Frihetstyranni og nasjonal rettsstat

Hege Storhaugs bok: ­Islam. Den 11. lande­plage, er blitt en salgssuksess, men skarpt kritisert av ulike opinionsdann­ere. I den aktuelle politisk-ideo­logiske konflikt er det sentrale tema hvordan nasjonalstaten skal forholde seg til menneskerettighetene. Utad skal den verge sine grenser mot uønskede inntrengere. Innad sikre retten, rettferdigheten og freden for sine borgere. Samtidig skal den ivareta menneskelige rettigheter.

Nasjonal­statens snarlige avvikling har vært varslet og også villet. Men den store folkevandringen til 
Europa har gitt nasjonalstaten fornyet aktualitet og radikalt endret­ det man har kalt fortellingen om menneskerettighetene.

I 2001 karakteriserte den ­kenyansk-amerikanske juristen Makau Mutua denne fortellingen ved hjelp av tre metaforer: «Savages, Victims, and Saviors». «De ville» («savages») er stater og kulturer som på ulikt vis krenker menneskerettighetene.

«Ofrene» («victims») er dem «frelserne» («saviors») beskytter mot tap av rettigheter og hjelper dem som har tapt dem. «Frelserne» har vært og er offisielle og «frivillige» politiske krefter særlig i det nordamerikanske og vesteuropeiske rommet som har tatt på seg en frelsende misjon i verdenssamfunnet.

Men det siste året er det inn­ledet en ny fortelling om menneskerettighetene. Før kom «frelserne» til «ofrene», nå kommer «ofrene» til «frelserne». I store skarer fra Asia og Afrika kommer de inn over Europas grenser fra land der de er blitt ofre for under­trykkelse, forfølgelse, krig, sult, nød og håpløs fattigdom på grunn av ville krefter av alle slag.

Når «ofrene»
er her, hvordan skal nasjonalstaten da forholde seg? Være en «vill» stat eller en «frelserstat»? Dette er alternativet som til nå har satt dagsorden. Man søker å formidle mellom de to muligheter staten her står overfor. Men nå har europeiske stater som har vært særlig åpne for innvandring, funnet det rett å sende ut ­tusener tilbake til det land de kom
fra. Integreringen/assimileringen kan bli for vanskelig?

Hva innvandrerne skal assimileres inn i, er det nasjonale enhets­samfunn. Hva består enheten
i? Og hva vil den bestå i når store grupper med ikke-kristne religioner – også med et eksplisitt anti-kristent budskap – skal inte­greres i vårt samfunn som er konstitusjonelt basert på kristendom og humanisme (Grl. §2)?

Her ser sekularismen en mulighet til å lansere en enhet som anses som «nøytral», over-konfesjonell, fredsskapende, fordi den er forankret i universale menneskerettigheter og et syn på menneskeverdet som sikrer frihet og gir løfte om enhet og samforstand mellom livssynsminoritetene.

En sekularistisk elite tar sikte­ på å administrere, ha tilsyn og ideologisk kontroll med at så skjer.

Her ligger ­kimen til et «frihetstyranni», og som samtidig uthuler Grl. § 2.
Fortellingen om menneskerettighetene begynner med revolusjonene i Nord-Amerika og Frankrike under opplysningstiden mot slutten av 1700-tallet (Lynn Hunt, Inventing Human Rights, 2007). Men det dynamiske drivet i fortellingen kom for alvor med FN-vedtaket om de humane rettigheter i 1948.

Menneskerettighetene er universale, det vil si at de ikke er geografisk begrenset, men er gyldige overalt. De er selvinnlysende («self-evident») og trenger ingen begrunnelse. De er­ 
naturlige, det vil si at de gjelder alle mennesker. Om de ikke har en filosofisk begrunnelse, så kan de forklares ut fra kulturhistorien. De er en frukt av den erfar­ing som kjennetegnet 1600- og 1700-tallets kulturmenneske.

Det viktigste var at mennesket 1) erfarte autonomi og 2) har evne til empati. Autonomi betyr å kunne bestemme selv. Empati betyr i denne sammenheng å anerkjenne at andre bør ha den samme mulighet til å bestemme over seg selv. Formålet med menneskerettighetene er derfor å sikre den enkeltes rett til selvbestemmelse og at alle har denne retten.

I ideen om menneskets rettigheter lå en optimistisk forventning til fremtiden. Man trodde og tror fortsatt at kulturhistorien leder frem mot en stadig bredere og dypere realisering av menneskelig identitet og en stadig utvidelse av menneskets rettig­heter. En slik utvikling mente man begynte for alvor i 1792, som er år 1 i den franske revolusjonens kalender for den nye tid. Gjennomgående overser man at denne­ kulturhistoriske forventning ikke er forenlig med det natur­historiske grunnsyn som er så viktig for nåtidens sekularisme.

Darwininspirert utviklingslære/naturhistorie gir ikke menneske­hetens utvikling noe formål eller­ mening, og selvsagt har ikke menneskearten noen «rettigheter». Noen har sett forestillingen om noe slikt som et av evolusjonens artige «påfunn» i den menneskelige hjerne.

Kan sekularismen med sine menneskerettigheter gi nasjo­nal­staten enhet og samforstand? Problemstillingen kan synes ­meningsløs. Ut fra de universale­ menneskerettigheter har til ­eksempel enhver afghaner, ­syrer ­eller somalier samme rett til å bo her som vi som nå lever på norsk territorium, for vi tilhører alle menneskeheten.

Menneskerettighetene trumfer med andre ord nasjonalstatens politiske suverenitet til å bestemme­ over det fellesskap som skal råde på dens territorium. Slik «opphever» de nasjonalstaten. Hva blir da den politiske fundamentalideologi som nasjonalstaten må tuftes på og som må legge føringer for hvordan blant annet menneskelige rettigheter er å forstå og skal praktiseres innen dens rammer?

I det østlige Europa har man lagt kristendommen til grunn for nasjonalstatens politikk overfor innvandrere. Spørsmålet for oss er hvilken betydning Grl. § 2 om kristenarven skal ha for selvforståelsen til vår egen nasjonalstat. Den omfattende innvandringen, som trolig ikke vil avta, har reist denne klassiske problemstillingen på ny.

Først publisert i Vårt Land 8.2.2016