveransvaret skal løses på sikt, pågår i dannede former.
Prestene vil kjempe til krampa tar dem for ikke å ende opp med sine biskoper plassert på sidelinjen og dem selv ansatt i fellesrådene.

Men det er ingen grunn til at prester skal være ansatt i bispedømmet og alle andre i fellesrådene. For å få en enhetlig arbeidsgiverlinje, og en samlet ledelse av staben i en menighet, må det bli enten bispedømmerådet eller fellesrådet.

Endringene i kommunestrukturen, og politiske signaler om endringer i finansieringen av kirken, taler for bispedømmet. Økonomien vil bli utslagsgivende.

Den norske kirke vil spare mange millioner hvert år på å samle ansettelser og formell personalforvaltning i bispedømmerådene framfor i hundrevis av fellesråd.
Biskopenes sjef. Biskopene har solid tradisjon for å styre seg selv. Her gjelder det, som det heter i stillingsutlysningen til ny kateket i Ringsaker, å ha «evnen til å motivere seg selv og jobbe selvstendig».

Men det er endringer på gang når biskopene ikke lenger skal være statstjenestemenn. «Preses er biskopenes nærmeste overordnede og ivaretar arbeidsgivers styringsrett overfor disse når ikke annet er bestemt av Kirkemøtet» heter det i det nye ansettelsesreglementet.
Tidligere var preses «primus inter pares» – den første blant likemenn.
Biskopene roper nok ikke hurra for at de har fått en sjef med styringsrett. De forventer nok at Helge Haugland Byfuglien ikke blander seg nevneverdig inn.

Hva endringen betyr i praksis, er ikke utbrodert. I det daglige trenger det ikke betyr all verdens, men preses bør gjøre mer ut av rollen enn bare å motta ­sykemeldinger og godkjenne ferier. Preses bør ha medarbeidersamtaler med den enkelte biskop. Det vil de ha nytte av.
Preses bør også fungere som en tydelig leder for biskopene i spesielle situasjoner, for eksempel hvis helsen svikter. Det finnes nok av eksempler på at biskoper for lenge har kjørt for halv maskin.

Direktøren for Kirkerådet og biskopenes preses vil befinne seg på samme linje. De skal begge rapportere til Kirkerådets leder som dermed framstår som er den øverste i Den norske kirke.
Så om paven skulle komme på besøk, burde det nå være avklart hvem han skal hilse på først.
Hyppig øyekontakt. Slaget om kirkens framtid står i menighetene.­ Det er her det haster med å ta ledelsesmessige grep. Et kjennetegn for gode arbeidsplasser og virksomheter som lykkes, er tydelige og dyktige ledere som evner å motivere medarbeidere til innsats.

Snakket om selvledelse fra prester, kateketer, kantorer og diakoner som pukker på at de har lederansvar for sitt felt, fører ikke fram. Menighetene trenger daglige ledere som brenner for budskapet, og som er i nær sagt daglig kontakt med dem de skal lede.

God ledelse oppstår der det er hyppig øyekontakt. Modellen med daglige ledere plassert på et fellesrådskontor langt unna menighetens medarbeidere, er å gi ansatte steiner for brød.
Det er motivasjon, personlige egenskaper og kirkefaglig kompetanse som må være avgjørende, for hvem som skal lede i det daglige, ikke om en har vekttall i administrasjon og ledelse. Vekttallene kommer godt med, men andre enn daglig leder kan utføre typisk administrative oppgaver.

Lederne bør være menighetens identitetsbærere, ikke administratorer, som fronter utad og leder innad.

Der det er flere prester i en menighet, bør de ikke rapportere til prosten, men til den som er daglig leder for alle ansatte i menigheten.

En tydelig og sterk leder for alle ansatte, en som oppmuntrer og korrigerer, er tett på, sørger for daglig samarbeid og felles mål – det er det menighetene og de ansatte trenger.

PUBLISERT I VÅRT PLANDS SPALTE PÅ EN MANDAG - 15.2.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Jeg tror at man ikke har så veldig mange valg mht organisasjonsstruktur. 

Den øverste leder blir; 

Generaldirektør

Neste ledd blir; 

Regionsjefer

Og under der kommer; 

Avdelingssjefene

Og til sist; 

Alle andre ansatte

På sidelinjene på de respektive nivåer finnes det rådgivende organer som blir forespurt ved behov. Samtidig må ansvaret for personalsaker ligge hos avdelingssjefene med overordnet ansvar både hos regionsjefene og generaldirektøren. 

Økonomiansvaret følger samme hierarki slik som for øvrig alle andre praktiske funksjoner likt det verdslige samfunn. 

Bedriftens ånd ivaretas av generaldirektøren med delegasjoner nedover i den utstrekning det ansees som formålstjenlig men det må aldri herske tvil om hvem som har hvilket ansvar noe sted i organisasjonen. 

Og.........og......... og hva er det jeg hører i det fjerne?........ nei.. det kommer nærmere.......OI..... ET SKRIK SOM I RAMA!!!

Kommentar #2

Dan Lyngmyr

210 innlegg  1187 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Magne Lerø. Gå til den siterte teksten.
En tydelig og sterk leder for alle ansatte, en som oppmuntrer og korrigerer, er tett på, sørger for daglig samarbeid og felles mål – det er det menighetene og de ansatte trenger.

Javel.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Ta ikke for lett på organiseringen!

Publisert nesten 5 år siden

Jeg er overrasket over at denne saken ikke interesserer flere. For å si noe om min egen kommentar er det ikke slik at jeg ser for meg de kirkelige ledere i roller som er direkte overførbare fra næringslivet. Nei, det er snarere en modell for tenkning rundt at de må først og fremst være vanlige ledere som oppfyller de verdslige funksjoner mht det daglige arbeidet. Hvis alt fungerer normalt på den siden vil det pastorale og egentlige innholdet i arbeidet få forrang.

Jeg er en smule bekymret for at det kan komme til konflikter fordi alle som jobber i en kirke har Gud på sin side, og derfor tror jeg man skal fasttømre en verdslig sekulær organisasjonsform i bunnen som tar seg av det praktiske, som er basert på arbeidslivets regler på helt normal måte, og som til sist frigjør ressursene til å bedrive det pastorale. Alternativt, hvis man ikke har beskikket sitt hus på forhånd, ser jeg mulighetene for at tiden kan forsvinne i personalkrangel.

Når interessen er så lav frykter jeg at det kan ligge en tanke i bunnen om at alle skal få sitt slik de alltid har gjort - hvis det er det de har - og at organiseringen ikke vies tilstrekkelig oppmerksomhet for å gjøre det mulig å bevare frispilleriet også i fremtiden. 

Jeg har grunn til å tro at det ikke er vanskelig å finne ekempler på for dårlig organiserte menigheter eller kirkesamfunn bare man ser seg rundt. Både kirke, prest, legfolk og samfunn tjener på at det er gjort et godt fotarbeide før dansen starter. 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere