Tor Berger Jørgensen

59

Statlig støtte til kirken er ikke ‘støttehjul’

Samfunnet er tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Publisert: 9. feb 2016

Noe av bakgrunnen for Håkon Pettersens innlegg «Smertefull endring (Vårt Land 4. feb­ruar) og hans innlegg på Skaperkrafts debattmøte sist uke, var Strek sin utgave høsten 2014: «På tide å fjerne støttehjulene?» En diskusjon om de fremtidige, økonomiske ordningene for Den norske kirke er viktig. Men utgangspunktet er ikke mindre viktig.

Strek tok som sitt utgangspunkt at Den norske kirke «krakelerer», slår sprekker. Svekket oppslutning vil true offentlig støtte/«støttehjula». Nå er det i og for seg ikke overraskende at kristendommen og kirken, inklu­dert Den norske kirke, ikke har den selvfølgelige plass i det offentlige rom som tidligere. Jeg er enig i at spesielt dåpstallene er utfordrende.

Men de er på ingen måte ferdiganalysert. Vi kjenner enda heller ikke effekten av trosopplæringsprosjektet. Også oppslutningen om søndagsgudstjenestene utfordrer. Samtidig er økt nattverddeltakelse i mange menigheter et interessant «tegn» på en styrket kirkelig bevissthet.

Men Den norske kirke er også noe mer. Den er et «hellig» nærvær i lokalsamfunnet og menneskenes liv. Den representerer kontinuitet og verdiforankring – for livet og døden. Det er kanskje vanskeligere å se i menigheter i urbane strøk og tilsvarende tydeligere i bygde- og småbymiljøer.

Prester og lokale kirkelige medarbeidere kan si mye om dette nærværet. Behovet for slik forankring er ikke blitt mindre over tid. Møtet med andre kulturer med en tydeligere religiøs­ profil har vist det. Møtet med de som det «vellykte» livet går i stykker for, skaper også et slikt forankringstrykk.

I krise og ulykker er kirken et naturlig samlingspunkt. Kirken er også en viktig kulturkraft. Kirke­husene er den tydeligste, ytre markøren. I tillegg kommer alt som skjer av lokal kultur­skaping. Ikke minst musikalsk, men også i et videre kulturelt perspektiv.

Mediemessig er kirkelige røster ikke mindre nærværende i det offentlige rom når det gjelder samfunnsmessige verdispørsmål enn tidligere. Organisasjonenes generalsekretærer er kanskje blitt mindre synlige, biskopene kanskje tydeligere.

Det avgjørende er at det er vokst fram en bred erkjennelse av at livssyns- og ­religionsfeltet er viktig for samfunnet og at det er stor enighet blant de politiske partiene om at en skal ha en aktiv, støttende religionspolitikk.

Det vil si at en skal legge ramme­betingelser for tros- og livssynssamfunnene. Det er til og med nå nedfelt i Grunnloven! I Streks og Pettersens analyse synes disse perspektivene å mangle mer og mindre fullstendig.

Dette kan ha sammenheng med forskjellig kirkelig og teologisk utgangspunkt. Dersom en har som utgangspunkt at kirken = den-aktive-flokken, blir kravet til økonomiske forpliktelser naturlig. Jeg har selv både vært prest i japanske småkirkelige «idealmenigheter» og i en norsk misjonsorganisasjon med store gaveinntekter, så dette vet jeg en del om.

Men folks forhold til kirken og «Vår Herre» gjennom livet, kan gi seg mange utslag. Det vet folke­kirkeprester mye om. Å være folkekirke sprenger de stramme rammene for menighetstenkning som har preget mye av kirkediskusjonen i Norge med utgangspunkt i forskjellige former for vekkelsestradisjoner.

For meg er folke­kirkebegrepet ikke et ullent­ samle­begrep, men en bibelsk forankret forståelse av «Guds ­rikes» nærvær i verden. Å betegne­ storsamfunnets/statens vilje til å være med å legge til­ 
rette for et livsyns- og trossamfunns mangfold som «støttehjul» slik Strek gjør, blir derfor helt feil.

Vi må ha som sitt utgangspunkt at samfunnet ser seg tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Dette har med økonomi å gjøre.­ Ikke som «støttehjul» til en spesiell kirke, men en hel samfunnssektor. Det gir kirkene­ større muligheter til å være kirke – og Den norske kirke til å være en landsdekkende og nærvæ­rende folkekirke i landet vårt. Det er viktig at for eksempel Strek og Skaperkraft legger til rette for en debatt om kirkenes og organisasjonenes framtid i Norge –hvor utgangspunktet ikke nødvendigvis må være den «krakelerende» kirken, men folkekirken som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Først publisert i Vårt Land 9.2.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
For meg er folke­kirkebegrepet ikke et ullent­ samle­begrep, men en bibelsk forankret forståelse av «Guds ­rikes» nærvær i verden. Å betegne­ storsamfunnets/statens vilje til å være med å legge til­ 
rette for et livsyns- og trossamfunns mangfold som «støttehjul» slik Strek gjør, blir derfor helt feil.

I stor grad handler det om pressgrupper som sikrer egne interesser, men enn om et erkjent behov for å støtte tro og livssynssamfunn. Det er politisk vanskelig å gå fra en situasjon som er og en situasjon slik den burde være, så man tar det trinnvis i den fart en klarer uten å støte fra seg grupper av velgere eller politiske partier en er avhengig av.

Kommentar #2

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Svenskane klarer det...

Publisert over 3 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Dersom en har som utgangspunkt at kirken = den-aktive-flokken, blir kravet til økonomiske forpliktelser naturlig.

I Svenska kyrkan var det 6,3 millionar medlemar i 2014. "Den-aktive-flokken" der utgjorde 64,6 prosent av folket. Tala kjem frå Svenska kyrkans årsredovisning 2014.

Den norske kyrkje hadde same året 3,7 millionar medlemar som utgjorde 71 prosent av folket. 

Begge kyrkjene mister årleg om lag eit prosentpoeng i medlemsdel i folket. Fortset medlemsdelen å falle tilsvarande det den har gjort dei seinare åra vil Den norske kyrkja vere på Svenska kyrkans 2014-nivå før 2020.

Svenska kyrkan har medlemsavgift. Er det nokon empirisk grunn for å tru at medlemsnivået er særleg avhengig av finansieringsordninga? Og gitt at det vert teke høveleg sosiale omsyn ved utforming av avgifta, kan det tenkast at ei moderat medlemsavgift kombinert med takkoffer skaper større eigarskap og engasjement?

Kommentar #3

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Herrens måltid

Publisert over 3 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Samtidig er økt nattverddeltakelse i mange menigheter et interessant «tegn» på en styrket kirkelig bevissthet.

I 1998 vart det tald opp 1.123.140 nattverddeltakingar i Den norske kyrkje. I 2014 var det tilsvarande talet 1.306.846. Det er svært gledeleg at det i 2014 var 183.706 fleire gongar nokon fann vegen til Herrens måltid. 

Det likevel eit tankekors om ein ser dette i lys av at det var knappe 3,7 millionar medlemar i Den norske kyrkja ved utgangen av 2014. I gjennomsnitt nytta dei i følgje desse tala Herrens måltid ein gong kvart tredje år. Dette må sjåast opp mot den nytestamentlege praksis med å delta i Herrens måltid minst ein gong i veka. Sjå ordforklaring til "nattverd" i Bibel 2011 på s. 1459 (i mi utgåve).

Det er enno mykje å vinne på ei klarare forkynning av den gåva nattverden er til dei som vil ha del i Kristus. (1. Kor. 10,16 flg.)

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere