Menneskerettigheter

Det blir ofte referert til De Universelle Menneskerettigheter i media.

Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regner vi også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.

Prinsippet om menneskerettigheter kan føres så langt tilbake som til filosofer som Aristoteles og Platon og bygger på den tanken at mennesker trenger visse friheter for prinsipielt sett, kunne overleve.

Disse tankene fikk sin rennesanse i opplysningstiden og filosofer som Hobbes og Locke blant mange andre var vesentlige for den moderne utformingen av prinsippene.

Det første tilfellet av at menneskerettigheter ble en del av et lands konstitusjon var i den amerikanske grunnloven av 1776 i Declaration of Rights.

Dette ble senere modellen og inspirasjonen til alle demokratiske stater i verden.

Det er viktig å ha klart for seg at disse rettigheter egentlig er friheter og kan ikke brukes til å kreve en ytelse fra myndighetene.

Menneskerettighetene i sin opprinnelige form er ikke rettet mot naturen, som ikke automatisk gir mat og hus eller andre ting mennesker trenger, men mot de politiske myndigheter.

Et menneske som er strandet på en øde øy, har således sine fulle menneskerettigheter i behold selv om han sulter i hjel.

Å ha nok mat eller tak over hodet er således ikke en menneskerettighet for det kommer ikke automatisk. Noen må skaffe maten tilveie og tilberede denne og noen må jo gjøre en innsats for å bygge et hus.

Dette har mennesker klart til alle tider. Det er først når en dominerende makt, en stat, fratar mennesker de rettigheter som de må ha for selv å gjøre en innsats for seg og sin familie, at menneskerettigheter krenkes.

Derfor var f.eks. Stalins og Maos regimer et brudd på disse rettigheter fordi befolkningen ikke hadde eiendomsrett til produksjonen ved egne gårder og kunne arbeide for egen vinning og fordel, at de uhyggelige sultkatastrofene kunne utvikle seg.

Det menneskerettighetene gjør er å underordne statsmakten til moralsk lov.

Den amerikanske grunnloven fra 1776 gav for første gang statsmakten legitimitet gjennom folket. "A government for the people, by the people, and of the people."  Ingen Gud eller kongelig blått blod eller rase eller klassetilhørlighet er maktens begrunnelse.

Men for å sikre et demokrati måtte også den folkelige utgåtte makten gis begrensninger. Hvert menneske ble således gitt en naturrett som ingen stat, uavhengig av argument, hadde rett til å krenke.

En slik underordning av statens makt hadde tidligere ikke eksistert i noe samfunn.

FNs menneskerettigheter har imidlertid gått lenger enn dette.

Også nødvendige behov som mat, næringsstoffer, hus, undervisning, sosial trygghet og andre behov er inkludert. Da er det ikke lenger snakk om friheter som mennesker må ha for å selv klare seg i kampen for tilværelsen, men krav til myndigheter om å dekke disse behovene.

Det forandrer hele det grunnleggende prinsippet. Menneskerettighetene var i utgangspunktet friheter fra statelig undertrykkelse, etter at generelle menneskelige behov er tatt med, som i FN`s erklæring, blir prinsippet speilvendt. Det er ikke lenger snakk om friheter, men krav om ydelser.

Dette svekker det filosofiske prinsippet og på samme måte som pengeverdien synker når staten trykker for mange penger og vi får inflasjon, så svekkes også prinsippet om menneskerettigheter når stadig flere blir introdusert.