Regjeringssamarbeidet med FrP bør skrotes

Etter valget forrige høst, har vi sett et dramatisk skifte i den norske opinionen med tanke på flyktninger. Jeg synes Dagbladets kommentator John Olav Egeland treffer situasjonen godt med å kalle det som skjer «en kald vind over Norge». Fremdeles – midt på blanke vinteren – seiler desperate mennesker – menn, kvinner og barn – over Middelhavet på desperat jakt etter trygghet og et bedre liv. Norske skip er med å berge dem som overlever, og plukke opp fra havet de som dør. Blant dem som dør ganske mange små barn.

Europa jobber likevel på høygir for å hindre de samme flyktningene fra å komme videre nordover på kontinentet. Norge forsøker også å hindre flyktningene i å komme hit, og å bli kvitt flest mulig av dem som kommer. Vi ser nå et FrP i regjering som bruker alle muligheter til å fronte sin motstand mot innvandring.

Sylvi Listhaug går også rett i strupen på kirken, som forsøker å være en stemme for de svake, fattige og forfulgte - og beskylder kirken for å være «venstrevridd». Dagsavisens Arne Strand har etter min mening helt rett når han kaller det Listhaug gjør «grovt og langt over streken for en ansvarlig statsråd».

Før forrige stortingsvalg definerte Knut Arild Hareide noen punkter som var viktige for KrF med tanke på hvem KrF skulle samarbeide med i regjering. Tre av disse punktene lød slik: «En human flyktningpolitikk, en konsekvent innvandringspolitikk og en aktiv integreringspolitikk». «Styrket solidarisk innsats for de fattige hjemme og ute». «En politikk som sikrer kirke og trussamfunn rett til å være seg selv og som stimulerer, ikke styrer en mangfoldig frivillig sektor».

En human flyktningeplitikk? Er det human flyktningpolitikk å hente flyktninger i opptil 30 minusgrader, med en tydelig hensikt om å kjøre til Murmansk og bare sette dem av foran jernbanestasjonen? Mange i Nord-Norge – som kjenner utfordringene med mørketid og vinter på kroppen – protesterte heldigvis mot dette. Sentrale personer i Politiet i Nord-Norge var sterkt kritiske til praksisen.

Styrket solidarisk innsats? Er det styrket sosial innsats for fattige å tappe bistandsbudsjettet for store beløp i møte med flyktningekrisen? Dette er penger som blir tatt fra de aller fattigste og mest sårbare i verden.

En politikk som sikrer kirke og trussamfunn rett til å være seg selv? Er det dette Sylvi Listhaug bedriver om dagen med sine stadige angrep på kirkens integritet, og kirkens rett til å uttale seg i vanskelige etiske spørsmål?

Jeg synes det innimellom noen spredte blaff har blitt så stille. Det har blitt stille fra Stortinget, og merkelig stille fra KrF. Det synes som om FrP og Sylvi Listhaug både får legge til rette for de politiske oppspillene - og rom til å utnytte dem maksimalt uten særlig politisk motstand - når vi snakker om norsk innvandringspolitikk. Det er både synd og skam, for det er så mye mer å si. Om både nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Dette er KrFs helt umistelige grunnverdier som parti. Stillheten bekymrer meg mer og mer.

Bak de besnærende ordene til Sylvi Listhaug om «godhetstyranni», «å sikre asylinstituttet», «bærekraft» og «en streng og rettferdig politikk», så finnes det nemlig noe mer. Et menneskesyn som FrP har vist fram i alle år, og som også kommer stadig tydeligere fram i regjeringsposisjon. Det er skremmende.

Derfor er det et minimum at KrF sier et klart og tydelig nei til regjeringens forslag om at alle enslige mindreårige asylsøkere kun skal få midlertidig oppholdstillatelse fram til de blir 18 år, til forslaget om innstramminger på retten til familiegjenforening og forslaget om at personer ikke skal ha rett på asyl dersom de for eksempel kan få beskyttelse i andre deler av landet de har flyktet fra.

Erfaringene fra regjeringssamarbeidet viser også, etter min mening at KrF bør skrote samarbeid med fløypartiet FrP før neste stortingsvalg. Vi bør, slik jeg ser det heller samle oss om et tydelig sentrumsalternativ eller et regjeringssamarbeid mellom sentrum og Arbeiderpartiet.