Kommentar

Magazinets aksjonisme

Ville det ikke vært mer naturlig av Selbekk å si: «Bondevik, du og jeg sviktet ytringsfriheten den gangen»?

Selbekks svar på min karikaturutfordring i Vårt Land onsdag, og en del kommentarer fra støttespillere på sosiale medier, reiser spørsmål som fortjener svar. Her kommer de:

Hvorfor brukte jeg fortellergrepet om lesing av Magazinet på mikrofilm når artiklene jeg siterer fra finnes på internett?

Fordi poenget ikke var å arrestere Selbekk for tidligere feiltrinn i visse, konkrete artikler. Poenget var å forstå hvorfor det skapte så mye oppstyr at nettopp Magazinet publiserte tegningene, og ikke at andre nyhetsaviser gjorde det. Konteksten er at tegningene ble trykket i en avis full av ensidig kritikk mot islam og muslimer. Avisen gjorde aldri noe seriøst forsøk på å balansere dette bildet. Disse årgangene av Magazinet er ikke tilgjengelig på nettet, derfor måtte de leses på mikrofilm.

Hvorfor siterte jeg ikke Vårt Lands artikkel for ett år siden, med tittelen «Selbekk angrer dypt». Her tar jo Selbekk avstand fra sin egen lederartikkel som inneholder et kraftig angrep på Finn Graffs karikaturer av kristne og jøder?

Fordi Selbekk dagen etter skrev et tilsvar i samme avis der han langt på vei tilbakekaller «angeren». Han skriver: «Det er ikke riktig at jeg angrer på større vilje til å støte muslimer framfor kristne. Jeg har aldri hatt (...) spesiell vilje til å støte noen religiøse grupper.»

Min påstand er at han faktisk hadde denne viljen. Han uttrykte på den tiden at karikaturer mot kristne og israelere ikke var legitime – mens de islamkritiske var det.

Det er viktig å huske at utgangspunktet for artikkelen var at Selbekk i forbindelse med lanseringen av boken gikk i strupen på Kjell Magne Bondevik og kritiserte ham for å ha sviktet ytringsfriheten – og for å ha skiftet linje. Det skjedde på bakgrunn av uttalelser fra sistnevnte som til forveksling var like Selbekks egne – den viktigste forskjellen var karikaturenes adressat.

Dersom Selbekk tar selvkritikk for at han faktisk mente det samme som Bondevik om legitimiteten til visse støtende karikaturer, ville det ikke vært mer naturlig å si: «Bondevik, du og jeg sviktet faktisk ytringsfriheten den gangen»?

Selbekk vil kunne innvende at han faktisk trykket den omtalte karikaturen til Graff. Det kunne han selvsagt gjøre uten problem. Kristendommen har jo intet forbud mot denne typen dokumentasjon, tvert imot ville Graffs tegninger antakelig styrke enkelte kristne miljøers virkelighetsoppfatning, inkludert forestillingen om å være forfulgt. Det viktige i denne debatten er imidlertid hva Selbekk mente var legitime ytringer.

Hvorfor leste jeg ikke Selbekks bok «Fryktens makt» og kapitlet «Da jeg sviktet» før jeg skrev?

Fordi jeg ikke skrev om innholdet i denne boken. Jeg skrev om angrepene på Bondevik, og til dels Jonas Gahr Støre, som kom i andre medier. Nå har jeg for ordens skyld lest boken. Det sto ingen ting der som kaster lys over det jeg skrev i min kommentar. Kapitlet Selbekk viser til, «Da jeg sviktet», handler utelukkende om Selbekks anger på at han lot seg «lure» til selv å beklage.

Mitt hovedpoeng er at dersom Magazinet hadde drevet med nøktern nyhetsformidling, ville antakelig også karikaturoppslaget blitt oppfattet som dette. Dessverre forstår ikke Selbekk – og mange andre – at leserne tolket karikaturene i lys av den regelrette aksjonismen Magazinet lenge hadde drevet mot islam og muslimer.

Det hører også med i bildet at Magazinet henvendte seg til lesere som i stor grad forsto kampen mellom islam og kristendommen som en åndskamp mellom Gud og djevelen. Selv om Magazinet i stor grad brukte et sekulært språk i sin dekning av islam (ved å konsentrere seg om terror, hijab, halalkjøtt, kvinneundertrykkelse, og så videre) sendte forsiden den 10. januar 2006 også ut et annet signal til disse leserne: Vi tør å konfrontere denne åndsmakten!

Selv er jeg ikke prinsipiell motstander av sårende karikaturer. Som de aller fleste mener jeg at Selbekk hadde rett til å gjøre det. Når den seriøse delen av norsk presse også alltid har vært opptatt av ytringsansvar, har ikke hensynet vært de som peker på oss med våpen, men at vi ønsker å være anstendig mot de leserne som ikke peker på oss med våpen. Å flytte grensen på grunn av trusler og terror er å la de ekstreme får bestemme agendaen.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar