Bente Haukaas

48

Ansiktsblind.

De har virket så umenneskelige i all sin streben, som om de var blitt pisket med bjørkeris og aldri senere fant igjen sitt egentlige verd.

Publisert: 8. feb 2016

Jeg leste for ikke så lenge siden om en person som fortalte at hun er ansiktsblind. Jeg søkte det opp på Internett en gang og fant et mer vitenskapelig uttrykk for det. Det kan være genetisk. Det fins sikkert en god del som har det slik, mer eller mindre. Jeg er blant dem. I slekten min deler jeg det med en av mine tanter. (Hun er meget velfungerende). Hvordan jeg kom på at jeg skulle skrive om det på VD? Jo, rett og slett fordi jeg helt fra tenåringstiden har funnet dem som streber etter det perfekte som mindre lett å like enn de uperfekte. «Sånn ville jeg aldri bli!!» Jeg tenker ikke på dem som forbereder seg til eksamener når jeg snakker om strebere, eller de som ønsker å gjøre karriere innen idrett eller musikk oa. Mine tanker går til dem som sitter en time foran speilet om morgenen fordi de ikke kan møte noen usminket. Jeg tenker på dem som flyr rundt i de dyreste motebutikkene, ikke fordi det av og til kan være gøy, men av redsel for ikke å være super-perfekt. De har virket så umenneskelige i all sin streben, som om de var blitt pisket med bjørkeris og aldri senere fant igjen sitt egentlige verd. Dersom jeg skriver om det («ansiktsblindheten») kan det hende jeg når en og annen ungdom før de blir bitt av perfeksjonist-basillen.

De skal jo bli arvtakere av verden. Tenk hvor grusomt det blir dersom om vi, etter hvert som vi blir gamle nok til det, blir behandlet etter hvor perfekte vi er, ser ut … når vi trenger hjelpen fra de som i dag er de er perfekte unge. Jeg klarer på ingen måte å identifisere meg med alle de super-perfekte rett og slett fordi det kolliderer med mine verdier om at vi alle har en verdi i oss selv slik vi er.

Tilbake til det å være utstyrt med dårlig ansiktsgjenkjenning fra Skaperens hånd. For meg betyr det at jeg må prøve å kaste skjulte blikk på nye mennesker jeg blir kjent med og nærmest legge dem inn i systemet verbalt. Øynene ser slik og slik ut. Nesen har slik og slik fasong. En føflekk på høyre kinn. … ­

Treffer jeg ikke på mennesker jeg har blitt ny-introdusert for i løpet av de nærmeste dagene, for re-memorering, så kan det hende at de ikke får sine ansikter plassert i min hukommelse. Det er noe man venner seg til å leve med og det er bare hyggelig når «fremmede mennesker» sier: «Hei Benthe, vi traff hverandre der og der». Hendelser har jeg relativt god hukommelse, så «vi traff hverandre der og der» er en flott døråpner til gjenkjenning: «Ja, det stemmer det var jo du som … Vi hadde det virkelig gøy …». Andre er mer direkte: «Jeg så at du ikke kjente meg igjen». Døren til lettelse, avslapning og smil blir åpnet: «Nei, det gjorde jeg ikke, men nå som du har fortalt hvem du er, så husker jeg».

Noen ganger går det annerledes. La meg starte med ett av de vanskelige minnene. En gang traff jeg på en gammel kjenning som jeg ikke hadde sett på mange år i en av byenes matbutikker. Til forveksling lignet han på en avdød person. Nå, ikke slik å forstå at jeg trodde den avdøde var stått opp fra de døde og var ute for å handle mat. Nei, det var dette med neser og øyne mm som var vanskelig å diskriminere mellom siden den avdøde som det ikke kunne være var tydeligst i min hukommelse. Jeg hadde ordene: «Unnskyld, men hvor har vi truffet hverandre?» på tungen, men følte at de også var feile. Den gangen valgte jeg å trekke meg ut av situasjonen.

Noen ganger er det ikke innlæring av ansikter som er problemet, men gjenhenting. Her handlet det om gjenhenting. Episoden med den ugjenkjennelige mannen hadde oppskaket meg fordi jeg langt inne hadde en følelse av at jeg burde visst hvem han var. I slike tilfelle hender det av og til at jeg blir klar over det etterpå. Dét ble jeg denne gangen. Jeg ventet på ham nær utgangen for å oppklare eventuelle misforståelser. Dessverre gikk han bak noen hyller og jeg fikk ikke øye på ham igjen før jeg så ham trave ut av butikken med bestemte skritt og mobiltelefonen ved øret. Jeg valgte å sende ham en e-post. Neste dag fant jeg den samme e-posten returnert i spamboksen min.

Ja, ja, slik er det for oss alle enten vi lider av den ene eller den annen uperfekthet. Vi blir ikke alltid trodd når vi prøver å forklare. Det må vi bare leve med fordi andre mennesker er like frie som oss selv til å ha sine egne fortolkninger. Vil de ikke klare opp i misforståelser, så er det deres valg. Litt trist når det skjer, men livet går videre. Dét vil jeg gjerne formidle til de perfekte!

Så til ett av de riktig gode minnene: Jeg satt i et busskur og ventet på bussen da en fremmed mann smilte strålende til meg fra motsatt side av gaten. Jeg lot hjernen jobbe og jobbe. Hvem kunne det være? Han smilte og smilte og så visste jeg det plutselig: En av mine gamle lærere fra Universitetet. Jeg ble rent varm rundt hjerterøttene fordi han tok seg så god tid med å smile til en gammel student. Jeg rakk akkurat å nikke tilbake med et smil før det var for sent. Umiddelbart kom jeg på at jeg hadde stilt ham et spørsmål mellom to forelesninger på pauserommet for nesten 30 år siden. Jeg husket hans svar og det gjorde meg godt å mimre litt om gamle dager.

Jeg har mange episoder å ta av fra både den ene og den annen setting, men skal ikke kjede leserne med dem. Målgruppen er tross alt de de perfekte, (unge som gamle). Budskapet er at ingen er perfekte og at det vi måtte mangle i noen henseende, det kan det hende at vi har i overflod av mht andre goder, egenskaper og evner. Det er hvordan vi velger å bruke de evner og egenskaper vi har fått til disposisjon som betyr noe, ikke hva vi måtte mangle.

En gang traff jeg en jeg kjente som gikk rett forbi meg. Jeg kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort som fortjente at jeg ble forbigått på en slik måte. Jeg ringte og spurte. Han takket og det viste seg at vi hadde mye til felles mht ansiktsgjenkjenning og andre «ting». Så enkelt kan det altså gjøres. Man kan ta en telefon og få oppklart misforståelser.

Det var forrige søndag at jeg bestemte meg for at jeg ville skrive om ansiktsblindhet. Jeg har tenkt på det mange ganger, men det var først denne søndagen jeg så tydelig for meg hvordan det kunne brukes til å fokusere på en trend i tiden som jeg har lite til overs for, nemlig perfeksjonismen. Jeg hadde vært på morgenmesse og gikk en liten tur etterpå. Jeg så en dame et stykke borte i gaten som jeg syntes virket kjent. Hele prosessen med hvordan ser nesen ut mm … startet. Hun lyste opp i et stort smil da vi passerte og så sa hun: «Jeg trodde at du var en jeg kjente». Det gikk opp for meg at hun hadde gransket mitt ansikt like nøye som jeg hadde gransket hennes. «Det trodde jeg om deg også», sa jeg smilende, «men jeg aner ikke hvor jeg har deg fra». Vi gikk hver til vårt uten noe forsøk på å oppklare. Ingen av oss visste hvem den andre var, så vi fikk klare oss med den gjensidige latteren.

Kort tid etter traff jeg en annen person som jeg mente lignet på en jeg kjenner, men som jeg ikke har sett på en stund. Jeg klarte ikke å finne ut om det var den jeg kjente. Siden hun ikke hilste, gikk jeg ut fra at jeg hadde tatt feil. (Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har smilt til personer som jeg faktisk har tatt feil av og hvor mange sure blikk jeg har fått tilbake). Etter at jeg hadde passert hørte jeg henne si noen ord til et barn hun hadde med seg (og som hun ville hatt god tid til å få siden jeg så henne sist). Jeg fikk ikke fatt i hva hun sa, men jeg gjenkjente dialekten. Hadde det vært henne jeg trodde likevel? Hvorfor hilste hun så ikke først hvis hun kjente meg igjen? Tenk om hun trodde at jeg var potta sur? «Kjære Gud, hjelp Benthe med hennes surhet». Kunne det tenkes at hun ba en slik bønn? Humoren tok meg. Hvis så, hvordan tar da Gud imot slike malplasserte bønner. Kanskje Han ser på det med mildhet, humor og rusker dem litt godmodig i håret mens han visker: «Kjære deg, du får det bedre dersom du slutter å tolke andre så alt for raskt».

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Marianne Solli

17 innlegg  1547 kommentarer

Hei hei

Publisert over 3 år siden

For et kjempekoselig innlegg! : -)

Det å skulle være så "perfekte" til enhver tid, er jo også med på å gjøre mennesker ugjenkjennelige; nesten samme sminken, samme hårfasongene osv. Det blir liksom ingen egne særpreg igjen ... bortsett fra slike flotte gjenkjenningspunkter du nevner; kanskje en vorte, en føflekk, mulig oppstoppernese eller lignende. 

En nydelig dame, som jeg traff på en reise i fjor, hadde en praktfull "ørnenese" og nydelige, store øyne. I samtalens løp betrodde hun meg at hun hele livet hadde ergret seg over nesen sin og hadde hatt lyst til å få rettet på den. Jeg ble himmelfallen og sa til henne at det måtte hun ikke finne på, for tenk så alminnelig hun da kom til å bli; det karakteristiske ved henne kom jo derved til å forsvinne. Hun ble ordentlig glad over disse ordene, og jeg håper inderlig at hun ikke prøver å bli "perfekt".

Jeg kan også ha en tendens til å blande sammen mennesker; især kan jeg synes at enkelte høye og slanke, lyse og langhårete jenter pluss/minus 20 år (likt sminket) kan være vanskelig å skille fra hverandre før jeg kjenner dem bedre. Og dersom det går noen år mellom de gangene jeg treffer kjente, kan jeg også lete forferdelig for å prøve å få frem hvem de er.

Minnes forresten en eldre mann, nå død, som hilste på min søster, antakelig for annen eller tredje gang, med følgende replikk: "Du skjønner, jeg har så vanskelig for å huske ansikter, men til gjengjeld glemmer jeg også navn."

Ha en fin dag, og takk for dette innlegget!

Kommentar #2

Bente Haukaas

48 innlegg  1453 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
For et kjempekoselig innlegg! : -)

Takk for et hyggelig svar, Marianne!

Jeg var spent på om noen ville kommentere det, om de fikk fatt i det underliggende i budskapet. Jeg har ønsket å si noen ord om perfeksjonismen og dens evt skadevirkninger. Jeg har passert 60, for lengst, og syns ikke det gjør noe om jeg her bruker egne begrensinger som illustrasjon. Jeg lever rimelig bra med dem og har høy utdanning. Innlegget er ikke ment som en generell oppfordring til selvavsløring. Jeg tror nemlig ikke at løsningen på perfeksjonismens problem ligger i at alle og en hver begynner å mase om sine feil og mangler. Det går det jo an å bli skikkelig lei av.

Perfeksjonismen er ikke noe nytt fenomen og den er heller ikke nødvendigvis knyttet til utseende eller alder. Poenget er at de som stiller svært høye krav til seg selv, kan bli en plage for andre fordi de kanskje overfører de krav de stiller til seg selv på andre. Det var i denne forbindelse jeg skrev: « Tenk hvor grusomt det blir dersom om vi, etter hvert som vi blir gamle nok til det, blir behandlet etter hvor perfekte vi er, ser ut … når vi trenger hjelpen fra de som i dag er de er perfekte unge.»

Vi vet at mange unge stiller svært høye krav til seg selv og at noen av dem blir syke av det. Andre kommer til å bære med seg sin «over-perfekthet» over tid og sitte som ledere både for eldreomsorgen og annet når de som er på min alder og deromkring trenger helsehjelp innen eldreomsorgen en gang om ikke alt for lenge. Hvordan vil de se på oss? Vil de se mennesker eller bare gamle kropper uten innhold (som de ikke trenger å forholde seg personlig til)?

Jeg tenker at mange unge får formet selvbildet sitt, og dermed også behovet for å være perfekt, gjennom massemedia og på sosiale media. Jeg tror at mange har for lite positiv foreldrekontakt som motvekt, at skolen i enkelte tilfelle er for prestasjonsrettet mm.

Jeg er opptatt av at på en eller annen måte må vi kunne snu trenden ...

Det lå også en referanse til Gud i innlegget mitt: « Kanskje Han ser på det med mildhet, humor og rusker dem litt godmodig i håret mens han visker: «Kjære deg, du får det bedre dersom du slutter å tolke andre så alt for raskt».»

Strebere er fryktelig kjedelige, lager mye krøll for andre, og jeg er slett ikke så sikker på at de får kredit hos Gud.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1940 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1667 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1603 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1481 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 963 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere