Snåsamannen og det uforklarlige

Folk strømmer til kinoer for å se filmen om Snåsamannen, Joralf Gjerstad. Hvorfor gjør vi det? Er det sensasjonshunger, nysgjerrighet eller lengsel etter noe vi kanskje ikke helt forstår? Kanskje det er flere av oss i kinosalen som har plager som vi av hele oss ønsker å bli kvitt?

Uansett bakgrunn er det et interessant fenomen, både mannen og hans virke og filmen om ham.

Filmen fører også til en debatt. En biskop beklager at Den norske kirke har forsømt den helbredende tjenesten. Andre advarer mot store ord i beklagelsen. Leger går ut og sier at Joralf Gjerstad ikke har spesielt sensasjonelle evner, mens andre leger nærmer seg dette fenomenet med et åpnere sinn.

På filmen sier Snåsamannen om seg selv at han ikke er som andre folk. Han har synske evner og varme hender. Det er ikke tvil om at dette fører til noe godt for de som har fått hjelp av ham. Noen blir friskere eller nesten helt friske, mens andre kanskje har fått en ny styrke til å bære den sykdommen eller lidelsen de hadde da de kom.

Slike uforklarlige hendelser tester våre grenser. Noen av oss aksepterer ikke noe annet enn det vi forstår, eller vitenskapen kan bekrefte. Vi får rett og slett angst når noen påstår at det finnes noe vi ikke kan forklare.

Dermed begrenser vi oppfatningen av oss selv, andre mennesker og vår verden til det vi som mennesker mener å ha oversikt over. Vi må forstå det som skjer når Joralf legger hendene sine på folk; hvis ikke avviser vi det.

Andre av oss aksepterer at verken vi eller ­vitenskapen kan forklare alt, verken i dag eller i fremtiden. Vi aksepterer at det er en dimensjon over livet som vi ikke kan forklare, men bare må akseptere.

«Det er mer mellom himmel og jord enn det vi forstår», sier vi gjerne. Vi vil være nysgjerrige på og åpne for noe uforståelig, noe «overjordisk». Vi tror det finnes noe, uten å vite det sikkert.

Hva sier Joralf selv? Han sier at han ikke vet hvorfor han kan hjelpe mennesker på denne måten; det bare skjer. Men han bryr seg ikke om å forstå. Han er mye mer opptatt av den virkningen det har på de menneskene han møter.

Han er ikke tvil om at han har en oppgave for det gode; en oppgave han har kjempet både med og mot i mange år og som har gitt ham både gleder og sorger.

I boka som han skrev i 2010 med tittelen: «Joralf Gjerstad. Den gode kraften» kommer han nærmere inn på dette. Han skriver blant annet: «Storheten i skaperverket makter ingen av oss å gi den rette forklaring på, det er lukket for oss mennesker.

Storheten som vi beundrer, er tilknyttet en hellig makt. Alt liv er bundet til denne makten. Alt dette er lukket for vår viten. Slik er det også med mitt virke, evnen er tilknyttet meg, men den hellige makt har råderett over den.»

Som kristen ser jeg Joralf som en Guds mann. Jeg sier ikke dette for å ta Snåsa­mannen til inntekt for kristendommen, men for meg fremstår Joralf som en ydmyk Guds tjener som bruker sine ­evner til andres beste­. Mannen er full av ekte kjærlighet og omsorg for sine medmennesker, og er lite opptatt av seg selv og sine egne plager.

Han er raus mot alle som kommer, og reagerer kraftig når mennesker snakker seg selv ned. Hva annet er dette enn Guds store­ kjærlighet til alle mennesker, uttrykt konkret gjennom samtale og varme hender?

Slik skulle vi alle bruke våre evner og anlegg til hverandres beste. Her har noen hver av oss utrolig mye å lære. Derfor er jeg glad for at biskopen unnskyldte kirkens forsømmelse av den helbredende tjenesten.

Først publisert i Vårt Land 2.2.2016