Ismat, Ehsan og Mohsen

Jeg trenger bare å si, Ismat, Ehsan og Mohsen, og så flyr tankene når jeg hører de mange innstrammings innspillene fra Sylvi Listhaug, og jeg ser farene ved dem. Nå støtter heller ikke jeg at vi skal ta imot alle og enhver i dette landet, og det er ikke her skoen trykker. Men nå ser det ut til at den lille rettssikkerheten som asylsøkere hadde skal forsvinne. Bare sjekk ut de tre navnene over og dere vil se hvor galt det slår ut.

(Ismatulla Mohamadi) Ismat har jeg kjent i alle de årene han har vært i Norge, jeg kjenner bakgrunnen, og han var heldig. Vi klarte med nød og neppe å holde ham i Norge, slik at saken hans fikk behandling i rettsapparatet. To ganger ble saken behandlet og to ganger vant advokat Jostein Løken saken for ham. Den av dommene jeg har lest kalte arbeidet i UNE et venstrehåndsarbeid og uten troverdig innhold. Problemet var at UDI og UNE ikke trodde på Ismat, selv om man fikk bekreftelse på bekreftelse om at det stemte. Heldigvis er han i Norge nå, og har fått permanent oppholdtillatelse og er blitt ennå bedre integrert som en del av lokalsamfunnet. Hadde det ikke vært for en mulig behandling i rettsapparatet, med uhildede dommere hadde Ismat blitt returnert til Kabul, som UNE mente ville vært trygt for ham, noe jeg mener historien om Ehsan motbeviser.

(Ehsanullah «Ehsan» Qazi)Eshan var en særdeles dyktig elev ved Trysil Videregående skole, fikk diplom i Abel konkurransen, og godt likt av alle. Også han kom til Norge sammen med familien sin. De kom fordi far til Ehsan fryktet for sitt liv og til resten av familien i Afghanistan, en begrunnelse som viste seg å holde stikk. Eshan bodde på Drevsjø statlige flyktningemottak, og de ble hentet en fredag kveld i november 2014, rett før rettsaken ble familien hentet og tidlig neste dag uttransportert til Kabul. Allerede neste kveld ble faren hentet av fremmede og siden har ikke familien sett ham, det er det siste jeg hørte.

De siste ukene har det heller ikke være mulig å få kontakt med Eshan, og ingen vet hvor han er. Vi som kjente til ham og med barn og lærere som gikk sammen med eller hadde ham på skolen frykter det verste. I følge advokaten ville familien sannsynligvis fått bli om ikke UNE hadde sørget for at de ble uttransportert like før rettsaken. Det er ikke trygt å sende tilbake flyktninger til Kabul eller et annet område i Afghanistan enn der de kommer fra. Det å da tro at saken er løst og alle er trygge er i beste fall en «bevisst løgn for å dekke over dårlig samvittighet» eller bare en måte vise inngrodd rasisme og uvitenhet.

Meisam og Mohsen Ahamadi er eneggede tvillinger som rømte samtidig fra krigens herjinger i Afghanistan, og slående eksempel på UNEs forskjellsbehandling. Meisam fikk bli, mens Mohsen skulle sendes tilbake til Afghanistan og Kabul. Nå fikk ikke politiets utlendings enhet tak i Mohsen da han gjeldende kveld, for meg ukjent av hvilken grunn, ikke var i leiligheten til Meisam. Mohsen gikk dermed under jorden og lenge tror jeg den eneste norske og i Norge han hadde kontakt med var advokaten.

Advokaten fortsatte å jobbe med Mohsens sak, og når de fikk gjennomgått alle papirene og behandlingen i forbindelse med vedtaket om å sende Mohsen tilbake til Kabul, så viste det seg at det var gjort flere grove feil. Så grove feil at vedtaket måtte kjennes ugyldig. Jeg vet ikke hva, så godt kjenner jeg ikke sakens gang. Men resultatet, som ikke hadde vært oppnåelig om ikke Mohsen hadde skjult seg og vært i Norge eller i nærheten, ville etter all sannsynlighet vært at han i dag hadde vært i Afghanistan eller på flukt tilbake mot Europa og Norge. I dag bor Meisam og Mohsen, sist jeg snakket med dem, i Hamar. Jeg møter dem nokså ofte også her i Trysil

Rettsvesenet er viktig i møte med et UNE som ikke tar mennesker og flyktninger på alvor, det er det inntrykket jeg sitter igjen med. Det å kunne prøve sin sak ovenfor en uhildet myndighet har gang på gang vist seg særdeles viktig, for det er ikke så sjelden at myndighetens forståelse av lov og lovverk ikke holder stikk. De lever også i sin egen verden, mener områder er trygge som overhode ikke er trygge. De sender flinke elever, også jenter (søstera til Ehsan bl. a.) tilbake til analfabetisme og undertrykkelse i områder preget av krig og vold.

Alle skal ha krav på en rettferdig behandling, en behandling som bygger på prinsipper som er en rettstat verdig. Og her er det ankepunktene mot UDI, UNE og Listhaug blir synlige. For et av forslagene er å returnere flyktninger uten mulighet til å få en rettferdig og fullgod behandling. I praksis er enkelte av forslagene som kommer det samme som å sette rettsstaten og rettssikkerheten til side. En rettferdig returordning av flyktninger er å sørge for at man får en reell behandling av hver enkelt sak. Noe som man ser av sakene over ikke var tilfelle tidligere, og som jeg tror kan bli ennå verre i tiden som kommer.

Problemet med den hurtige returen av flyktninger er at man lett kan «skylle barnet ut med badevannet». De som virkelig har et beskyttelsesbehov blir lemfeldig behandlet i UDI – UNE og returneres tilbake til forsvinning, slik som far til Ehsan. Spørsmålet er da om det skjer er en rettstat og et land som bygger på det kristne og humanistiske livssyn verdig? Er en slik hurtigbehandling asylinstituttet verdig?

Bevar rettssikkerheten og menneskeverdet. Skal vi kunne se vår neste i øynene og gå rakrygget inn i fremtiden må vi ta asylsøkerne på alvor og ta vårt ansvar for det vi faktisk har gjort. Norge har, i følge mine venner i blant annet Telemark bataljon, vært i krig i Afghanistan. Vi er langt på vei en årsak til problemene gjennom kampen mot terror, ikke minst siden regjering og Storting benektet av vi var i krig. Det var jo bare bevæpnede handlinger.

Vi har et ansvar siden vi bombet Libya, avsatteMuammar al-Gaddafiog der igjennom skapte ubalanse i regionen. Bombingen av Libya, det som skjedde i Egypt og Tunisia, tente også gnisten i Syria som sammen med et allerede ustabilt Irak åpnet opp for ISILs frammarsj i regionen. Norge har ikke klart å få inn i sin felles hukommelse ennå at vi ikke kan bombe fram veien til demokrati og rettferdighet i verden.

Skal vi kunne se oss selv i øynene og gå rakrygget inn i fremtiden, kan vi ikke kaste mennesker i nød ut igjen ute å gi sakene deres en reell og rettferdig behandling.

Sylvi Listhaug var ikke ansvarlig for det som skjedde med mine venner til å begynne med, men det er vår nåværende regjering hvor Erna Solberg og Sylvi Listhaug styrer asylinstituttet som er ansvarlige for det som skjer her og nå. Jeg ønsker ikke flere saker som Ismat, Ehsan og Mohsen (og Meisam) hvor det viser seg at UDI og UNE med regjeringers velsignelse brøt menneskerettene og menneskeverdet.

Mvh Fredrik

Sjekk følgende lenker så finner dere litt:

[ http://www.aftenposten.no/meninger/sid/--Vi-skal-fortsette-a-kjempe-for-kameraten-var-7820293.html ]

[ http://www.dagbladet.no/2011/06/20/nyheter/innenriks/asylpolitikk/trysil/afghanistan/16963307/ ]

[ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/flyktningkrisen-i-europa/afghanske-ismat-23-var-maal-for-taliban-une-mente-han-var-trygg-i-hjemlandet-sitt/a/23565058/ ]