Storhaug får ikke monopol på «folkets fornuft»

Hege Storhaug påberoper seg folkets fornuft. Hun hevder at hennes verdensbilde er det reelle og nødvendige, og at det "burde være den største selvfølge at enhver frihetsorientert borger, ikke minst «eliten», sto opp mot den form for islam som har befestet makt i Norge og Europa.» At så mange av de frihetsorienterte borgere og «eliten» i særdeleshet ikke gjør det, skal være grunnen til at «folket har «stemt frem» boken Islam. Den 11.landeplage til en gedigen bestselger.» (Vårt Land 11. februar)

Jeg er usikker på om jeg er del av «eliten», men jeg vet at jeg er del av folket. Og av folkets fornuft. Den har mange ansikter - og mange dilemmaer. Hege Storhaug, din bok har solgt altfor mye - men vi er altså noen norske millioner som IKKE har kjøpt den. Det er langt flere medlemmer i REFUGEES WELCOME TO NORWAY enn det er kjøpere av din bok. Langt flere som hver dag bruker tid, engasjement, penger og krefter på integreringsarbeid; på å praktisere de verdier som du påberoper deg å forsvare - for eksempel frihet, menneskeverd, demokratiske rettigheter, rasjonell fornuft.

For hvor rasjonelt er det å krenke menneskers grunnleggende rettigheter til beskyttelse for å fortelle at vi vet hvordan menneskerettighetene bør praktiseres? Hvor rasjonelt er det å tegne opp et bilde av islam som bare jihadister og ekstremister kan kjenne seg igjen i? Hvor rasjonelt er det å mane fram den store sivilisasjonskonflikten mellom islam og «den humanistiske kritiske fornuften», som om det er to entydige og gjensidig utelukkende størrelser? Hvor rasjonelt er det å spille på frykten for det ukjente og det egoistiske grumset som i ulike versjoner finnes i oss alle? Tror Hege Storhaug at verden blir et tryggere og bedre sted om bare vi sørger for å gjøre Norge til det minst attraktive landet i verden å søke asyl i, lukker grensene, hausser opp fremmedfrykten og muslimfrykten og stigmatiserer en betydelig prosent av landets borgere?

Så lenge mange av verdens konflikter er så fastlåste, gapet mellom fattige og rike øker, og klimaendringene ut fra alle prognoser bare vil skape stadig mer ekstremvær med flom og tørke, vil det antakeligvis ikke bli færre mennesker på flukt i tiden framover; heller flere. Hvordan tenker du at Norge da kan fungere som en lukket boble av velstand og harmoni - med Odins soldater i gatene og det mangfoldet vi tross alt (heldigvis) har her? Hvordan kan du forsvare at verdens rikeste land sniker seg unna sin del av ansvaret i en krisesituasjon? Hvordan vil du rent faktisk få til denne norske boblefestningen? Og hvem har lært deg at du henter ut det beste i folk gjennom å mistro, karikere og stemple dem? Er dette «folkets fornuft»?

Du skal ha for å være tydelig og stå i stormen - jeg skjønner at det krever sitt. Jeg er heller ikke uenig med deg i at det finnes versjoner av islamsk ekstremisme som jeg (og mine muslimske venner) tar sterk avstand fra. Og at det finnes mange nok gærne folk her i verden - også med makt. Få jeg kjenner er uenig i det. Få jeg kjenner vil ha totalt åpne grenser. Få jeg kjenner tenker lettvint om dagens globale situasjon og utfordringer. Jeg tror også som deg at vi må ta på alvor den frykt og uro som en del folk har i forhold til både religiøs ekstremisme og økende flyktningestrøm. Men man tar ikke den på alvor gjennom konspirasjonsteorier, panikkreaksjoner eller gjennom å svartmale islam generelt. Man tar den på alvor gjennom å hente ut det beste i oss, trygge oss på at vi kan klare dette, snakke nyansert og nøkternt om de vanskelige tingene, og peke på at den totale flyktningestrømmen til Europa fortsatt tilsvarer en mikroskopisk prosent av vår (aldrende) befolkning, som trenger mange nye unge hender og hjerner for framtiden.

Jeg prøver å stå for dialog, ikke bare i møte med mennesker av annen tro enn min, men også i møte med deg og dine meningsfeller, selv om jeg synes det er krevende. Jeg beundrer Yousef Bartho Assidiq og andre muslimske venner som klarer det. Men du får ikke monopol på «folkets fornuft». Folkets fornuft er ikke èn ting. Heldigvis. Og fornuft er aldri bare fornuft. Det kristne menneskesynet sier at vi både er skapt i Guds bilde, med potensiale for å utvise mot, kjærlighet, utholdenhet, empati - OG at vi har i oss kimen til egoisme, grådighet, likegyldighet, hat, vold. «Folkets fornuft» er full av følelser - på alle sider i denne debatten. Da har vi alle et ansvar for å bidra til at det beste i oss forløses; ikke det verste. Og da tror jeg mer på dialogen enn konfrontasjonen, der jeg tydelig sier fra om hva jeg mener, men ikke sammenlikner den verste versjonen i den andres ståsted med en skjønnmalt versjon av mitt eget.

Du benevner deg selv kulturkristen. Alle religions- og livssynstradisjoner kan virke både livgivende og ødeleggende, og det er et ansvar å forvalte dem med troskap. For meg er etikken i den kristne tro forankret i alle menneskers guddommelig gitte likeverd, kjærlighetsbudet og den gyldne regel. Det betyr ikke at de konkrete dilemmaene ikke finnes. Det betyr ikke at vi ikke kan være rykende uenige om konkrete løsninger, selv om vi deler samme tro/livssyn eller verdigrunnlag. Men det innebærer at vi ikke nærer en stigmatiserende og fryktskapende krigsretorikk, at vi ikke er oss selv nok, og at vi søker å overholde grunnleggende menneskerettigheter og -konvensjoner; særlig for de aller mest sårbare og utsatte.

Du avslutter i innlegget i Vårt Land med et sitat fra Kongespeilet: «Om det kommer uår i folket, er det verre enn uår i landet. Et land kan bli hjulpet om det står vel til i grannelandene og kyndige menn ordner med tilførselen derfra. Men om det blir uår i folket, i landets seder, da følges det av de aller største skader. For ingen kan kjøpe fra andre land seder eller mannevett om det ødelegges eller spilles som før fantes i landet.» Det er kloke ord. Men uåret i folket mener jeg du er en betydelig bidragsyter til, dessverre. Uåret i folket handler ikke om å stå opp for at grunnleggende rettigheter for mennesker på flukt skal respekteres. Det handler ikke om godhetstyranni eller dialog. Uår i folket; det er - om det er villet eller ikke - å gi næring til det som øker hatet og frykten og mobiliserer Odins soldater i oss.