Bård Larsen

33

Empatisk legitimering

Martyrdommen kommer i to faser: den ”hellige”, Hamas-styrte, der selvmordsaksjonister i forkant er lovet sin lønn i himmelen og i etterkant hylles som helter, samt den vestlige meningsbærende, hvor offerrollen serveres i form av forståelse.

Publisert: 6. feb 2016

 

Erling Rimehaug har noen interessant betraktninger i Vårt Land (5.2) om den siste tidens palestinske voldsbruk mot uskyldige sivile. Et av eksemplene Rimehaug viser til er drapet på seksbarnsmoren Dafna Meir, som ble stukket i hjel foran ungene sine av en femten år gammel palestinsk guttunge. Rimehaug mener at slike handlinger sier mye om det samfunnet som omgir dem: ”Det er fordi de lever i et ydmyket samfunn at glorifiseringen av vold får en klangbunn som hos noen ender i desperat handling.” Rimehaug har for så vidt rett et stykke på vei, men i sum bærer det riktig galt av sted. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

 

Generelt sett kan man si at å trekke direkte linjer mellom opplevelse av urett til grusom vold mot uskyldige mennesker er en forenkling av årsaksforhold. Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner. Like interessant er det å se på årsakene til at sanseløs voldsbruk høster sympati i miljøer som lever beskyttede liv langt fra konfliktområder. Denne sympatien har som iboende betingelse at vold er naturlige reaksjoner mot urett begått av andre.

 

Forestillinger om at vold og terror primært bunner i desperasjon og nød er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. Ofte er det en riktig observasjon, men ikke alltid. Det er også en logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler dette. Sinnet kommer fra ulike kilder, men aggresjon er like fullt en potent og tidløs del av menneskenaturen.

 

Forkastelig og rettferdig

Den britiske forfatteren Theodore Dalrymple er inne på noe når han skriver:

The idea that if someone is prepared to do something truly horrible, he must have a worthy cause remains attractive to liberal intellectuals, who perhaps envy those who take up arms against the sea of troubles that is human existence.

 

Logikken synes altså å være at jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår knivdrap som de vi nå ser i Israel, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.

 

Mye av den politiske voldens legitimitet kan spores til det den amerikanske journalisten og forfatteren Thomas Friedman omtaler som humiliated fury: «En ting har jeg lært etter å ha undersøkt konflikter i verden er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse». Men her er det viktig å ha in mente at ”krenkelse” er noe høyst subjektivt. I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen.

 

Krenkelsens psykologi, eller ”humiliated fury”, er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologien. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den genererer stimuli for enkeltindivider og virker samlende for kollektiv adferd. Å være sint på noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende, noen vil hevde sublimerende.

 

Sosiologen Evelin Lindner definerer ydmykelse som en ”påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet”. Lindner definerer videre ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han rett til å forvente. Men denne forventede retten kan være legitimert ut fra irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, gjerne på bakgrunn av religion og tradisjon.

 

 

Deus ex machina

Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Men hvor generelt kan en slik betraktning være gyldig? Det er tross alt en valgsituasjon å drepe uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk. Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre. De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.

 

Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den Islamske staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har 12 nordmenn ofret livet sitt for IS.

Terrorister føler altså en så heftig krenkelse at blind vold fremstår som en løsning. Da er vi inne i moralpolitisk interessante utfordringer. Gitt at urett og sosioøkonomiske forklaringer ligger til grunn for å forstå så mye grusomhet: Er Versailles-traktatens urimelige betingelser og den påfølgende miseren i Weimar eneforklarende for den uhyggelige forråelsen under det tredje riket? Var mobben som myrdet forsvarsløse jøder og andre sivile på gater og torg over hele Europa drevet av desperasjon? Hvorfor blir ikke dagens rasister og høyreradikale voldsutøvere innrømmet den samme typen forståelse av desperasjon og krenkelse? De mener at sivilisasjonen står for fall og at Arbeiderpartiet dolker sitt eget folk i ryggen. Seriøse saker, når det er ektefølt urett i all sin forvirrethet.

Er det fordi den ene saken er viktigere eller mer rettferdig enn den andre, slik at virkemidlene kan måles mot dette? Hvor går grensen for rettferdig vold? Hvor går skillet mellom vrangforestillinger og realiteter? Og når viskes skillet mellom vilje og handling ut?

 

 Legitimering som motivasjon

 

Det er egentlig ganske oversiktlig: Nesten alle mennesker, barn som voksne, er ikke suicidalt voldelige. De aller fleste mennesker som lever i armod eller er opprørt over sine omgivelser, vil ikke gå til angrep på andre sakesløse mennesker, med våpen eller bomber, på eget initiativ. Rimehaug har sikkert rett i at enkelte gjerningspersoner er ustabile individer som hører inn under psykiatrien. Men det gjelder antagelig ikke et flertall.

 

Rimehaug glemmer det avgjørende moment. La oss kalle det legitimering. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er helt avhengig av ekte eller følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til. En potensiell drapsmann kan motiveres av noen håndfuller støtteerklæringer i sosiale medier. Eller av at andre har utført lignende handlinger før (man er altså ikke alene). Men som regel snakker vi om noe større: Man han er en nasjon, en bevegelse eller korpsånden i rygg. Blant de fleste palestinere som begår terrorhandlinger er martyrdom den legitimerende årsak. En martyrdom som springer ut av grensedragninger mellom religiøse forestillinger og politisk ideologi.

 

Det som er litt kinkig, og kanskje litt urettferdig mot Rimehaug, er at betraktninger som Rimehaugs bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

 

At en god del av knivstikkere og selvmordsbombere føler seg ydmyket er det neppe tvil om, men forståelse og propaganda er beklageligvis også komplimenterende triggerpunkter for både motivasjon og handling.

 

Martyrdommen kommer i to faser: den ”hellige”, Hamas-styrte, der selvmordsaksjonister i forkant er lovet sin lønn i himmelen og i etterkant hylles som helter, samt den vestlige meningsbærende, hvor offerrollen serveres i form av forståelse. 

Det er liten tvil om at palestinske ledere og demagoger oppfordrer til selvmordsaksjoner i visshet om at gevinsten av oppmerksomhet i det internasjonale samfunn er større en den umiddelbare skaden den påfører det israelske samfunnet. Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror. For når sjokket har lagt seg og ofrene er glemt, blir de angivelige årsakene til terroren diskutert lenge etterpå.

 

 

 

 

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Urettferdig puttet i boks

Publisert nesten 4 år siden
Bård Larsen. Gå til den siterte teksten.
Det som er litt kinkig, og kanskje litt urettferdig mot Rimehaug, er at betraktninger som Rimehaugs bidrar til det vi kan kalle empatisk legitimering.

I og for seg er det mye jeg kan være enig i det Larsen skriver. Men  han har rett i at jeg opplever denne konklusjonen som urettferdig. Jeg opplever at jeg puttes i en bås for de som unnskylder palestinske terrorhandlinger med israelsk undertrykkelse - noe som står meg ganske fjernt.

Det jeg ville med kommentaren, som kan leses her , var nettopp ikke å gi slike endimensjonale forklaringer som kan gi oss fred i sinnet ved at skylden er plassert. Jeg ville beskrive en kompleks virkelighet der det ikke finnes enkle forklaringer, og det nettopp for å gi oss uro over det som skjer - i stedet for å slå oss til ro med at vi vet hvem som har rett.

Kommentar #2

Øyvind Schønning

72 innlegg  556 kommentarer

Artikkelen er en god motvekt til populisme!!

Publisert nesten 4 år siden

En velskrevet og intellektuelt stimulerende artikkel fra den mer eller mindre høyreorienterte Larsen.

Er så lei av at høyrepopulister skriver på en lettvint, tabloidisert måte. Derfor er Larsen en god motvenkt til høyrepopulisme.  

Artikkelen inneholder vitenskapelig argumentasjon, og den fremstiller temaet på en saklig måte. 

Dersom de høyreorienterte ønsker å bli hørt av venstresiden, så bør høyre unngå tabloidiserte overfladiskheter, og istedenfor benytte en VITENSKAPELIG argumentasjonsteknikk. Dette behersker Larsen på en god måte.

De mer eller mindre høyreorienterte på verdidebatt burde etterligne denne type argumentasjonsteknikk.

Kommentar #3

Øyvind Schønning

72 innlegg  556 kommentarer

Tilføyelse

Publisert nesten 4 år siden

Jeg er ikke nødvendigvis enig i alt Larsen skriver

Kommentar #4

Sindre Rudshaug

27 innlegg  1213 kommentarer

Fire dager etter 22.07

Publisert nesten 4 år siden

Fire dager ETTER 22.07.11 uttrykker Norges ambassadør i Israel, Svein Sevje:

”Vi anser okkupasjonen som grunnen til terror mot Israel”

https://www.document.no/2011/08/%E2%80%9Dvi-anser-okkupasjonen-som-grunnen-til-terror-mot-israel%E2%80%9D/

Så Ap stiller seg rett bak ideen om legitimering som motivasjon og dermed videre legitimering av mer terror. Man må jo undres rundt ideen, som Larsen gjør, om dette ikke også da må gjelde ABBs handlinger og alle andre forurettedes eller opplevd forurettedes handlinger? Hvis Israel er årsaken til terroren som rammer dem må jo Ap være årsaken til terroren som rammet dem 22.07.11? Antagelig vil Ap innta et dobbeltmoralsk ståsted og hevde at DE forvalter hvem som er terrorister og hvem som er gutta på skauen, så vi får nok ikke hull på den Ap-byllen akkurat nå.

Kommentar #5

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Terror er god gammel religiøs og politisk praksis

Publisert nesten 4 år siden
Bård Larsen. Gå til den siterte teksten.
Rimehaug glemmer det avgjørende moment. La oss kalle det legitimering. Den som utøver grusom og vilkårlig vold i en saks tjeneste er helt avhengig av ekte eller følt legitimering av ens gjerninger. Det skal ikke så mye til.

Et lite sagn fra Telemark som er én av mange historier fra kristningen av Norge.

Flere kan en lese om i 'Flatøybok' og hvordan Norges 'Rikshelgen', Olav den Hellige kristnet Norge.

- - -

At Hjartdølene i ‘Hedenhold’ var ivrige Aasadyrkere viser Gaardsnavne som Frøyland, Hofland og Gudehus, medens derimot i den vestre del av Deel av øvre Thelemarken sjeldnere forkommer saadanne om Aasadyrkelsen vidnende Navne.

Det er et gammelt Sagn, at der ogsaa heroppe blev anvendt grusom Tvang ved Christendommens Indførelse. Kirken var bygd i Hjertet av dalen, men Folket var endnu hedensk, og vile ikke antage den nye lære. Saa blev det ført opp til Hjartdal to glubende Løver, som man bandt med jernlenker i Kirken, en paa hver Side av Alteret, og truede Folket med at, hvis de ikke antog Christendommen, saa skulle de kastes for Løverne, eller dræbes på annen måte. Der blev da mange skræmt, saa de lod sig døbe, men Somme flygtede, og andre nægtede at forlate de gamle Guder.

Medens denne Tvang og Trudsel stod paa, blev mange ihelslagne, saalede blev der paa een Dag halshugget 11 (elleve) Mennesker paa Brádaráker tæt udenfor Kirken, og da Løverne lugtede Mandeblod, bleve de saa rasende, at de slede sig løs og vilde bryde ud. Men Kirkedøren var gjort av tykke, skantede Furustokke og vel jernbeslaaet, saa de vare ikke istand til at slaa den sund. Men saa tog de til at gnave paa Døren og fikk gnvavet hvert sit Hul saa stort at de kunde stikke Snuden gjennom. Da bleve de bange, de som havde bragt dem med, og turde ikke andet enn å skyte dem ihel.


Gamle Folk sige, at de kunne mindes, at der på den gamle Kirkes Dør var tvende Spunds infældte i to store Huller, som havde været der: det var ‘Løvegnagene’. Saa lyder Sagnet. Hvad deri er sandt skal vi lade være usagt; ehver faar tænke derom som han selv bedst synes; men det var nu den Tids Maade at staa med Daaben i den ene og Sverdet i den anden Haand.


Sitert fra M.B. Landstad: ‘Gamle sagn om hjartdølene'

Kommentar #6

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Bård Larsen. Gå til den siterte teksten.
Terror virker, selv om svært få i vår del av verden støtter bruken av terror

Terror virker, krig og okkupasjon virker. Om du velger krig eller terror avhenger i stor grad om du er den som er i økonomisk og militær overmakt eller om du er den som er i økonomisk og militær underlegen sitasjon.

Jeg anser det som grovt umoralskt og gi den sterke part enten all makt ved at en kamp kjempes på en måte som denne parten må vinne, eller så blir den andre part stemplet som en moralsk mindreverdig aktør.

Enten så velger man moral, som binder begge parter, eller så velger man å ikke legge vekt på moral, og da er den ene like god som den andre.

Kommentar #7

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Sindre Rudshaug. Gå til den siterte teksten.
Hvis Israel er årsaken til terroren som rammer dem må jo Ap være årsaken til terroren som rammet dem 22.07.11?

Fordi handlingene til AP og Israel er de samme?

Det er vel liten sammenheng i den sammenligningen være seg om det er deskriptivt eller normativt?

Kommentar #8

Kjetil Nilsen

56 innlegg  757 kommentarer

Ydmykelse - følelsenes atombombe

Publisert nesten 4 år siden
Bård Larsen. Gå til den siterte teksten.
Sosiologen Evelin Lindner

Bård Larsen refererer interessant nok til Evelin Lindner. En korrigering: Evelin Lindner er ikke sosiolog, slik Larsen hevder, men psykolog. 

Om begrepet ydmykelse, som hun har forsket på i lys av krig og folkemord, sier hun at det kan være en handling, en følelsesmessig tilstand eller en sosial mekanisme. (Ref. forskningsmagasinet Apollon UiO).

For å finne veien ut av vold og krig mener hun vi må vi kjenne ydmykelsens kjerne: I alle språk betyr ydmykelse å trykke noen ned (degradation, Erniedrigung, nedverdigelse). Begrepets kjerne er altså å trykke ned, presse ned eller holde nede. (Eller som Lindner sier i Making Enemies: Humiliation and International Conflict:  Humiliation is "about putting down and holding down." It is the "enforced lowering of any person or group by a process of subjugation that damages their dignity.")

I våre dager er ydmykelse svært aktuelt i forbindelse med krenking av menneskerettigheter, sier hun til Apollon. - Et fellestrekk er at ydmykelse alltid er meget ødeleggende for dem som blir utsatt for den, legger hun til.

Bård Larsen bør merke seg det siste: «blir utsatt for ydmykelse». Selv legger Larsen kun vekt på at ydmykelse kan være basert på «irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, gjerne på bakgrunn av religion og tradisjon.» (Lindner mener forøvrig at også menneskers følelse eller opplevelse av ydmykelse bør tas på største alvor.)

Men «irrasjonelle og overdimensjonerte forestillinger»? Mener Larsen dette er relevant når vi diskuterer situasjonen for den palestinske befolkning i de okkuperte områdene? Er ikke palestinerne utsatt for ydmykelse gjennom okkupasjonen? Er ikke okkupasjonen per se en institusjonalisert form for ydmykelse av den okkuperte befolkning – gjennom snart 50 år?  

Den Harvard-baserte forskeren Sara Roy sier dette om sammenhengen mellom palestinernes liv under okkupasjon og ydmykelse: - Occupation aims, at its core, to deny Palestinians their humanity by denying them the right to determine their existence, to live normal lives in their own homes. Occupation is humiliation. It is despair and desperation. (Failing Peace. Gaza and the Palestinian-Israeli Conflict, Pluto Press 2007)  

"Følelsenes atombombe" er en metafor Evelin Lindner benytter for å beskrive sprengkraften i det å bli utsatt for ydmykelse. At okkupasjonens brutalitet – ja, statsterror - og institusjonaliserte ydmykelse av okkuperte i alle aldre derfor utløser motstand, kan neppe overraske. Noen tar ut motstanden mot okkupasjonen i form av ikke-voldelige aksjoner; noen fører en rettighetskamp sammen med israelske allierte; og noen tyr til væpnet kamp, voldelig ekstremisme og terrorhandlinger mot sivile. (Ettersom Larsen nevner Hamas: Minner om at bevegelsen oppstod etter 20 års okkupasjon!)

Drivkraften bak den såkalte «Kniv-intifadaen», vet man strengt tatt ikke så mye om (de fleste overgripere er skutt), bortsett fra at det er bred enighet om at angrepene ikke er organiserte og koordinerte. 

Men en analyse av de individuelle angrepene som ikke skjeler til den israelske okkupasjonspolitikkens brutalitet og kollektive ydmykelse, ville være svært overfladisk og ufullstendig. Det innebærer selvsagt ikke at voldshandlingene forsvares eller legitimeres.

På samme måte: Når Evelin Lindner sier: Tyskland følte seg ydmyket etter første verdenskrig, noe som ga kimen til annen verdenskrig, forstår enhver at en slik analyse ikke kan tolkes som et forsvar for nazismen og Hitlers aggresjon. 

Kommentar #9

Bård Larsen

33 innlegg  40 kommentarer

Svar til Kjetil Nilsen

Publisert nesten 4 år siden

Hei Kjetil Nilsen!

At Lindner er psykolog har du unektelig rett i. En stygg bom fra meg. Her har jeg gått ut fra at hun ledet et tverrfaglig studie ved UiO som også besto av sosiologifaget. Det er selvsagt ikke godt nok. Selvsagt er hun psykolog, noe som egentlig er ganske innlysende.

Du skriver ellers at jeg utelukkende legger vekt på at ”ydmykelse kan være basert på «irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger””. Slik fremkommer det ikke i teksten synes jeg:

”Sosiologen (sic ) Evelin Lindner definerer ydmykelse som en ”påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet”. Lindner definerer videre ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han rett til å forvente.”

Formålet med kronikken min er selvsagt ikke å underslå at ydmykelse er et reelt fenomen, og at mennesker kan drives til desperate handlinger under ekstreme forhold. Det er vel heller et ubestridt faktum. Det jeg derimot forsøker å problematisere er at ekstreme handlinger er motivert av en lang rekke omstendigheter, hvor også massesuggesjon og psykologisk profil spiller inn.Det er det vel heller ingen stor uenighet om.

Problemet er hvordan man orienterer seg i dette forklaringslandskapet når mennesker utfører bestialske handliner. Det er ikke enkelt, selv ikke om overgriperne lever under svært tøffe forhold. Det er heller ikke uproblematisk å dele ut offerrollen, gitt at det er mye vi ikke vet og at mennesker ikke er maskiner, at mennesker uansett bør innrømmes en viss moralsk autonomi, samt at offerkortet i seg kan ha den uheldige virkning at den kan virke motiverende, selv om det ikke er intendert.

 

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1594 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1188 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1152 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 875 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 788 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere