Verdidebatt

Sosialmedisineren i Urtegata

Nekrologer er noe skit, for alle de fine ordene bør komme mens man lever.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Min venn Kris Kristofferson minnet meg på det for mange år siden etter at jeg hadde intervjuet bestevennen Mickey Newbury som var alvorlig syk. «Mickey fortjener all heder som finnes mens han fremdeles er blant oss, ikke når det er for sent» sa Kristofferson om bestevennen og låtskriveren bak Elvis Presleys store hit «American Trilogy». Newbury døde året etter, men Per Fugelli er fortsatt i blant oss.

Vi skrur tida fram til august 2009. Protestfestivalen hadde arrangert nettkåring for å kåre tidenes beste meningsytrer, der valget sto mellom alle de som hadde deltatt gjennom festivalens 10-årige historie. Det var ganske mange.

Jubileet sto for døren og jeg befant meg i Oslo for å lansere jubileumsalbumet «Fight Apathy». Her møtte jeg igjen Per Fugelli, for å overrekke diplom som bevis på at han hadde fått flest stemmer.

Per hadde nettopp fått en slags dødsdom. «Sjansen er 50 prosent for å dø,» sa han mens han smilte og klemte meg under overrekkelsen. Jeg kjente på ubehaget av å være så nær døden. Jeg går jo ikke inn en sykehusdør. Døden er så skremmende at jeg går lange omveier rundt alt som påminner meg, men så står jeg der med en dødssyk mann, som ler hjertelig. Senere skulle Per komme trampende med døden i alle aviser og med boka «Døden, skal vi danse». Ikke nok med det, men han legger armen rundt skuldra mi og smiler mens han forteller at han også har 50 prosent sjanse for å leve.

Per skulle komme til å overleve det første kreftangrepet, ja også det andre og tredje, men valgte å kalle det «langfriminutt». Han fikk Erik Byes minnepris for å ha fjernet døden som tabu. Han har fått Fritt Ords pris og flere priser, så jo da Per har fått godord mens han lever.

Helt fra oppturen til festivalen begynte i 2001 har han vært gjest mange ganger. Per er en ideell samfunnsdebattant. Han har masse kunnskap om mennesket som professor i sosialmedisin og har i tillegg ytret seg i en årrekke om alt han egentlig ikke vet noe om men kan masse om, som at mennesket ikke kan leve i individuelt isolat. Vi er avhengig av flokken.

Selvsagt har han rett, for flokkdyr er vi enten vi vil eller ikke. Når legen skriver er han på hjemmebane. Sammen med kompisen og sosialmedisiner Steinar Westin er de opptatt av at vi må hjelpe hverandre. Han beskriver Jesus som den første sosialdemokrat og har siktet geværet mot Fremskrittspartiet i særdeleshet og litt mot Høyre.

«Nøysomhet og rettferdig fordeling, ikke penger som lykkemål, skulle sikre helse for mennesket og samfunnet. I dag har mange dollartegn i stedet for god samvittighet i øynene,» skrev han i en av sine utallige kronikker.

«Høyrepartienes frihet kan være egoisme forkledd i blå fløyel», skrev han et annet sted. Ingen skal være i tvil om hvor han står politisk.

Når han har gjort seg ferdig med det emnet drar han det litt lenger. Vi kan ikke ha noen prestasjonskultur, hevder han.

Samfunnet vårt trenger ikke tapere. Han har lov til å si det selv om han inderlig godt vet at han selv har tilhørt vinnerne.

Han er så fandenivoldsk mot vinner og taper-kulturen at han ikke en gang vil beskrive sin egen kamp mot kreften som en kamp. I Dagbladet sier han at «min siste dans skal være fredelig».

Sist Per Fugelli deltok på Protestfestivalen var for nøyaktig ett år siden. 11. februar debatterte han ytringsfrihet med Vebjørn Selbekk.

Neste tema er nok temaet som treffer meg best. «Gi blanke faen, få et bedre liv,» er som balsam for hypokondere. Det at budskapet kommer fra en lege gjør det desto bedre. Når man daglig går og bekymrer seg for alskens dødelige sykdommer er det godt høre fra Per at all skremselspropagandaen avisene propper oss med kan vi putte et visst sted.

Når Per skriver, leser folket. Når Per snakker, lytter folket. Det har blitt sånn, men hvem skulle tro at en sosialmedisiner skulle slå sånn an som folkeopplyser.

Vi må tilbake til Erik Byes tid for å finne noen med like stor appell.

I det siste har Per fått uvanlig hard medfart. Da holder jeg kreften utenom. Nå handler det om at vi må prøve å forstå innvandrerne som gifter seg med barn.

Plutselig var all hyllesten forvandlet til raseri, mot Per. De forsto ikke hva han mente, og tok seg ikke bryet å spørre.

Når han sitter der i Urtegata på Grønland i Oslo, eller på Røst i Lofoten, eller på Jæren og funderer over livet deler han tankene sine med oss alle. Han gir av seg selv, et tabu i seg selv i en tid der det meste handler om å være noen andre, om å være perfekt, om å holde fasaden og å skaffe seg en skikkelig ordentlig nekrolog når den tid kommer.

Per er ikke sånn. Mange elsker han, men det er de som ikke tåler han. Det er et godt tegn. Bare død fisk følger strømmen.

Han har ikke bosatt seg på beste Frogner, eller i Holmenkollen, som andre i hans posisjon har gjort. Nei, han har i et kvart århundre bodd like ved pakistanske grønnsakhandlere, like ved et arabisk begravelsesbyrå og ikke langt unna der sosialistenes avis Klassekampen har base.

Når han deltok i debatt på Protestfestivalen i 2002 handlet det om bestialitetens problem. Er mennesket født ondt eller er ondskapen situasjonsbetinget? Han svarte på spørsmålet selv i en kronikk i fjor. «Det vanlige mennesket har villskap som må temmes. Det vanlige mennesket er gåte og uorden. Det er et blandet vesen: Sterkt og svakt, friskt og sykt, med anlegg for godt og ondt. Slik er vi alle,» poengterte han.

Vi er alle besserwissere. Derfor trenger vi veiledere.

Noen mennesker fungerer som lufteventiler i menneskehetens rom. De trengs og er helt nødvendige for at vi andre skal få puste litt bedre.

I sin bok om døden spør han seg selv hvorfor han blir sintere på verden når han kanskje skal dø. Svaret han gir er at det ikke skyldes at han er sur og forurettet og må «stille» noen til ansvar. Nei, mer fordi urettferdigheten skriker styggere og «min egen makt er lite verd nå mot slutten».

Nå er det gått sju år siden han så døden i hvitøyet. I dag står han frem i Dagbladet med at nå er «det lange friminuttet» over. Han får noen måneder, kanskje et år, men så vil det være over.

For noen dager siden fikk jeg telefon om at en jevngammel fetter av meg var død, og at det skjedde brått og brutalt. Han mistet faren sin for kort tid siden og i den anledning hadde jeg mitt første møte med fetteren min der vi snakket om alt fra kompliserte familieforhold til livet mer generelt. Det gjorde noe med meg at vi ble kjent, fordi jeg lærte mye om at alt ikke alltid er slik man tror det er. Det å møtes, snakke sammen, åpne seg opp, det er utrolig viktig. Fetteren min var en trivelig mann jeg gjerne skulle snakket mer med. Vi trenger å snakke mer med folk.

Det slår meg at Per har vært en boksåpner på dette området.

Da han kom på rådhuset i Kristiansand for en mottakelse i forbindelse med at han skulle motta Erik Byes minnepris hadde han hørt rykter om at Protestfestivalen trengte penger.

«Hvis Svein Inge Olsen trenger penger til festivalen, så gi han det han trenger,» sa han, til høylytt latter fra alle i salen.

Rett fra levra. Rett ut av posen.

Sånn er Per, landsfaderen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt