En personlig venn

I Vårt Land 9. februar tar ­redaktør Olav Egil Aune et oppgjør med begrepet «personlig kristen». Aune skriver at hvis begrepet «opptrer som en luktfri, eksplosiv gass av selvgodhet» bør man avskaffe det.

Jeg har aldri opplevd begrepet slik, og jeg akter å kalle meg «personlig kristen» – selv om også prester og biskoper vil avskaffe begrepet og mener det er avlegs – utgått på dato. Språklig sett er det ikke mer underlig enn å si at jeg har en personlig venn. Ikke alle venner vil jeg bruke den betegnelsen på – det kaller bare dem jeg har et nært forhold til.

[ Olav Egil Aune følger opp sin første kommentar: «Personlig er jeg kristen» ]

I Bibelen er ordet «disippel» og «kristen» det samme. Disiplene i Antiokia ble for første gang kalt kristne. Verbet som er brukt for «å kalle», betyr at de fikk det navnet fordi Kristus var deres hovedanliggende. Dessverre er det ikke slik i norsk språkbruk. Der er kristen blitt en betegnelse på en som er døpt og bor i et kristent land. Derfor må vi si: Ikke alle såkalte kristne er personlige kristne. Det er bare de som har et nært og personlig forhold til Jesus­. Jeg er i ham og han er i meg. Mer personlig kan det ikke bli.

Dette sier jeg ikke i selvgod fariseisme. Fariseerne forkynte frimodig at de var frommere enn andre. Nei, dette sier jeg i ydmyk takknemlighet. Jeg er ikke bedre enn andre mennesker, jeg må ikke prestere noe ekstra for å kunne kalle meg det, men jeg har fått ta imot Jesus og lært ham å kjenne som min personlige venn.

Å være en personlig kristen er det samme som å være et Guds barn. Det er ikke et resultat av en from oppførsel, men av en ny fødsel. Bibelen kaller det å bli født på ny eller å bli født av Guds Ånd. Derfor bruker engelsk­mennene uttrykket «born again-christian» for å uttrykke forskjellen til dem som bare er kristne i navnet.

La meg bruke et eksempel: Våre barn er ikke mer eksemplariske enn andre barn, men like fullt er de våre fordi de er født inn i familien. Det har de ­ingen ære eller fortjeneste for selv, det er en gave de har fått. Vi har et helt personlig forhold til dem. Og de vet med full visshet at de våre barn.

Det går ikke an å sammenligne uttrykket personlig kristen med personlig muslim. Det er umulig å ha samme forhold til Muhammed som til Jesus. Muhammed er død og begravet for godt. Allah­ er en fjern Gud. Å snakke om personlig ateist er tull. Man kan ikke ha et personlig forhold til ingenting. Men Jesus lever og vil gjerne ta bolig i oss ved sin Ånd.

Det advares mot å sette merkelapper på folk. Man skal ikke skille mellom mennesker, sies det. Saken er bare den at det gjør Bibelen. Det er noen som er innenfor og noen som er utenfor.« Den som har Sønnen, eier livet, men den som ikke har Guds Sønn, eier ikke livet.» 1 Joh 5,12. Noe tredje alternativ finnes ikke. Dette skillet skal heldigvis jeg slippe å sette. Den grensen kjenner bare Gud. Men jeg har lov til å vite om jeg selv er innenfor – i dag. «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn», sier Johannes i verset etter.

Det er ikke nok å tro at Gud finnes, det er ikke nok å ha blitt døpt en gang, det er ikke nok å be til Gud, det gjør de fleste når det blir vanskelig nok, det er ikke nok å være medlem av Den norske kirke eller andre kirkesamfunn. Man blir bare frelst ved å tro på Jesus. Å si at alle døpte er kristne, det er å føre folk vill!

La meg bruke et bilde for å forklare forskjellen mellom å tro at og å tro på: Sett at du skulle ta toget til Oslo. Du går ned på jernbanen og kjøper billett. Etter noen minutter lyder det i høyttaleren: «Tog til Oslo klar for avgang i spor 2. Ta plass. Lukk dørene.»

Du står der på perrongen. Du tviler ikke på det stasjonsbetjenten har sagt. Du tviler heller ikke på at toget er i stand til å frakte deg til Oslo. Det har fraktet tusener før uten problemer. Billetten er dessuten betalt. Men du stiger ikke på! Kommer du da til Oslo? Selvsagt ikke. Det er ikke nok å tro at toget går dit du vil. Du må ta konsekvensen av din tro og stige på!

Å tro på Jesus er å betro seg til Jesus med hele livet for hele livet!

Jeg er i glad for å kunne kalle meg et Guds barn, over å ha Jesus som min personlige venn og visshet om å få være sammen med ham for alltid. Den gleden vil jeg gjerne dele med andre også.

Først publisert i Vårt Land 12.2.2016