Roger Christensen

7

Vår nye forakt for svakhet?

Mange sier vi må likestille fysiske og psykiske lidelser. Men om de bidrar til det med sine uttalelser og sin politikk er et annet spørsmål.

Publisert: 3. feb 2016

I dag  kikket jeg i katalogen for årets mammutsalg.  I den brede kategorien ”helse” (alle varianter) var det 6 bøker.  I kategorien ”selvutvikling” var det hele 24 bøker.  Det er fristende å se dette som et symptom på hvordan vi ser på enkelte helsespørsmål.  Spesielt (men ikke bare) det som har å gjøre med psykisk helse: I stedet for å se det som en samfunnsproblem blir ansvaret dyttet over på den enkelte.  Og seriøse medisinske teorier må vike for primitive psykologiseringer. At bokmarkedet blir noe forflatet er en ting, det får mange forskjellige konsekvenser. Men hva så med  holdningene i helsevesenet og ledende  meningsbærere i samfunnet?

 Det ser ut til å være bred enighet om at tilbudet til folk med psykiske problemer i Norge er mangelfullt.  Men hva skal til for å gjøre noe med det?  Det sies ofte at psykiske og fysiske lidelser må likestilles.  Det er jeg helt enig i. Men hva vil det innebære i så fall? Hvis vi ser på tiltak som gjennomføres og ikke gjennomføres og hvordan den offentlige debatten har blitt så tyder det på at denne formuleringen mest hører hjemme i festtalene. Jeg kommer til å vise til en rekke innlegg jeg mener kaster lys over situasjonen. Så la meg med en gang understreke at jeg ikke mener at alle disse debattantene er enig med meg i alt eller at de nødvendigvis er enige med hverandre.

 Lege og redaktør Kaveh Halland Rashidi hadde et interessant innspill om temaet på NRK ytring 23.12.

Overskriften er kanskje i overkant tilspisset og fremtidsoptimismen for forskningen litt spekulativ (men ikke ubegrunnet). Men når vi leser artikkelen som helhet så er det mange gode poenger der. At en psykisk syk person ikke kan ta seg sammen noe mer enn de som lider av hjerteinfarkt. Og at årsakene til helseproblemene kan være mange og være noe som pasienten ikke rår over. Og det fysiske og psykiske henger sammen. Akkurat slik vi ser på mange andre helseproblemer.

 Det kom et ganske krast motinnlegg fra psykolog Gunnar Gjermundsen og lege  Knut Ørnes, stipendiat ved Senter for medisinsk etikk.

 De skriver blant annet: ”Problemet er at psykiske vansker oppstår ikke i et vakum. De oppstår i en sosial, kulturell og samfunnsmessig kontekst som er med på å forårsake og opprettholde problemet"

 I utgangspunktet kan jeg slutte meg til dette også. Rashidi tar kanskje litt lett på disse spørsmålene selv om han (indirekte) berører dem.  Men psykososiale forhold spiller inn. Menn og kvinner rammes på ulike måter, de som tjener lite rammes oftere av enkelte sykdommer enn de som tjener mye. Men igjen: Det er vel akkurat som med fysiske sykdommer? Selv om kreft ”oppstår” på ulike steder i kroppen kan årsakene være sammensatte.  Og selv om vi må prøve å unngå kreftfremkallende stoffer i maten så er det en ganske annen ting enn hvordan vi behandler sykdommen når den oppstår.  Igjen ser vi at ting som er svært enkle å forstå i somatikken blir mystifisert i psykiatrien. Og de samfunnsproblemene Gjermundsen og Ørnes peker på kan forårsake flere typer helseproblemer: Kroppspress, ensomhet, stress og overbelastning.  Så jeg synes Rashidis påstand om vi må se psykisk og psykisk helse som to sider av samme sak står seg godt.

Men de nevnte sitatene er ikke de mest problematiske i artikkelen. Gjermundsen og Ørnes skriver også at Rashidis tilnærming er passiviserende. Og skriver: ”Litt forenklet: hvis vi kan skylde på en tilstand i hjernen så trenger vi ikke å skylde på oss selv”.

 Og her ligger vel hunden begravet. Den moralistiske undertonen som Rashidi ville til livs og som gjør det mulig at vi tolererer den miserable behandlingen mange psykiatriske pasienter får i dag.  Ville vi sagt til noen med hjerteproblemer at å gi dem medisiner fraskriver dem ansvar? Enten det nå stemmer eller ikke? Eller til en som har brekt beinet at hvis vi gipser det hver gang det brekker så vil folk bli mer uforsiktige?  Neppe. Men innenfor psykiatrien er det fritt frem for denne typen mystifiseringer og moraliseringer. Ikke rart det står så dårlig til som det gjør.    

Og som Rashidi skriver: Selv om problemet kan defineres som fysisk betyr ikke det at det ikke kan jobbes med det psykiske. Et godt eksempel er autisme. Det regnes som en nevrologisk tilstand, men de som lider av det kan pådra seg psykiske tilleggsplager. Og den foreslåtte behandlingen for autisme er ulike former for tilrettelegging og tilpassing. Den kan ikke kureres med den kunnskapen vi har nå. For ikke å snake om en type lidelser vi knapt snakker om selv om de er vanlige: personlighetsforstyrrelser. Der kan årsakene være mer sammensatte, men hvis jeg ikke er helt feilinformert tror man at biologi spiller inn.  Men det viktigste er også her er at det er vanskelig å bli helt kvitt plagene. Man må forsøke å leve med det best mulig. Og det kan komme tilleggsplager. Men så vidt jeg vet finnes det ikke medisiner mot personlighetsforstyrrelser.  Så har vi andre lidelser der medisiner er en naturlig del av behandlingen.  Kort fortalt: Det kryr av eksempler der begrenset ”endringsorientert” samtaleterapi bare gjør ting verre.

Og når det gjelder blindhet for sosiale faktorer så kan det se ut som det er psykologene og ikke nevrologene som bør gå i seg selv.  Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen har skrevet en bok som heter ”Det er innover vi må gå”.  Han skriver om mange nye trender på psykologifeltet: mindfullness, kognitiv terapi, selvhjelpsbøker m.m. Og han påstår interessant nok at selv om noen av disse teknikkene kan virke så er de allikevel betenkelige fordi de ser bort fra de større sammenhengene. Vi får en individualisering av samfunnsproblemer. Og selvrealisering blir en kjerneverdi i samfunnet.

 Boken ble anmeldt i Tidsskrift for den norske legeforening.

 Hvis jeg leser anmelderen riktig mener han at Madsen ikke er kritisk nok.  Og at mange av metodene ikke fungerer særlig  bra. Men han skriver til slutt:

 ”Disse svakhetene ved selvhjelpens kunnskapsgrunnlag reiser til fulle spørsmålet om myndighetenes store økonomiske satsing på selvhjelp har det nødvendige empiriske belegg. Har du selv eller dine pasienter tenkt å bruke penger på slik form for selvhjelp, bør du unne deg den selvhjelpen det er å lese denne boken først"

 Myndighetenes satsing på selvhjelp ja. Det brer om seg både med kognitiv terapi (med og uten anførselstegn), mindfullness og annet. Jeg nevnte selvutviklingsbøker over. I butikkhyllene kan det være vanskelig å skille disse fra de mer ”seriøse”  bøkene om psykologi. Faktisk er klokketroen på slike metoder så stor at vellykkede avdelinger som driver med noe annet risikerer å bli lagt ned.

Nedleggelsen av en traumeenhet ble møtt med fortvilelse

En enhet med bemerkelsesverdige resultater legges ned

Det er jo interessant hvordan vi blir tutet ørene fulle med hvor uovertruffen den kognitive terapien er. Og så er den en avdeling som er frekke nok til å ha suksess med en annen behandlingsvariant.  For svært vanskeligstilte pasienter. Og så blir den lagt ned.

 Med en slik politikk er det jo svært beleilig med en ideologisk overbygning som dytter alt ansvaret over på pasienten selv og nærmest har  som mål å se minst mulig av omfanget. Den kognitive terapien er ikke ny og den var et nyttig tilskudd til psykologien i sin tid. Men nå har den nesten blitt en statsreligion, ofte i forflatet form.  Pasienter som krever elementære pasient- eller brukerrettigheter kan bli fortalt at de er vanskelige eller ”gjør seg til offer”. Det blir satt likhetstrekk mellom sykdommen og symptomene (”uhensiktsmessige tanker”) og åpenhet har blitt en farse der alle kan gå rundt og ha frimodige meninger om andres helseproblemer. ”Vi kan alle ha en dårlig dag”.

 Det har gått så langt at brukerorganisasjonen Mental Helse har slengt seg på denne bagatelliseringen av psykiske sykdommer. Mental Helse fikk skrive forordet til den nye folkehelsemeldingen:

 Likestille influensa og depresjon?  Jeg tror de fleste ville foretrukket influensa. Og det som skrives om ”normalisering” ser også lite gjennomtenkt ut. Hvis vi rammes av alvorlig sykdom så vil vi vel at det ikke blir sett på som en hverdagsting? Og hvis omgivelsene skal forstå at dette faktisk er helseproblemer så må vi iblant ty til ”knusktørr” terminologi. For å markere at det er forskjell på psykisk sykdom og å ”ha en dårlig dag”. På samme måte som tung pust kan skyldes en tung anstrengelse eller et underliggende helseproblem. De to tingene må aldri sidestilles! ”Vi har alle en mental helse” liker denne organisasjonen å si. Det er jo åpenbart riktig, men ikke til mye hjelp.  Vi kan like gjerne si at vi ”alle har en helse” og det gjør ikke folk mye klokere når noen blir syke. For ordens skyld: Det jeg skriver her gjelder bare organisasjonen Mental Helse. Det finnes andre brukerorganisasjoner på dette feltet også, jeg tenker ikke på dem.

Og for å vende tilbake til de to kronikkene på NRK ytring: I dette forordet til folkehelsemeldingen nevnes verken de fysiske sidene ved psykisk sykdom eller de større samfunnsmessige utviklingstrekkene. Det hele reduseres til hverdagsprat. Riktignok kan jeg støtte målsetningen om at vi bør bli flinkere til å snakke om vanskelige temaer. Men "bedre" er ikke automatisk det samme som "mer". Og det er faktisk forskjell på vanskelige følelser og regelrett sykdom. Hvis vi skal ha åpenhet om sykdom så må det først kalles det.

 Det er ut til å være lang vei til likestilling mellom psykiske og fysiske helseproblemer. Og de som sier de vil bidra til det gjør ofte det stikk motsatte. I mellomtiden må de som sliter og deres pårørende betale en meget høy pris.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere