Håkon Pettersen

6

Kirkens smertefulle endring

Den norske kirke vil over tid gå fra å være en offentlig finansiert statskirke til å bli en grasrot-finansiert folkekirke. Endringen vil være smertefull, men kan skape sårt tiltrengt nytt liv.

Publisert: 4. feb 2016

I kveld arrangerer tankesmien­ Skaperkraft en debatt på Litteraturhuset i Oslo om folkekirkens økonomiske fremtid. Et av forslagene er å snu Den norske kirkes finansiering fra topp til bunn.

Det er selvsagt lett å komme med innvendinger. Man kan si at mye fungerer godt i dag. Gjennom dagens finansiering sikres det en kirke over hele landet som både betyr en stor forskjell i enkeltmenneskers liv og som fyller viktige samfunnsmessige behov. Samtidig er vi en brytningstid. Mange piler peker feil vei.

Færre døper barna sine. Færre går til gudstjeneste. Færre vil være medlemmer av kirken. Fra mitt ståsted må en debatt om kirkens finansiering primært handle om hva som er til kirkens beste.

Hvordan kan kirken best være den kirken som når mennesker med evangeliet om Jesus Kristus og som utgjør en aktiv kraft i samfunnet, på enkene og de farløses side?

Samtidig er det relevant å spørre seg om vi i fremtiden kan forvente at stat og kommune skal bruke milliarder av kroner på kirken. Jeg tror svaret på dette er nei. Når InFact nylig gjorde en spørreundersøkelse om kirkens finansiering på oppdrag fra avisen Dagen, viste svarene at flere
unge enn eldre mente kirken måtte finansiere seg selv.

I lys av samfunnsutviklingen er det ikke urimelig å anta at unge nordmenn har et annet forhold til kirkens plass i det norske samfunnet enn tidligere gene­rasjoner. Dette kan selvsagt få konsekvenser for villigheten til å finansiere kirken over offentlige budsjetter i fremtiden.

Uansett, når jeg mener kirken selv bør ta debatten om modell for finansiering, er det primært et spørsmål om hva som på lang sikt er til kirkens beste.

Offentlig finansiering kan bidra til å binde­ og politisere en virksomhet som verken bør være bundet eller ­politisert. Intern selv­råderett med eller mot sam­tidens oppfatninger er grunnleggende for en kirke som må være forberedt på motstand. Penger er makt. Derfor er det bedre at pengene kommer nedenfra enn ovenfra.

Enkelte vil hevde at den ­offentlige finansieringen svekker det lokale engasjementet. Det er ikke særegent for kirken, vi ser det samme innen kultursektoren. Hva da med en ­annen ­modell, hvor de lokale kirken­e har større frihet og større ­ansvar?

De sørger for pengene selv, og de er mindre sentralstyrt når det gjelder teologi og strategi. Det er god grunn til å tro at økt lokal selvråderett vil gi økt eierskap og lokalt engasjement. Jeg mener kirken vil tjene på en åpen ­debatt omkring disse spørsmålene.

Hva som vil være det ­beste ­måten å løse en økonomisk omorganisering på for en organisasjon på Den norske kirkes størrelse er en debatt kirken må ta. Det kan løses med en medlemskontingent, eller man kan innføre en livssynsavgift. Ulike modeller bør drøftes og vurderes, jeg mener uansett at den bevisste­ givertjenesten hos dem som regner Den norske kirke som sin kirke,­ gjerne i form av frivillige gaver, bør økes betydelig.

Hva så med gravlundene? Og alle de ­vakre kirkebyggene og den kristne­ ­kulturarven disse representerer? Er det ikke i allmennhetens interesse at dette vedlikeholdes og gjøres tilgjengelig, også for dm som ikke er aktive i Den norske kirke?

Dette er selvsagt et vesentlig poeng og en opplagt innvending mot at kirken bør kutte de økonomiske båndene til stat og kommune. Jeg mener den offentlige støtten bør vris til å omhandle vedlikehold av kulturarv, men selve menighetsdriften bør kirken gradvis finansiere selv.

Her er det mange dilemmaer og mye for kirken å debattere. Jeg mener spørsmålet om finansiering er viktig, og at det får konsekvenser for mange ­andre aktuelle­ spørsmål i dagens kirkedebatt.

Det vil være en stor tabbe av kirken å vente med denne debatten til storsamfunnet tvinger den.

Først publisert i Vårt Land 4.2.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øyvind Håbrekke

47 innlegg  28 kommentarer

Hvem er kirken?

Publisert nesten 4 år siden

Spennende artikkel om viktig tema. Og mer nyansert enn mange andre innlegg om samme tema. Har dessverre ikke anledning til å være tilstede på debatten i kveld, men det er to kommentarer er påkrevd.

Du tar utgangspunkt i hva Den norske kirke vil være tjent med, men hvem er kirken?? De som deltar i denne diskusjonen tilhører gjerne en av to katogorier: De som ikke ønsker å ha noe forhold til Dnk og de som offentlig vil vedkjenne seg et nært og aktivt forhold til kirken. Begge kategoriene er et lite mindretall av det norske folk. Hvem skal tale alle de andres/flertallets sak?

Gjennom tusen år har vi levd i en kultur der en kirke og en prest er en del av "infrastrukturen" i alle norske lokalsamfunn. Mange har et sterkt forhold til dette, uten nødvendigvis å være seg det veldig bevisst, men det kan vise seg i ulike livsfaser og situasjoner. Svært mange vedkjenner seg ikke et nært forhold til kirka men oppfatter at de "hører til" i en større og kulturell kontekst. Denne diskusjonen blir ikke fullstendig uten å ta denne tause majoriteten på alvor. (Hva som er majoritet her er ikke så interessant, men poenget er at denne midt-kategorien er mye større enn de to andre.)

Å kreve medlemskontingenter og livssynsavgifter ville derfor etter mitt syn være et overtramp mot behovet for å høre til. Det er en konstruksjon på sekularismens og individualismens premisser. Der troen og religionen utelukkende er et privat valg du må gjøre - mens verdien av tilhørighet, tradisjon, kultur og fellesskap nedtones.

Det andre er: Som mange andre så baserer du resonnementet på et premiss om en lineær fremskriving av trender på det livssynsområdet. Siden vi har hatt en nedgang i dåpstall osv så vil dette fortsette. Historien viser at på svært mange områder er det pendelsvingninger som preger utviklingen mer enn slike lineære trender. Det er god grunn til å tro at behovet for felleskap og sammenheng i tilværelsen vil gjøre at individualismen igjen svekkes og vi kan få motreaksjoner i form av økt vekt på tradisjoner, fellesskap og tro og lange linjer.

Skal man diskutere livssynspolitikk og kirke, må man  ta utgangspunkt i nåtid og fortid, om framtiden kan man bare anta.

Kommentar #2

Tor Berger Jørgensen

61 innlegg  203 kommentarer

Folkekirken - endring og kontinuitet

Publisert nesten 4 år siden

Takk for innlegget i gårsdagens avis, Håkon Pettersen (4.2) og for innlegget på Skaperkrafts temamøte i Litteraturhuset på kvelden. Noe av bakgrunnen for din artikkel og møtet på Litteraturhuset var temaet for STREK-nummeret høsten 2014 med temaet "På tide å fjerne støttehjulene?". En diskusjon om de fremtidige, økonomiske ordningene for Den norske kirke er viktig. Men utgangspunktet er ikke mindre viktig.

En krakelerende kirke? STREK og Asle Finnseth tar som sitt utgangspunkt at Den norske kirke "krakelerer", slår sprekker. Svekket oppslutning vil true offentlig støtte/"støttehjula". Nå er det i og for seg ikke overraskende at kristendommen og kirken, inkludert Den norske kirke, ikke har den selvfølgelige plass i det offentlige rom som tidligere. Jeg er enig i at spesielt dåpstallene er utfordrende. Men de er på ingen måte ferdiganalysert. Vi kjenner enda heller ikke effekten av trosopplæringsprosjektet. Også oppslutningen om søndagsgudstjenestene utfordrer. Samtidig er økt nattverddeltakelse i mange menigheter et interessant "tegn" på en styrket kirkelig bevissthet.

Hellig nærvær. Men Den norske kirke er også noe mer. Den er et "hellig" nærvær i lokalsamfunnet og menneskenes liv. Den representerer kontinuitet og verdiforankring - for livet og døden. Det er kanskje vanskeligere å se i menigheter i urbane strøk og tilsvarende tydeligere i bygde- og småbymiljøer. Prester og lokale kirkelige medarbeidere kan si mye om dette nærværet. Behovet for slik forankring er ikke blitt mindre over tid. Møtet med andre kulturer med en tydeligere religiøs profil har vist det. Møtet med de som det "vellykte" livet går i stykker for, skaper også et slikt forankringstrykk. I krise og ulykker er kirka et naturlig samlingspunkt. 

Kulturkraft. Kirka er også en viktig kulturkraft. Kirkehusene er den tydeligste, ytre markøren. I tillegg kommer alt som skjer av lokal kulturskaping. Ikke minst musikalsk, men også i et videre kulturelt perspektiv. Mediamessig er kirkelige røster ikke mindre nærværende i det offentlige rom når det gjelder samfunnsmessige verdispørsmål enn tidligere. Organisasjonenes generalsekretærer er kanskje blitt mindre synlige, biskopene kanskje tydeligere.

Aktiv, støttende relgionspolitikk. Det avgjørende i dette landskapet er at det er vokst fram en bred erkjennelse av at livssyns- og religionsfeltet er en viktig for samfunnet og at det er stor enighet blant de politiske partiene at en skal ha en aktiv, støttende religionspolitikk. Det vil si at en skal legge rammebetingelser for tros- og livssynssamfunnene. Det er til og med nå nedfelt i Grunnloven! I STREKs (Finnseths) og din analyse synes disse perspektivene å mangle mer og mindre fullstendig.

Kirkesyn. Dette kan ha sammenheng med forskjellig kirkelig og teologisk utgangspunkt. Du mer enn antydet dette i ditt innlegg i debatten i går. Dersom en har som utgangspunkt at kirken=den-aktive-flokken, blir kravet til økonomisk forpliktelser naturlig. Jeg har selv både vært prest i japanske småkirkelige "idealmenigheter" og i en norsk misjonsorganisasjon med store gaveinntekter, så dette vet jeg en del om. Men folks forhold til kirka og "Vår Herre" gjennom livet, kan gi seg mange utslag. Det vet folkekirkeprester mye om. Å være folkekirke sprenger de stramme rammene for menighetstenkning som har preget mye av kirkediskusjonen i Norge med utgangspunkt i forskjellige former for vekkelsestradisjoner.

Folkekirke. For meg er folkekirkebegrepet ikke et ullent samlebegrep, men en bibelsk forankret forståelse av "Guds rikes" nærvær i verden. Å betegne storsamfunnets/statens vilje til å være med å legge til rette for et livsyns- og trossamfunns mangfold som "støttehjul" slik STREK gjør, blir derfor helt feil. Vi må ha som sitt utgangspunkt at samfunnet ser seg tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven. Dette har med økonomi å gjøre. Ikke som "støttehjul" til en spesiell kirke, men en hel samfunnssektor. Det gir kirkene større muligheter til å være kirke - og Den norske kirke til å være en landsdekkende og nærværende folkekirke i landet vårt.

Utfordring. I debatten på Litteraturhuset ble disse perspektivene tatt fram av flere. Jeg utfordrer STREK til å fortsette debatten om kirkas framtid i Norge. Den varslede lovproposisjon om Den norske kirke kan kanskje gi oppspill til det. Også tankesmia SKAPERKRAFT kan være med å legge tilrette for en debatt om kirkenes og organisasjonenes framtid i Norge - hvor utgangspunktet ikke nødvendigvis må være den "krakelerende" kirka, men folkekirka som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Kommentar #3

Håkon Pettersen

6 innlegg  4 kommentarer

Viktig spørsmål

Publisert nesten 4 år siden
Øyvind Håbrekke. Gå til den siterte teksten.
Du tar utgangspunkt i hva Den norske kirke vil være tjent med, men hvem er kirken??

Hei Øyvind, og takk for kommentar på teksten min.

Du peker på noe mange er opptatt av, og noe som også kom frem på debattmøte torsdag kveld: Dnks plass og funksjon i norske lokalsamfunn. Jeg kan ikke annet enn å anerkjenne at kirken fremdeles har en slik plass og funksjon mange steder i Norge, også for mange mennesker som ikke nødvendigvis har et "aktivt" forhold til kirken. Og jeg forstå at Dnk styrer etter en mye bredere forståelse av hvem som er kirken enn de mest "aktive".

Mitt poeng er hovedsaklig to ting:

1) Samfunnet endrer seg, noe som også påvirker kirken. STREK viser i sitt temanummer til statistikk jeg mener kirken må ta på alvor. Det er ikke gitt at den beholder sin plass som majoritetskirke i det norske samfunnet i overskuelig fremtid. Og i en slik virkelighet er ikke jeg overbevist om at kirken kan forvente samme rammevilkår som i dag. Fremtidige generasjoner kan til og med komme til å forstå § 16 (understøttes som sådan) på en annen måte. Men som du skriver: Om fremtiden kan man bare anta.

2) Ja, jeg spør hva som er til kirkens beste. For selv om kirken fremdeles har en viktig oppgave og viktig samfunnsfunksjon i store deler av Norge undrer jeg: Er kirken fornøyd med utviklingen? Og selv om man er opptatt av den tause majoritet antar jeg at kirken trenger en "aktiv" kjerne med engasjement, og jeg antar kirken ønsker at denne gruppen skal vokse..? I så fall mener jeg finansieringsmodell er verdt å drøfte (i tillegg til en rekke andre saker).

Takk for kommentar og nyttig innspill.

Kommentar #4

Håkon Pettersen

6 innlegg  4 kommentarer

Interessant og viktig

Publisert nesten 4 år siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Også tankesmia SKAPERKRAFT kan være med å legge tilrette for en debatt om kirkenes og organisasjonenes framtid i Norge - hvor utgangspunktet ikke nødvendigvis må være den "krakelerende" kirka, men folkekirka som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Hei Tor, og takk for respons - både her og på debattmøte torsdag kveld.

Du skriver et spennende og interessant innlegg. Som jeg skrev til Øyvind ønsker jeg ikke annet enn å anerkjenne Dnks funksjon rundt om i norske lokalsamfunn, noe jeg også erfarer selv.Jeg tror det kristne rotfeste i det norske samfunnet er av vesentlig betydning. Og jeg er overbevist om at kristenarven har like mye å bidra med for å bygge morgendagens Norge som den har hatt i tiårene som har gått. Når jeg allikevel velger å delta i denne debatten er det to forhold jeg foreløpig er mest opptatt av: 

1) Samfunnet endrer seg, noe som også påvirker kirken. Kirken og kristentroen har en annen plass i samfunnet nå enn den har hatt tidligere. Dette gjelder ikke bare Dnk spesielt, men kristentroen generelt. Og det betyr selvsagt ikke at kristentroen ikke er viktig, eller at den ikke har mye å bidra med, tvert imot. STREK viser i sitt temanummer til statistikk jeg mener kirken må ta på alvor. Det er ikke gitt at den beholder sin plass som majoritetskirke i det norske samfunnet i overskuelig fremtid. Mitt poeng er at jeg da tviler på om vi kan forvente at samfunnet/det offentlige Norge i fremtiden skal understøtte Dnk og andre trossamfunn på lik linje som i dag. Jeg er ikke overbevist om det. Fremtidige generasjoner kan til og med komme til å forstå § 16 (understøttes som sådan) på en annen måte. Og jeg er heller ikke overbevist om at dette er kampen kirken skal kjempe. Derav mener jeg alternative modeller for finansiering er en interessant og viktig debatt.

2) Hva som er til kirkens beste? Her er jeg enig i at ulik grunnforståelse av hva kirken er og skal være lett kan komme til syne i denne samtalen. Men selv om kirken fremdeles har en viktig og sentral samfunnsfunksjon undrer jeg: Er kirken fornøyd med utviklingen? Og selv om man er opptatt av den tause majoritet antar jeg at kirken trenger en "aktiv" kjerne med engasjement og driv på grasrotplan, og jeg antar kirken ønsker at denne gruppen skal vokse..? I så fall mener jeg finansieringsmodell er verdt å drøfte (i tillegg til en rekke andre saker).

For selv om samfunnet sekulariseres og mange har et mer distansert forhold til kirken og kristen tro enn i tidligere tider, så er jeg overbevist om at det er muligheter for vitalisering og vekst. I et slikt lys synes jeg STREKS modeller til finansiering nedenfra er interessante og vel verdt og drøfte, uten at jeg er ferdig tenkt på modell eller prosess. Jeg bare tror det er muligheter i en annen dynamikk, eller for å sitere Oskar Skarsaune: "Jeg tror en etter-konstantinsk kirke i et etter-konstantinsk samfunn - les: et religionspluralistisk samfunn - vil ha en unik mulighet til å finne tilbake til den form for kirke nedenfra, som kirken var i sine tre første århundrer."

Kommentar #5

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Håkon Pettersen. Gå til den siterte teksten.
Dette er selvsagt et vesentlig poeng og en opplagt innvending mot at kirken bør kutte de økonomiske båndene til stat og kommune. Jeg mener den offentlige støtten bør vris til å omhandle vedlikehold av kulturarv, men selve menighetsdriften bør kirken gradvis finansiere selv.

Da tenker jeg at dersom kirken blir statlig kulturarv, så må deler av kirken være tilgjengelig som en kulturarv og ikke kun som en menighets sted for utøvelse av religion. Det bør også være et lite antall kirker som er så viktig at de får en slik plass, slik at det ikke blir en skjult finansiering av kristendommen som ikke kommer andre tro og livssynssamfunn til gode.

Utgangspunktet bør være at alle tro og livssynssamfunn finansierer egen drift.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere