Verdidebatt

Underlig kristen støtte til Hege Storhaug

Det har undret meg at mange kristne har sluttet opp om Hege Storhaugs kritikk av islam. For noe av kritikken rammer kristne generelt – og særlig såkalte konservative kristne.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg vil på ingen måte bagatellisere motstanden i mange muslimske miljøer mot ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi skal protestere høylytt når muslimer står bak tvangsekteskap, omskjærer kvinner eller forsvarer terror. Det er tragisk å se hvor mye jødehat som finnes i muslimske miljøer. Selv i Norge finnes det kristne som med god grunn frykter for sitt liv fordi de har forlatt islam.

Det er problematisk hvis mennesker med innvandrerbakgrunn slipper unna kritikk fordi det blir viktigere å hylle et flerkulturelt samfunn enn å tale sant om kriminalitet og sosiale problemer. Masseovergrep mot kvinner i Tyskland og Sverige – og politiet og medienes taushet – illustrerer poenget.

Sprer frykt. Samtidig trenger debatten om islam, om innvandring og om integrering mange nyanser og balanse. Jeg har lest alle bøkene til Hege Storhaug – inkludert den siste, Islam. Den 11. landeplage. Selv om mye av det Storhaug skriver, er fornuftig (og i blant selvfølgelig), mener jeg også at kritikken hennes er så ubalansert at den skader debatten og sprer frykt. «Vi står på ny midt i en sivilisasjonskamp, den mest dramatiske siden 1930-tallet», skriver hun i sin siste bok og legger til at vi kan få svaret på utgangen av denne kampen «allerede om to til fem år».

Da kan det være greit å påpeke at andelen muslimer i Norge er omkring fire prosent. Mange av disse er ganske sekulære og ønsker på ingen måte at Norge skal bli som Saudi-Arabia. Da er det rett og slett uforståelig at Storhaug dramatisk spør på baksiden av boken: «Er vår tid forbi?»

Jeg er kritisk til Storhaugs retorikk fordi den kan øke fremmedfrykten. Selvsagt blir ikke integreringen bedre hvis nordmenn flest blir overbevist om at de ekstreme muslimene straks vil ha flertall i landet vårt.

Vil stenge moskeer. Mest av alt gir Hege Storhaug malende beskrivelser av hvor mye forferdelig som skjer i muslimske miljøer – og der muslimene er mange. Hun skriver mye om naive politikere «som både tier og lyver om islams motstand mot frihet». Men en ting er å drøfte hva som er en korrekt situasjonsbeskrivelse. Enda viktigere er det å finne ut hvilke konsekvenser vi bør trekke – og hva slags tiltak som bør gjennomføres.

Storhaug gir ikke mange svar i sin siste bok. Men i Dagbladet 16. november i fjor konkluderte hun slik: «Vårt lederskap skulle aldri tillatt etablering av moskeer.» Det betyr at hun altså vil at norske politikere skal avvikle religionsfriheten for noen av innbyggerne i landet vårt. Det er dypt problematisk. Jeg er forundret over at ikke flere kristne protesterer mot en slik diskriminering.

Jeg synes det er problematisk at sterk islamkritikk ofte brukes som springbrett for å etterlyse en langt strengere innvandringspolitikk. Men vi kan selvsagt tenke annerledes. Det går an å komme med sterk kritikk av muslimske land som Iran, Somalia og Tyrkia uten samtidig å mene at flyktninger fra disse landene bør stenges ute fra Norge. Det er også mulig å være svært kritisk til tradisjonell muslimsk tankegang uten å hevde at samfunnet blir svekket hver gang en ny muslim får innvilget sin asylsøknad.

Som Hege Storhaug rister jeg på hodet når velmenende politikere slår fast at islamistisk terror «ikke har noe med islam å gjøre». Islam er mye forskjellig, og noen henter inspirasjon fra Koranen og fra Muhammeds liv når de tyr til vold og avviser demokrati og menneskerettigheter. Storhaug skal ha ros for å ha avdekket at en del norske muslimer har mer ekstreme holdninger enn de gir inntrykk av. Vi deler frykten for økt radikalisering.

Overdommer. Innimellom påpeker Storhaug at «det er mange måter å praktisere islam på». Det er bra. Mindre bra er det at hun likevel skriver som om hun sitter med en fasit for hva islam egentlig er. Hun er svært bastant når hun forteller hva ekte muslimer «bør» mene.

Et eksempel: Storhaug skriver at «de lærde innen islam den dag i dag hevder at sharia er et perfekt guddommelig lovsystem, gyldig til evig tid». Deretter slår hun fast at alle muslimer må «etterleve sharia». I realiteten er det imidlertid mye uenighet blant muslimer om sharia. I land der muslimer har solid flertall, er lovverket svært ulikt. Få muslimske land følger Saudi-Arabia. Millioner av muslimer bor i land der det er uaktuelt å kappe hender av tyver eller der frafall fra islam straffes med dødsstraff. Heldigvis.

Selv kjenner jeg et titalls misjonærer som har levd i årevis blant muslimer i land som Kenya, Etiopia, Mali, Elfenbenskysten og Indonesia. Disse gir et langt mer nyansert og balansert om det å leve i områder der muslimer er i flertall enn Storhaug gjør.

Alt forklares religiøst. Hege Storhaug skriver mye hun om situasjonen i såkalte «tapte territorier» i Malmö og Marseille. Hun forteller om trøstesløse bydeler med høy kriminalitet, der kvinner utsettes for overgrep og offentlige myndigheter (inkludert politiet) har mistet kontroll. Skildringene fra Storhaug gjør inntrykk – og forteller om mislykket integrering og store sosiale problemer.

Jeg avviser ikke Storhaugs virkelighetsbeskrivelse. Min innvending er derimot at hun knytter alle problemene til islam som religion. Det er rett og slett useriøst. Som hun selv påpeker i en fotnote: Den svenske byen Södertälje har også høy kriminalitet og forfeilet integrering, men her er den store gruppen innvandrere assyriske kristne. Det illustrerer at koblingen mellom generell kriminalitet og islam er uholdbar.

Sosiale problemer. Mange storbyer i verden har store sosiale problemer. Både fattigdommen og kriminaliteten er stor i en del bydeler i Baltimore i USA. Selvsagt har det ikke noe med islam å gjøre. I 2001 skrev den engelske legen Theodore Dalrympl boken Life at the Bottom: The Worldview That Makes the Underclass. Her skildret han den britiske underklassens deprimerende situasjon. Mye av det han skriver, ligner på beskrivelsen Storhaug gir fra Marseille og Malmø. Men den religiøse situasjonen er helt ulik.
Antagelig er enkelte sosiale problemer – som forekomst av arrangerte ekteskap – særlig utbredt i muslimske miljøer. Det blir likevel galt når Storhaug gir islam et generelt ansvar for sosiale problemer. Særlig underlig er det hun skriver om narkotikasalg når vi vet at enhver overbevist muslim tar sterk avstand fra bruk av narkotika.

Må muslimer drikke vin? Heldigvis påpeker Storhaug at det finnes tolerante og frihetselskende muslimer. Konkret skriver hun begeistret om en pakistansk venninne som – selv om hun ber til Allah – gjerne tar et glass vin og ikke etterspør halalslaktet kjøtt. Men må virkelig muslimer drikke alkohol for å være tilstrekkelig frihetselskende?

På dette punktet bør kristne stille store spørsmål ved Storhaugs sekulære perspektiv. Hennes frihetsidealer skiller seg ganske sterkt fra kristen tankegang. Når hun forteller om hvor tragisk utviklingen er i en bydel i Malmø, er et eksempel stenging av Systembolaget. Hun fremstår som rystet over muslimer som mener at sex før ekteskapet er galt og mener det er svært problematisk at muslimer fraråder ekteskap med ikke-muslimer.

Sterke ord er nødvendige når muslimer vil straffe frafall fra islam eller går til angrep på jøder. Men det bør være en selvfølge at vi tolererer at noen norske muslimer ønsker å dekke til håret sitt, avstår fra alkohol eller lar være å spise svin. Storhaug sliter gjennomgående med å skille mellom stort og smått. Hennes språkbruk er omtrent like skarp når hun skriver om muslimer som støtter terror som når hun skriver om muslimer som er kritiske til store reklameplakater av halvnakne kvinner. Det skal lite til før hun slår fast at muslimer ikke støtter opp om «norske» verdier.

Kritiserer all religion. Selv om Storhaug er mer kritisk overfor islam enn kristendom, er hun generelt kritisk til all religion. Etter å ha skildret hvor deprimerende situasjonen er i en del muslimske land, skrvier hun at Norge i middelalderen var «et land med overnevnte trekk som minner om islamske land i dag, som Marokko, Iran, Pakistan og land i Midtøsten». Hun mener det er absurd å tenke at politikere, hvis kristne begår terror, ville stått frem og proklamert «at de leser Bibelens gamle testamente hver eneste dag på grunn av all visdommen og freden i disse tekstene …»

I boken Men størst av alt er friheten fra 2006 sammenligner hun det at norskpakistanske barn blir sendt til Pakistan for å gå på koranskole med «foreldre som tar barna ut av den offentlige skolen og innskriver dem på religiøse skoler med kristenkonservativ læreplan».

For Storhaug står sekulære idealer helt sentralt. Hun slår tydelig fast at hun ikke er troende. Som lesbisk samlevende er en hovedsak for henne at homofilt samliv møtes med full støtte. Storhaug ønsker at all religiøsitet (som ikke er privatisert) svekkes. Det betyr at hun ønsker seg et ganske annet samfunn enn politisk aktive kristne arbeider for. For vi vil ikke ha mer avkristning, men mindre.

Det er helt greit at kristne betrakter kritikken fra Storhaug mot udemokratiske muslimer som viktig og relevant. Men Hege Storhaug er ingen god alliert i kampen for et samfunn som gir god plass til kristen tro og kristen tenkning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.1.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt