Morten Fastvold

2

Myten om kirkens motstand mot vitenskap

Hvorfor holder mange livssynshumanister seg med myter, samtidig som de sverger til rasjonalitet og kritisk tenkning?

Publisert: 25. jan 2016

Livssynshumanister sier gjerne til sine motstandere at «du har rett til å ha dine egne meninger, men ikke til å ha dine egne fakta». Men om livssynshumanister kan ha god peiling på natur-
vitenskap, og der skiller noenlunde bra mellom fleip og fakta, forholder man seg langt mer lemfeldig til historien. Der florerer noen inngrodde myter som har antatt formen av egne fakta.

Det gjelder særlig synet på kirken – og kristendommen – som en motstander av vitenskap. Dette­ er selve yndlingsmyten, der Galileo Galilei gjerne gjøres til den fremste helten i kampen mot en bakstreversk kirke, for å få slutt på den mørke middelalderen.

Men som historikere i økende­ grad har påvist, var middelalderen langt fra så mørk som man har villet ha det til. Og renessansen langt mindre opplyst enn det vi helst antar. Helt siden de første universiteter ble opprettet i høymiddelalderen, har kirken bidratt til å fremme vitenskap (eller naturfilosofi, som det den gang het). Og pave Urban VIIIs prosess mot Galileo i 1633 var snarere en batalje mellom to gamle venner enn noen uforsonlig åndskamp mellom tro og viten.

Myter – og da i betydningen oppfatninger som ikke stemmer med fakta (til forskjell fra religiøse og andre myter som på et metaforisk vis vil uttrykke etiske og kosmologiske sannheter) – er intet livssyn tjent med å ha. Det er jo både pinlig og lite tillitvekkende å bli grepet i faktafeil.

Om man kan ha ulike oppfatninger om hvilke motiver historiske personer hadde for å gjøre det de gjorde, og om hvor stor ­eller liten rolle de spilte i ­begivenhetene man studerer, må man holde seg til det som uomtvistelig er fakta. Som at Galileo ikke ble satt i fengsel, men i husarrest i sin villa utenfor ­Firenze. Og at pave Urban VIII var en ­beundrer av Galileo den gang han het kardinal Barberini.

Hvorfor holder mange livssynshumanister seg med slike myter, samtidig som de sverger til rasjonalitet og kritisk tenkning? For å finne svaret på det, må vi søke tilbake til den sekulære humanismens barndom midt på attenhundretallet. Da foregikk det en heftig polemikk mellom evolusjonsteoriens tilhengere og kirken. Og da var det sant at kirken motsatte seg en ny og revolusjonerende vitenskapelig teori som fortjente å bli tatt på alvor.

Vikles man inn i en polemikk, er det fristende å karaktermyrde motstanderen. Like fristende er det å generalisere ut fra ett aktuelt eksempel. Naturforskeren Thomas Huxley, også kalt Darwins bulldog, gjorde begge deler.

Han skrev at «utgåtte teologer ligger strødd rundt enhver vitenskapskrybbe, slik kvalte slanger ligger rundt Herkules’ krybbe». Slik kirken nå motsatte seg evolusjonsteorien med nebb og klør, har den motsatt seg tidligere ­vitenskapelige fremskritt. Tenk bare på Galileo!

Bildet av Galileo som en vitenskapens martyr var da allerede to hundre år gammelt. Det ble skapt av dikteren John Milton, som faktisk besøkte den aldrende­ Galileo i hans hus­arrest. Milton levde i en tid da katolikker og protestanter kjempet mot hverandre med både sverd og penn, og da er det ikke så rart at han skrev like polemisk som Huxley.

Dermed oppsto en myte som passet godt med ­rådende historieskrivning midt på 1800-tallet. Da forfattet franskmannen Jules Michelet et bokverk om Frankrikes historie som fikk stor utbredelse.

Det var også han som lanserte­ begrepet «renessansen» (som betyr gjenfødelse) om tidsepoken fra cirka 1350 til cirka 1650. Michelet hyller renessansen for å ha gjenfødt antikkens intellektuelle skatter, og dermed bryte en tusen år lang intellektuell stagnasjon.

Michelet fikk følge av sin sveitsiske kollega Jacob Burckhardt, som i 1860 utga et innflytelsesrikt verk om den italienske ­renessansen. Også her betones kontrasten til en angivelig mørk middelalder.

Dermed syntes den gode historien om Kampen mellom tro og viten, som også var blitt formulert i opplysningstiden, å ha fått et solid historisk belegg. Burckhardt og Michelet synes å ha projisert sin samtids tenkesett på fortiden. Dermed fikk de renessansens humanister og naturfilosofer til å virke langt mer moderne i sin livsanskuelse enn det som var tilfelle.

Videre ble renessansehumanistenes høye selvbilde som fremsynte menn, enda de hovedsakelig idealiserte en fjern fortid, tatt for god fisk. Det samme ble deres desavuering av middelalderens tenkning som noe unyttig teologisk visvas.

Denne oppfatningen ble siden adaptert i senere historiefremstillinger, og er blitt vår barnelærdom ved å ha glidd inn i skolens lærebøker.

I løpet av de siste hundre årene har historikere behørig dokumentert at Michelets og Burckhardts historieskriving er overforenklet og tendensiøs. Men siden dette har skjedd gradvis, gikk det ganske upåaktet hen.

Paradoksalt nok er livssynshumanister blant dem som her har fulgt minst med, enda historie er en spesifikk humanistisk vitenskap. I stedet har man basert sin livsanskuelse på ­naturvitenskap og en juridisk fundert rettighetstenkning. Dermed begikk man en unnlatelsessynd som dens opponenter, ikke minst fra kristelig hold, har gjort dem og alle andre oppmerksom på.

Siden vi livssynshumanister holder etikken og menneskerettighetene for å være menneskeskapt, og ikke gitt oss av noen høyere makter, må vi rimeligvis kunne redegjøre for hvordan dette skjedde – i alle fall i grove trekk. Dette er et krevende prosjekt.

Her til lands, hvor Human-Etisk Forbund er blitt voksen og 60 år, får vi se å gjøre vårt for å bli kvitt den tvilsomme vugge­gaven livssynshumanismen fikk fra 1800-tallets polemikere og historikere.

Det kan nok smerte litt, for man blir gjerne glad i sine vugge­gaver, hvor rare og misforståtte de enn er. Men siden vi vet så ­inderlig vel at vi ikke kan holde oss med egne fakta, må vi tilstrebe­ sannferdighet. Og, som et ledd i dette, innrømme at vi i synet på forholdet mellom kristentro og vitenskap generelt har tatt feil.

Først publisert i Vårt Land 25.01.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Tusen takk for et betimelig innlegg.

Publisert over 3 år siden

Jeg vil bare takke for et betimelig innlegg og håper vi, uansett livssyn, først feier for egen dør når det gjelder historien. For oss kristne vår kirkes ofte voldelige historie, og for andre deres egne "synder".

Mvh Fredrik

Kommentar #2

Didrik Søderlind

59 innlegg  323 kommentarer

Et poeng som forsvant

Publisert over 3 år siden

Flott sak fra Fastvold ja, men slik Vårt Land presenterer den går leseren glipp av et vesentlig poeng: Nemlig at artikkelen er basert på et innlegg holdt på Human-Etisk Forbunds landskonferanse, og senere publisert i artikkelform i tidsskriftet Humanist.

Vi i forbundet prøver nemlig å rydde unna disse mytene så godt vi kan.

Kommentar #3

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Det er også flott å høre

Publisert over 3 år siden
Didrik Søderlind. Gå til den siterte teksten.
Vi i forbundet prøver nemlig å rydde unna disse mytene så godt vi kan.

Så får vi prøve å holde tunga rett i munnen vi med :-)

Mvh Fredrik

Kommentar #4

Svein Skjei

14 innlegg  925 kommentarer

Tynn suppe

Publisert over 3 år siden
Morten Fastvold. Gå til den siterte teksten.
Dette­ er selve yndlingsmyten

Dette var en litt tynn suppe synes jeg. Spikeren i suppa er en angivelig (yndlings)myte blant livssynshumanister (human-etikere?) at Galileo ble satt i fengsel, og ikke i husarrest. Er det virkelig denne «myten» som skal underbygge hele argumentasjonen din Fastvold? At dem du kaller livssynshumanister skulle mene at Galileo ble satt i fengsel og ikke i husarrest, er vel kanskje en påstand du har grunnlag for å hevde, hva vet jeg. Nå er ikke jeg human-etiker, men ateist, men jeg kan ikke huske å ha lest eller hørt noe sted tidligere at Galileo ble satt i fengsel.

Kommentar #5

Per Steinar Runde

214 innlegg  2476 kommentarer

Også av ein professor i medisin

Publisert over 3 år siden

Eit eksempel på at slike mytar også blir haldne i hevd av ein medisinsk professor, kan de lese om her: http://tidsskriftet.no/article/2181943/

Kommentar #6

Roger Christensen

6 innlegg  708 kommentarer

Hvis vi ikke får velge våre egne fakta

Publisert over 3 år siden

Hvis vi først skal gå kildekritisk til verks her: Hvordan vet Fastvold at "mange livssynshumanister" tror på disse mytene? Har han undersøkt? Og er de mer utbredt hos livssynshumanister enn andre? Og hvor har han det fra at livssynshumanister vet mer om naturvitenskap enn historie? 

Og formuleringen om å "skillle fleip fra fakta" vitner vel ikke om den store innsikten i hva vitenskap og forskning er, enten vi nå snakker om naturvitenskap eller historie. 

Fastvold har skrevet om det samme på Humanist.no og gjør blant annet et nummer av at Giordano Bruno ble brent mer for sine kjetterske religiøse synspunkter enn sine vitenskapelige ideer. Men jeg kan ikke huske at HEF har ment noe som helst om hvorfor Giordano Bruno ble brent Jeg skal ikke se bort fra at det har vært nevnt i et og annet dokument, men det har vel ikke vært noe kjernespørsmål. Derimot har vi ment at kristne kirker har hatt en lei tendens til å bruke rå makt mot meningsmotstandere. Og jeg kan ikke se at det gjør noen moralsk forskjell om det var på grunn av religiøse eller filosofiske/vitenskapelige uenigheter.

Jeg skal kanskje være forsiktig med å snakke på vegne av andre enn meg selv. Men at renessansen var tilbakeskuende i den forstand at den ville vekke liv i noen gamle idealer er vel ikke noe nytt? 

Det er mulig at kirkens forhold til vitenskap blir noe unyansert fremstilt. Men om de så hadde universiteter aldri så mye: Den skolastikken som regjerte i middelalderen var ikke særlig opplyst. For det første ble teologi og filosofi sveiset sammen, noe som neppe var bra for nye ideer. Og å opphøye den stivbeinte essensialismen til Aristoteles 1500 år etter at atomismen var funnet opp vitner vel ikke om at kirken var helt på høyden. I tillegg fikk vi gudsbeviser og andre høydare.

Og det gikk ofte ikke bra med de som mente noe annet. Dem vi vil kalle vitenskapsfolk er kanskje bare en liten del. Men det var også korstog, inkvisasjon og heksebrenninger. Noe av det skjedde i renessansen, men det gjør vel ikke saken bedre for kirkenes del. 

Og hvis middelalderen var så mye bedre enn sitt rykte, hvorfor var det da nødvendig med en reformasjon? Og hvorfor fortsatte de protestantiske og reformerte kirkene med mange av de samme overgrepene som den katolske? 

Kommentar #7

Didrik Søderlind

59 innlegg  323 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Roger Christensen. Gå til den siterte teksten.
Hvordan vet Fastvold at "mange livssynshumanister" tror på disse mytene? Har han undersøkt? Og er de mer utbredt hos livssynshumanister enn andre?

Jeg kan ikke svare for Morten, men som en som har vært aktiv og jobbet i humanistbevegelsen m/omegn i ganske mange år nå kan jeg underskrive på at disse mytene er ganske så utbredt der.

Mytene deles dessverre av mange andre også, siden de har sneket seg inn i kulturen og blitt sånne ting som "alle vet". Men anliggendet til Fastvold (og Humanist, der jeg er redaktør) er å bidra til kritisk selvrefleksjon i egne rekker. Derfor er fokuset på livssynshumanister helt riktig.

Kommentar #8

Morten Fastvold

2 innlegg  1 kommentarer

Myten lever i beste velgående

Publisert over 3 år siden

Til Roger Christensens innlegg vil jeg, i likhet med Didrik Søderlind, vise til at myten om kirkens vedvarende motstand mot vitenskap er blitt en slags allmennkunnskap, fordi den har glidd inn i skolens læreverker og gjentas mange andre steder.

Det er påfallende hvordan Christensen gjentar den samme «allmennkunnskap» om at middelalderens skolastikk var preget av en stivbeint aristotelisk tenkning som gjorde den avleggs. Samt at det ikke er særlig opplyst å blande sammen teologi og filosofi. Begge deler er feil. Dermed er Christensen selv et eksempel på at myten jeg omtaler, lever i beste velgående blant livssynshumanister.

Jeg bare minner om William av Ockhams nominalisme, som er et lysende eksempel på filosofisk fremskritt innenfor skolastikken. Og om at spørsmålet «Finnes det en Gud?» like mye er filosofisk som teologisk. At vi ikke kan trekke noe klart skille mellom filosofi og teologi er livssynshumanismens religionskritikk et godt eksempel på.

Dermed mener jeg selvsagt ikke at kirken kan renvaskes for ett og alt, bare fordi livssynshumanisters rådende syn på kirke og vitenskap er en myte. På mange andre områder er livssynshumanismens kritikk av kirke og kristendom berettiget. Men dét var ikke temaet for min kronikk. 

Kommentar #9

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

På den andre siden...

Publisert over 3 år siden
Morten Fastvold. Gå til den siterte teksten.
På mange andre områder er livssynshumanismens kritikk av kirke og kristendom berettiget.

På den andre siden referer livssynshumanismens kritikk av kirke/kristendom til de kristnes egne premisser av den enkle grunn at livssynshumanistene har lite eller ingenting av referanser de kan kritisere andre på. Det er bare å vise til f.eks. HEFs egne hjemmesider der ingenting er vedtatt og ingenting forplikter medlemmene.

Kommentar #10

Fredrik W. H. Steensen

100 innlegg  846 kommentarer

Hvorfor tror vi den var så mørk?

Publisert over 3 år siden
Roger Christensen. Gå til den siterte teksten.
Og hvis middelalderen var så mye bedre enn sitt rykte, hvorfor var det da nødvendig med en reformasjon? Og hvorfor fortsatte de protestantiske og reformerte kirkene med mange av de samme overgrepene som den katolske?

Reformasjonen, som mange har slikt et sterkt forhold til og tror var slikt et gode, var på mange måter en bremsekloss for filosofi og tanke. Og det skal understrekes at det har foregått mye brutalt i Kristi navn, ja, handlinger  som ikke hørte hjemme i den tidlige kirkes lære. Dette må vi som kristne ikke benekte og ikke stikke under stol, vi må holde oss og akseptere fakta. 

Ofte hører jeg om Galileo Galilei, se hvordan kirken (den katolske) behandlet og dømte ham. Kirken stod vitenskapen imot, sies det, men det var ikke på grunn av sine vitenskapelige betraktninger han ble dømt. Derimot kan det tyde på at han ble dømt for det som heter ærekrenkelse av blant annet paven og mange med ham. Jeg har dessverre ikke kommet så langt i min lesning om 1600 tallet ennå, men så langt kan det se slik ut. Vi har vel nettopp hatt en liknende sak i domstolene her til lands, som man kan se på denne linken: http://www.dagen.no/Nyheter/ytringer/Christensen-d%C3%B8mt-for-bloggsjikane-298472

Jeg har derimot lest en god del om blant annet reformasjonen og de to store skisma i Kirken, det første i 1054 og reformasjonen rundt år 1500, som begge har bygget på teologisk forståelse av den kristne lære. De kan også skyldes en teknisk utvikling i Europa, blant annet boktrykkerkunsten. Når jeg leser hva som skrives i sitatet over, så er det et bevis på at man så lett blander hummer og kanari. Hva jeg liker med innleggene til Morten Fastvold og Didrik Søderlind er at man ønsker å knuse myter og holde seg til fakta. Og mytene kan være av nyere dato, faktisk fra forrige århundre. 

For oss som elsker vitenskap, tror på Kristus Jesus, så er det så kjedelig å måtte bruke tid og krefter gang på gang for å imøtegå myten om kirkens motstand mot vitenskap. Kanskje bør man undersøke før man med bred penn hevder?

Mvh Fredrik

Kommentar #11

Roger Christensen

6 innlegg  708 kommentarer

Det finnes noe som heter makt

Publisert over 3 år siden
Morten Fastvold. Gå til den siterte teksten.
Jeg bare minner om William av Ockhams nominalisme, som er et lysende eksempel på filosofisk fremskritt innenfor skolastikken. Og om at spørsmålet «Finnes det en Gud?» like mye er filosofisk som teologisk. At vi ikke kan trekke noe klart skille mellom filosofi og teologi er livssynshumanismens religionskritikk et godt eksempel på

Filosofien kan spørre om Gud finnes eller ikke og gi argumenter for og imot. Det er også delte meninger om hvorvidt vitenskapelige funn undergraver forestillingen om en gud. Men heldigvis kan vi ha god vitenskap på tvers av slike skiller. Men teologien er vel litt annerledes. Jeg skal ikke si at den er verdiløs, den har som mål å være empirisk og kritisk. Men der ligger det vel mer til grunn at Gud finnes, i motsetning til andre vitenskaper og filosofi der alt i prinsippet skal være åpent for kritisk refleksjon.

Men det store problemet er ikke hva diverse katolske lærde har ment på universiteter gjennom årene. Som sagt så er det bildet kanskje mer nyansert enn slik det iblant fremstilles. Men la meg sitere Fastvold. Han har skrevet om dette på humanist.no også, og de to artiklene er ikke helt like. I artikkelen på Humanists hjemmeside står det:

"Mye på grunn av den nyplatonske vekkelsesbølgen erklærte pavekirken i 1513 at dogmet om sjelens udødelighet var blitt filosofisk bevist, og ikke lenger bare var et trosspørsmål."

Vel, ulike kristne tenkere hadde vært opptatt av Platon lenge før det, selv om Aristoteles var mer populær en periode. Men som sagt, de filosofiske preferansene er ikke problemet. Problemet er at når paven sier at sjelens udødelighet er bevist så er ikke det akkurat en invitasjon til videre debatt. Og å sammenligne med Human-Etisk Forbunds religionskritikk er direkte latterlig. Ikke har HEF noen pave til å sette det ut i livet heller. 

Så var det middelalderen og Aristoteles. Fastvold skriver:

"Det er påfallende hvordan Christensen gjentar den samme «allmennkunnskap» om at middelalderens skolastikk var preget av en stivbeint aristotelisk tenkning som gjorde den avleggs"

Så vidt jeg vet er det allmenkunnskap (uten anførselstegn) at Thomas Aquinas var en viktig figur innenfor skolastikken. Siden Fastvold ikke nevner ham får jeg holde meg til mytene mine (i tråd med Fastvolds språkbruk). Følgende myte er hentet fra The Cambridge Dictionary of Philosophy:

Aquinas, St. Thomas (1225-1274), Italian philosopher-theologian, the most influential thinker of the medieval period. He produced a powerfull philosophical synthesis that combined Aristotelean and Neoplatonic elements within a Christian context in an original and ingenious way

Nå er altså ikke det største problemet at Thomas Aquinas mente det han mente. Verre blir det når han blir gjort til helgen 50 år senere. Det er som historien med sjelens udødelighet nevnt tidligere: Når kirken i denne perioden omfavner en bestemt tankegang på en slik måte så ligger det et meget sterkt maktelement i det. 

At mange av de største overgrepene ble gjort i renessansen er verdt å huske på, men mye av det ble fortsatt gjort av kristne kirker. Og det var noen forferdelige religionskriger. Kan det kort og godt hende at kirken ble mer grusom i renessansen fordi den ble mer alvorlig utfordret? Og korstogene skjedde i middelalderen. Ikke direkte knyttet til syn på vitenskap, men de sier vel litt om hvordan man så på annerledes tenkende. 

Om de som ble brent og forfulgt var vitenskapsfolk i moderne forstand eller ikke er irrelevant. Kirkens sannhetsmonopol og en autoritær statsmakt skapte et klima der både kritisk tenking og mer humane ideer hadde svært dårlige kår. Og at svært mange av forfølgelsene handlet om religion er vel ingen hemmelighet.

Og det er noe prinsippløst i Fastvolds sammenligninger mellom middelalder og renessanse. Han tar skolastikken i forsvar samtidig som han snakker om "renessansens alternativmesse". For å ta et sitat (fra artikkelen det er link til over):

"Som om ikke dette var nok, blandet noen også jødisk kabbala-mystikk opp i sitt tankebrygg"

Fy og fy, bare en religion som er godkjent her tydeligvis. Hvordan kan Fastvold forherlige at noen bruker en religion som basis for sine filosofiske ideer, mens andre fordømmes for å bruke andre religiøse ideer til inspirasjon for sine? Keppler hadde noen ganske forskrudde ideer om planetenes egenskaper, men han hadde noen fornuftige tanker også. Når vi skal vurdere vitenskapelige teorier skal det gjøres uavhengig av opphavsmannens religiøse syn. Har Fastvold glemt dette enkle prinsippet? 

Fastvold mener tydeligvis at humanister forkaster en hel tidsalder pga dens religiøse innhold. Men han går selv langt i å forkaste en annen tidsalder nettopp med utgangspunkt i dens religiøse innhold. Ikke særlig konsekvent.



Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere