Spaltist Espen Ottosen

Informasjonsleder Norsk Luthersk Misjonssamband

Underlig kristen støtte til Hege Storhaug

Det har undret meg at mange kristne har sluttet opp om Hege Storhaugs kritikk av islam. For noe av kritikken rammer kristne generelt – og særlig såkalte konservative kristne.

Publisert: 30. jan 2016

Jeg vil på ingen måte bagatellisere motstanden i mange muslimske miljøer mot ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi skal protestere høylytt når muslimer står bak tvangsekteskap, omskjærer kvinner eller forsvarer terror. Det er tragisk å se hvor mye jødehat som finnes i muslimske miljøer. Selv i Norge finnes det kristne som med god grunn frykter for sitt liv fordi de har forlatt islam.

Det er problematisk hvis mennesker med innvandrerbakgrunn slipper unna kritikk fordi det blir viktigere å hylle et flerkulturelt samfunn enn å tale sant om kriminalitet og sosiale problemer. Masseovergrep mot kvinner i Tyskland og Sverige – og politiet og medienes taushet – illustrerer poenget.

Sprer frykt. Samtidig trenger debatten om islam, om innvandring og om integrering mange nyanser og balanse. Jeg har lest alle bøkene til Hege Storhaug – inkludert den siste, Islam. Den 11. landeplage. Selv om mye av det Storhaug skriver, er fornuftig (og i blant selvfølgelig), mener jeg også at kritikken hennes er så ubalansert at den skader debatten og sprer frykt. «Vi står på ny midt i en sivilisasjonskamp, den mest dramatiske siden 1930-tallet», skriver hun i sin siste bok og legger til at vi kan få svaret på utgangen av denne kampen «allerede om to til fem år».

Da kan det være greit å påpeke at andelen muslimer i Norge er omkring fire prosent. Mange av disse er ganske sekulære og ønsker på ingen måte at Norge skal bli som Saudi-Arabia. Da er det rett og slett uforståelig at Storhaug dramatisk spør på baksiden av boken: «Er vår tid forbi?»

Jeg er kritisk til Storhaugs retorikk fordi den kan øke fremmedfrykten. Selvsagt blir ikke integreringen bedre hvis nordmenn flest blir overbevist om at de ekstreme muslimene straks vil ha flertall i landet vårt.

Vil stenge moskeer. Mest av alt gir Hege Storhaug malende beskrivelser av hvor mye forferdelig som skjer i muslimske miljøer – og der muslimene er mange. Hun skriver mye om naive politikere «som både tier og lyver om islams motstand mot frihet». Men en ting er å drøfte hva som er en korrekt situasjonsbeskrivelse. Enda viktigere er det å finne ut hvilke konsekvenser vi bør trekke – og hva slags tiltak som bør gjennomføres.

Storhaug gir ikke mange svar i sin siste bok. Men i Dagbladet 16. november i fjor konkluderte hun slik: «Vårt lederskap skulle aldri tillatt etablering av moskeer.» Det betyr at hun altså vil at norske politikere skal avvikle religionsfriheten for noen av innbyggerne i landet vårt. Det er dypt problematisk. Jeg er forundret over at ikke flere kristne protesterer mot en slik diskriminering.

Jeg synes det er problematisk at sterk islamkritikk ofte brukes som springbrett for å etterlyse en langt strengere innvandringspolitikk. Men vi kan selvsagt tenke annerledes. Det går an å komme med sterk kritikk av muslimske land som Iran, Somalia og Tyrkia uten samtidig å mene at flyktninger fra disse landene bør stenges ute fra Norge. Det er også mulig å være svært kritisk til tradisjonell muslimsk tankegang uten å hevde at samfunnet blir svekket hver gang en ny muslim får innvilget sin asylsøknad.

Som Hege Storhaug rister jeg på hodet når velmenende politikere slår fast at islamistisk terror «ikke har noe med islam å gjøre». Islam er mye forskjellig, og noen henter inspirasjon fra Koranen og fra Muhammeds liv når de tyr til vold og avviser demokrati og menneskerettigheter. Storhaug skal ha ros for å ha avdekket at en del norske muslimer har mer ekstreme holdninger enn de gir inntrykk av. Vi deler frykten for økt radikalisering.

Overdommer. Innimellom påpeker Storhaug at «det er mange måter å praktisere islam på». Det er bra. Mindre bra er det at hun likevel skriver som om hun sitter med en fasit for hva islam egentlig er. Hun er svært bastant når hun forteller hva ekte muslimer «bør» mene.

Et eksempel: Storhaug skriver at «de lærde innen islam den dag i dag hevder at sharia er et perfekt guddommelig lovsystem, gyldig til evig tid». Deretter slår hun fast at alle muslimer må «etterleve sharia». I realiteten er det imidlertid mye uenighet blant muslimer om sharia. I land der muslimer har solid flertall, er lovverket svært ulikt. Få muslimske land følger Saudi-Arabia. Millioner av muslimer bor i land der det er uaktuelt å kappe hender av tyver eller der frafall fra islam straffes med dødsstraff. Heldigvis.

Selv kjenner jeg et titalls misjonærer som har levd i årevis blant muslimer i land som Kenya, Etiopia, Mali, Elfenbenskysten og Indonesia. Disse gir et langt mer nyansert og balansert om det å leve i områder der muslimer er i flertall enn Storhaug gjør.

Alt forklares religiøst. Hege Storhaug skriver mye hun om situasjonen i såkalte «tapte territorier» i Malmö og Marseille. Hun forteller om trøstesløse bydeler med høy kriminalitet, der kvinner utsettes for overgrep og offentlige myndigheter (inkludert politiet) har mistet kontroll. Skildringene fra Storhaug gjør inntrykk – og forteller om mislykket integrering og store sosiale problemer.

Jeg avviser ikke Storhaugs virkelighetsbeskrivelse. Min innvending er derimot at hun knytter alle problemene til islam som religion. Det er rett og slett useriøst. Som hun selv påpeker i en fotnote: Den svenske byen Södertälje har også høy kriminalitet og forfeilet integrering, men her er den store gruppen innvandrere assyriske kristne. Det illustrerer at koblingen mellom generell kriminalitet og islam er uholdbar.

Sosiale problemer. Mange storbyer i verden har store sosiale problemer. Både fattigdommen og kriminaliteten er stor i en del bydeler i Baltimore i USA. Selvsagt har det ikke noe med islam å gjøre. I 2001 skrev den engelske legen Theodore Dalrympl boken Life at the Bottom: The Worldview That Makes the Underclass. Her skildret han den britiske underklassens deprimerende situasjon. Mye av det han skriver, ligner på beskrivelsen Storhaug gir fra Marseille og Malmø. Men den religiøse situasjonen er helt ulik.
Antagelig er enkelte sosiale problemer – som forekomst av arrangerte ekteskap – særlig utbredt i muslimske miljøer. Det blir likevel galt når Storhaug gir islam et generelt ansvar for sosiale problemer. Særlig underlig er det hun skriver om narkotikasalg når vi vet at enhver overbevist muslim tar sterk avstand fra bruk av narkotika.

Må muslimer drikke vin? Heldigvis påpeker Storhaug at det finnes tolerante og frihetselskende muslimer. Konkret skriver hun begeistret om en pakistansk venninne som – selv om hun ber til Allah – gjerne tar et glass vin og ikke etterspør halalslaktet kjøtt. Men må virkelig muslimer drikke alkohol for å være tilstrekkelig frihetselskende?

På dette punktet bør kristne stille store spørsmål ved Storhaugs sekulære perspektiv. Hennes frihetsidealer skiller seg ganske sterkt fra kristen tankegang. Når hun forteller om hvor tragisk utviklingen er i en bydel i Malmø, er et eksempel stenging av Systembolaget. Hun fremstår som rystet over muslimer som mener at sex før ekteskapet er galt og mener det er svært problematisk at muslimer fraråder ekteskap med ikke-muslimer.

Sterke ord er nødvendige når muslimer vil straffe frafall fra islam eller går til angrep på jøder. Men det bør være en selvfølge at vi tolererer at noen norske muslimer ønsker å dekke til håret sitt, avstår fra alkohol eller lar være å spise svin. Storhaug sliter gjennomgående med å skille mellom stort og smått. Hennes språkbruk er omtrent like skarp når hun skriver om muslimer som støtter terror som når hun skriver om muslimer som er kritiske til store reklameplakater av halvnakne kvinner. Det skal lite til før hun slår fast at muslimer ikke støtter opp om «norske» verdier.

Kritiserer all religion. Selv om Storhaug er mer kritisk overfor islam enn kristendom, er hun generelt kritisk til all religion. Etter å ha skildret hvor deprimerende situasjonen er i en del muslimske land, skrvier hun at Norge i middelalderen var «et land med overnevnte trekk som minner om islamske land i dag, som Marokko, Iran, Pakistan og land i Midtøsten». Hun mener det er absurd å tenke at politikere, hvis kristne begår terror, ville stått frem og proklamert «at de leser Bibelens gamle testamente hver eneste dag på grunn av all visdommen og freden i disse tekstene …»

I boken Men størst av alt er friheten fra 2006 sammenligner hun det at norskpakistanske barn blir sendt til Pakistan for å gå på koranskole med «foreldre som tar barna ut av den offentlige skolen og innskriver dem på religiøse skoler med kristenkonservativ læreplan».

For Storhaug står sekulære idealer helt sentralt. Hun slår tydelig fast at hun ikke er troende. Som lesbisk samlevende er en hovedsak for henne at homofilt samliv møtes med full støtte. Storhaug ønsker at all religiøsitet (som ikke er privatisert) svekkes. Det betyr at hun ønsker seg et ganske annet samfunn enn politisk aktive kristne arbeider for. For vi vil ikke ha mer avkristning, men mindre.

Det er helt greit at kristne betrakter kritikken fra Storhaug mot udemokratiske muslimer som viktig og relevant. Men Hege Storhaug er ingen god alliert i kampen for et samfunn som gir god plass til kristen tro og kristen tenkning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.1.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #151

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Hva er trusselen?

Publisert over 3 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Jeg finner denne tråden interessant i relasjon til din tråd (overskriften) som i sin tid provoserte meg inn på Verdidebatt. Du gjør der filosoferinger som kan være relevant til det som nå trenger seg på. Men din konklusjon med hensyn til hvem som blir mest ettergivende, og derved en trussel, slår vel ikke helt til? Skillet ser ikke ut til å gå klart mellom de religiøse og de sekulære.

Hei igjen Robin. Oppdaget tilfeldig at du henvender deg til meg. Spørsmålet du stiller lar seg ikke besvare kort. Sekularismen og islam har noen felles trekk. Begge har sine røtter i den jødisk/kristne tradisjonen, og har aktivt gjort et opprør mot innholdet i denne tradisjonen. Strengt tatt er både islam og sekularismen/naturalismen uttrykk for en monistisk virkelighetsforståelse. Det muslimske gudsbegrepet er i bunn og grunn panteistisk dersom det tas helt ut. Ortodoks islam lærer absolutt predestinasjon av både godt og ondt, at alle våre gjerninger og tanker er bestemt av Allah. En slik determinisme skaper naturligvis logiske, moralske, teologiske og metafysiske problemer. Den logiske konklusjonen av denne determinismen er at det finnes bare en agent eller handlende i universet, Allah. Det muslimske trosbekjennelsen kan godt reformuleres slik: Det er ingen som handler uten Allah. 

Naturalismen er også monistisk. Det finnes bare en virkelighet, og det er den fysiske/materielle virkelighet som vitenskapen kan beskrive. I en slik verden er alt determinert, og det kan logisk sett ikke finnes noe som heter fri vilje. Kausalitetsprinsippet forlanger at alt må ha en årsak, og dette impliserer at det umulig kan eksistere en handling som ikke er resultatet av en foregående årsak. Frihet forutsetter muligheten for å starte en årsak-virkning kjede, men dette er utelukket i naturalismen. 

Denne monismen er årsaken til at både islam og naturalismen i bunn og grunn er totalitære virkelighetsoppfatninger som avskaffer det menneskelig subjekt som handlende. Jeg betrakter alle former for monisme som er trussel mot det vi kan kan kalle for personalisme.

Kommentar #152

Robin Tande

22 innlegg  3738 kommentarer

Takk for svaret, men...

Publisert over 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Denne monismen er årsaken til at både islam og naturalismen i bunn og grunn er totalitære virkelighetsoppfatninger som avskaffer det menneskelig subjekt som handlende. Jeg betrakter alle former for monisme som er trussel mot det vi kan kan kalle for personalisme.

Du avsluttet nevnte innlegg slik:

"Når spørsmål som har med moral og religion å gjøre overlates til den rene subjektivitet, finne det ingen objektive kriterier å bedømme oppfatninger og ismer etter. I praksis blir det da slik at de som kan sette makt bak sine påstander og true med represalier for dem som ikke innretter seg, tilraner seg definisjonsmakten over hva som skal gjelde som sannhet i det offentlige rom. Slik oppstår politisk korrekthet, som er den oppfatning den herskende elite til enhver tid bekjenner seg til. Frå politisk korrekthet til totalitære tilstander er vegen uhyggelig kort. Sekularismen legger til rette for det totalitære. Den må derfor betegnes som en trussel mot vår kulturs evne til å overleve."

Hvis du mener at islam ved sharialover gjør det du påstår så kan jeg ikke motsi deg. Når det gjelder sekularismen stopper det opp. Hva gjør den herskende elite, om den finnes hos oss, av galskap i det offentlige rom: om vi holder islam vekk da? Jeg har forstått deg slik at du mener en herskende sekulær elite legger til rette for islam, og derfor er en trussel? Derfor mitt spørsmål om du ikke nå ser at slik tilretteleggelse ikke kan sees å være ensidig slik å plassere?

Kommentar #153

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Store likheter

Publisert over 3 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Hvis du mener at islam ved sharialover gjør det du påstår så kan jeg ikke motsi deg. Når det gjelder sekularismen stopper det opp. Hva gjør den herskende elite, om den finnes hos oss, av galskap i det offentlige rom: om vi holder islam vekk da? Jeg har forstått deg slik at du mener en herskende sekulær elite legger til rette for islam, og derfor er en trussel? Derfor mitt spørsmål om du ikke nå ser at slik tilretteleggelse ikke kan sees å være ensidig slik å plassere?

Jeg ser altså store likheter mellom islam og naturalisme/sekularisme selv om det tilsynelatende virker som det er store ulikheter.

For den herskende elite, vil jeg mene, er islam mer å oppfatte som en alliert en som en fiende. Slik jeg forstår islam og naturalismen, er sannheten i følge dem dypest sett relativ. Dette kommer blant annet til uttrykk i den pragmatismen som jeg mener å kunne observere i begge virkelighetsoppfatninger.

Både i islam og i den moderne relativistiske virkelighetsoppfatningen bli det dermed makten som definerer hva som er godt og ondt, akseptabelt eller uakseptabelt. Sannheten er det makten til enhver tid bestemmer at den skal være, og alle som ikke bøyer seg for dette må bekjempes, enten verbalt eller fysiske våpen. 

Jeg synes klart å ane hvordan totalitære ideologier er i ferd med å finne hverandre og legge grunnen for en form for totalitarisme vi aldri før har sett maken til. Og alle former for totalitarisme er dypest sett voldelige, og fulle av selvmotsigelser av typen: Innføring av dødstraff for å påstå at islam er totalitær og voldelig. 

Kommentar #154

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

"Herskende elite"?

Publisert over 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
For den herskende elite, vil jeg mene, er islam mer å oppfatte som en alliert en som en fiende.

Det du skriver i denne kommentaren, er såpass oppsiktsvekkende og merkverdig at det er vanskelig å forstå hva du konkret sikter til.  Kanskje du i det minste kunne sette navn på det du kaller "den herskende elite"?  Hvem er det den omfatter?

Kommentar #155

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Herskende elite?

Publisert over 3 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Det du skriver i denne kommentaren, er såpass oppsiktsvekkende og merkverdig at det er vanskelig å forstå hva du konkret sikter til. Kanskje du i det minste kunne sette navn på det du kaller "den herskende elite"? Hvem er det den omfatter?

Naturligivs vanskelig å avgrense dette helt presist, men jeg tenker på premissleverandørene til den politiske korrekthet. De som setter agendaen er så langt som jeg kan forstå akademia, media, finansverdenen og de fleste politikere. Sterke krefter arbeider for en ny verdensorden og en verdensregjering. Akutelle nettsider er denne og denne og denne

Det er helt unødvendig å være konspiratoriker for å få kjenne gufs nedover ryggen!

Hvis lenkene ikke virker: 

http://www.charismanews.com/opinion/52333-did-the-united-nations-just-introduce-a-new-world-order

http://www.globalgoals.org/

https://sustainabledevelopment.un.org/post2015/transformingourworld

Kommentar #156

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Både i islam og i den moderne relativistiske virkelighetsoppfatningen bli det dermed makten som definerer hva som er godt og ondt, akseptabelt eller uakseptabelt.

Hvordan i all verden kan du sette disse to opp i samme kategori i forhold til utøvelse av makt?

Den første er ekstrem i forhold til lite dialog om virkelighetsoppfatningen, mens den andre er ekstrem i forhold til at dialogen er selve virkelighetsoppfatningen.

Kommentar #157

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Gufs?

Publisert over 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Det er helt unødvendig å være konspiratoriker for å få kjenne gufs nedover ryggen!

Hva slags "gufs" du snakker om?  Er du motstander av globalt samarbeid?

Kommentar #158

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Neppe korrekt

Publisert over 3 år siden
Eskil Dahlen. Gå til den siterte teksten.
Hvordan i all verden kan du sette disse to opp i samme kategori i forhold til utøvelse av makt?

Den første er ekstrem i forhold til lite dialog om virkelighetsoppfatningen, mens den andre er ekstrem i forhold til at dialogen er selve virkelighetsoppfatningen.

Ontologisk virker det innlysende for meg at islam og naturalisme er monistiske virkelighetsforståelser. Begge er strengt tatt panteistiske. I en slik monistisk virkelighet er det ikke rom for noen egen vilje, alt er i utgangspunktet determinert. Maktkamp er da ikke noe annet enn urkreftenes, eller kaoskreftenes, utfoldelse. 

Dialog blir dermed en form for illusjon, den kan aldri bli noe annet enn et determinert spill. Jeg kan vanskelig se at naturalismen kan betrakte dialogen som selve virkeligheten, den må vel bli en form for biprodukt av den fysikalse verden uten reelt innhold. Naturalismen forutsetter vel nærmest med nødvendighet nominalismen. I alle fall så langt som jeg kan se og forstå. Andre oppfatter kanskje dette annerledes. 

På overflaten virker naturalismen og islam svært forskjellige, men på et dypere plan er de svært like. 

Kommentar #159

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Ikke globalisme!

Publisert over 3 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Er du motstander av globalt samarbeid?

Jeg er ikke motstander av samarbeid, men av globalismen. Robin Haug har skrevet meget innstruktivt om dette i 10 noter om globalismen. Jeg ser konturene av en global fascisme, og fremveksten av denne globalfascismen er en viktig årsak til at islam ønskes velkommen til Europa av EU og lovprises av Obama i USA. På det folkelige plan er det enda motstand, men denne motstanden kommer effektivt til å bli nedkjempet. Sekularismen i allianse med islam er utrolig effektiv i kampen mot levningene av kristendommen og den gamle orden i Aftenlandet. 

Hvis lenken over ikke virker: https://www.chroniclesmagazine.org/obamas-mosque-visit-wrong-message-wrong-venue/

Kommentar #160

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Javel

Publisert over 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Jeg ser konturene av en global fascisme, og fremveksten av denne globalfascismen er en viktig årsak til at islam ønskes velkommen til Europa av EU og lovprises av Obama i USA.

Dette oppfatter jeg som så fantasifullt, dystopisk og konspiranoid at jeg ikke ser noen hensikt i å debattere det videre.

Kommentar #161

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Ontologisk virker det innlysende for meg at islam og naturalisme er monistiske virkelighetsforståelser. Begge er strengt tatt panteistiske. I en slik monistisk virkelighet er det ikke rom for noen egen vilje, alt er i utgangspunktet determinert. Maktkamp er da ikke noe annet enn urkreftenes, eller kaoskreftenes, utfoldelse.

Ser at du nå beveger deg tilbake til en beskrivelse av naturalisme og/eller determinisme som begrep for den moderne relativistiske virkelighetsoppfatningen. Da kan det kanskje være mulig å se en slik likhet, dog noe søk når en ser på f.eks utviklingen av den etiske dialogen som finnes innenfor naturalismen.

For meg har imidlertid den moderne relativistiske virkelighetsoppfatningen dimensjoner utover naturalismen, derfor spørsmålet.

Som en kuriositet, blir det sekularismen og ikke kristendommen som dermed må passe på en ikke for unyansert islam-kritikk?

Kommentar #162

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Både nei og ja

Publisert over 3 år siden
Eskil Dahlen. Gå til den siterte teksten.
Som en kuriositet, blir det sekularismen og ikke kristendommen som dermed må passe på en ikke for unyansert islam-kritikk?

For min del er jeg mest opptatt av de ideologiske og filosofiske forutsetningene til et verdenssyn. Antallet mulige ontologiske posisjoner er begrenset, og når det gjelder de ulike grunntypene (panteisme, teisme, naturalisme) er ikke nyansene så relevante.

I det praktiske liv er nyansene viktige nok, og her kan det godt være at sekularister har mye å bidra med. Jeg synes for eksempel at Lars Gule bidrar til en nødvendig motstand til en for ensidig islamkritikk. Ikke minst for min del som kan bli kanskje for ensidig negativ. 

Kommentar #163

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Tiden vil vise

Publisert over 3 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Dette oppfatter jeg som så fantasifullt, dystopisk og konspiranoid at jeg ikke ser noen hensikt i å debattere det videre.

Alt annet ville overraske. Jeg håper jeg tar feil, og at du har rett. Men den som lever får se. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere