Storhaug om islam som Øverland om kristendommen

Storhaugs bok. Hege Storhaugs bok om islam har solgt overveldende godt. Bare ut fra salgstallene er dette ei viktig bok. Det er en sterk og provoserende bok. Faglig har den fått kritikk. "Farvel, Storhaug" skriver Olav Elgvin i Morgenbladet (20.11). "Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge", lyder ingressen. Lars Gules anmeldelse i Dag og Tid har overskriften: "Storhaug er ein ukritisk kritikar" (29.1.). Og i Vårt Land har Espen Ottosen en interessant, kritisk kommentar,"Underlig kristen støtte til Storhaug" (30.1).

Eget ståsted. Jeg er ingen spesialist på islam eller situasjonen rundt muslimske miljøer i Oslo-området. Men jeg har som generalsekretær i NMS reist mye i Asia, Midt-Østen og Afrika og møtt kirker/kirkeledere i noen tilfelle som minoriteter i et muslimsk land, andre i land hvor muslimer utgjør (ofte truende) minoriteter. Som prest og biskop har jeg også hatt et åpent og velvillig "dialogisk" forhold til lokale moskeer/muslimske kultursentra og muslimer. Også for meg virker Storhaugs bok som fortegnende på den virkeligheten som møter oss i Norge. Hennes dramatiske innsteg med at det nå bare dreier det seg om to til fem år før det hele går galt, fortoner seg som overdrevent apokalyptisk. Som i den apokalyptiske sjangeren blir ofte enkeltbegivenheter fortegnet og satt inn i sammenhenger som svarer til det mønsteret den forventede undergangen forutsetter.

Den 11. landeplage. At Storhaug mener seg å ha en tilnærmet profetisk oppgave, angir undertittelen på boka: "Den 11. landeplage". Her dukker Arnulf Øverland og hans Studentersamfundsforedrag fra 1933 opp: "Kristendommen den tiende landeplage". Det var en tale som vakte stort oppstyr. Og det var hensikten. Talen var propagandistisk i sin grunnstruktur. Den tegnet et ensidig og forenklet bilde av kristen tro og av den kirkelige virkelighet. Foredraget var en ateistiske og anti-kirkelig provokasjonen. Talen var et retorisk mesterstykke. Men den fortalte ikke sannheten om kristendommen. Den gjorde ikke slutt på den kristne tro, selv om kristen-Norge lærte at å gå rettens veg med henvisning til blasfemiparagrafen var spilt møye. Talen gjorde det kanskje lettere for den tradisjonen som i dag betegner seg som "human-etikere" (hvem av oss er ikke egentlig det? Jeg regner meg som en human og etisk kristen), å finne sin plass i den offentlige diskursen. Styrken i talen er nettopp dens unyanserte og polemiske karakter. Dens ironiske og latterliggjørende beskrivelse av kristentroen og dens talsmenn.

Lukker dører. Hallesby og mange med han ble opprørt. Deres respons bekreftet Øverlands mistro. Men hans tale skapte ingen endring. Ingen ny selvinnsikt. I stedet forsteinet den posisjoner. Den åpnet ikke for samtale, bare en dypere kløft. Og det passet Øverland. Han ville kirka til livs. Han ønsket den bort. Han taler ikke bare nedlatende om Hallesby, men også den "mildere" Berggrav får sitt pass påskrevet. Slik jeg leser Storhaug, er det interessant nok i denne øverlandske tradisjonen hun plasserer seg. Men med sin ensidige fortelling om islam i dagens Europa lukker hun dører. Hun styrker de muslimske kreftene som ønsker kamp og konflikt. De har fått sin bekreftelse på Storhaugs mål: å få stengt flest mulig moskeer i Norge og stanset innvandring av muslimer. Ikke bare som en trussel for framtida, men som nødvendig aktuell politikk.

Fortsatt kritikk. Men selv om en slik tilnærming gjør det nødvendig å distansere seg både fra Storhaugs islambeskrivelse og den frykt hennes apokalyptiske korttidsvisjon skaper, betyr ikke det at det ikke er viktig med kontinuerlig «fundamentalismekritikk», for å vise til Ole Jørgen Anfindsens nylig utkomne bok, «Fundamentalistiske favntak». Møte mellom tradisjonelle islamske verdier og menneskerettigheter, slik disse er utviklet i vårt samfunn, innebærer mange spenningsflater. For egen del framstår trosfrihet, inklusive retten til å forlate islam (apostasi), synet på kvinners plass i samfunn og familieliv og, som et fundament for det alt sammen, ytringsfriheten, som helt avgjørende bærebjelker. Disse verdiene må integreres i et islamsk verdiunivers. I et samfunn hvor islam, muslimer og moskeer ikke oppfattes som en landeplag, men har sin naturlige plass.

Jeg tviler på om Storhaugs øverlandske modell er til hjelp i disse prosessene og for de muslimer som har ansvar for å skape en human og etisk norsk utgave av islam.