Verdidebatt

En liten fabel i etterjulstida

I en hage langs en allfarvei stod det engang et stort og vakkert frukttre. Ja, så høyreist og flott var det at menneskene ofte stoppet på veien for å beundre det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av en slank og flott stamme delte greinene seg symmetrisk utover og oppover, liksom for å favne himmelen. Fruktene på toppen av treet var eventyrlige. Blodrøde, rødgrønne og veldreide frukter hang der oppe som små planeter rundt sin egen stamme.

En dag det som vanlig stod en stor beundrerskare, sprang en liten, skitten og fillete menneskegutt frem mot treet. Lenge stod han og betraktet treet. Så spurte han:       -

Tre, hva har du gjort for å bli så vakkert?

- Svaret erganske enkelt, sa treet

Da jeg var ung, ville gartneren klippe bort noen av greinene mine, men jeg nektet ham dette, og det har jeg ennå ikke angret på. Jeg ville vise ham at jeg greide å få greinene mine med meg opp i høyden, og nå ser du med dine egne øyne hvor vakker jeg er blitt.

Menneskegutten nikket og forstod. Men du har så fine frukter,- jeg er fattig ogsulten - kan jeg få smake?

Dersom du når opp kan du spise - sa treet med et, lurt smil.

Ja, men stammen din er glatt. og greinene dine er så bratte ,- kan du ikke bøye ned en grein til meg så jeg kan nå frukten din - sa menneskegutten .

-Å nei du, det går nok ikke - sa treet, for da kan greinen brekke. Dessuten har jeg nok laget denne frukten for en som er større enn deg.Det er nemlig Gud som skal ha denne frukten, for han er så stor, han er den største- , sa treet og strakte seg mot himlen. Menneskene som stod rundt og hørte på jublet, klappet i hendene og bøyde seg dypt for slik visdom.

Men menneskegutten vendte seg bedrøvet bort. Da så han et mindre og lavere tre som stod i skyggen av det store treet. Det vil si , -mindre var det egentlig ikke, men fordi greinene bøyde seg mot jorden så det bare slik ut.

-Hvorfor har du så bøyde greiner , og hvorfor bøyer du dem motjorden - ville menneskegutten vite.

-Å, det er en lang historie sa det lille treet . Da jeg var ung ville gartneren klippe bort noen av greinene mine. Jeg spurte ham hvorfor, og da sa han at jeg nok ville skjønne det senere en gang.

-Det var en god gartner som jeg hadde tillit til , så det ble som han mente var best. Det var vondt når han klipte bort de greinene som jeg syntes var vakrest.-

-Og da han hengte byrder på de andre greinene for at de skulle bøye seg mot jorden --- da var det tungt å holde seg oppreist. Så nå vet jeg ikke lenger ,sukket treet, jeg er visst ikke mye til nytte her jeg står-.                                                                                     -Jeg synes du har flotte greiner jeg, - og mye frukt har du også- sa menneskegutten .

-Dette sier du nok for å være hyggelig gutten min - men takk skal du ha. Du er nok den første som har brydd seg med meg av alle de menneskene som har gått forbi-.

-Jeg har ikke smakt mat på flere dager, kan jeg få spise av frukten din-spurte menneskegutten.

-Spis så mye du bare vil- sa treet. Og menneskegutten spiste og spiste.så god frukt hadde han aldri i sitt liv smakt før, og - ikke var det vanskelig å nå til frukten heller så lavt som greinene hang. Den var som søt honning, en himmelsk smak som han aldri hadde drømt om kunne finnes. Da han hadde spist seg mett satte han seg inntil stammen av treet og sovnet en stund. Det lille treet samlet greinene sine ømt om ham og beskyttet ham mot den lave høstsolen. Varmen fra den lille kroppen hans forplantet seg inn i treet, ned i røttene og utover i greinene . En slik velvære og lykke hadde heller aldri treet kjent før.

Da gutten våknet igjen, spurte han treet om han kunne hente vennene sine, for de var også sultne. Treet svarte ja med en gang, og gledet seg til å se alle barna rundt seg.

Snart vrimlet det av små, fattige, skitne og sultne menneskebarn rundt det lille treet Noen var syke, andre hadde lyter av mange slag . Likevel lekte de,lo og spiste av frukten alt de orket . Til slutt var de alle sammen mette og fornøyde. De lekte en stund til rundt det lille treet før de gikk hjem. -Ha det tre , vi kommer snart igjen - sa de , og løp glade bort . Fornøyd gjespet det lille treet og sovnet inn for natten  Det store treet kikket forsiktig over fruktplanetene sine og ned på det lille treet- - og tenkte sitt .

Den natten brøt det ut en fryktelig storm. Ikke i manns minne hadde en slik storm rast over jorden, og mange var sikre på at dette var slutten. Da det lille treet våknet om morgenen ble det vitne til et fryktelig syn.

Det store flotte treet lå på bakken med brukket stamme, og all den deilige frukten lå badet i søle og skitt.

Gartneren som kom til, ristet oppgitt på hodet og tok frem øksen. Da ropte det falne treet til Gud. -Hvorfor lot du dette skje Gud? Hele mitt liv har jeg brukt til å lage gode frukter til deg, og så kom du aldri for å hente dem, og tung av frukter som jeg var tok stormen dem i stedet-.

Mellom tunge øksehogg fra gartneren, hørtes en mektig stemme ovenfra -           

-Du, engang store og vakre tre: Minnes du den fattige og sultne menneskegutten som spurte deg om mat. Minnes du alle de sultne barna som lekte og spiste ved det lille treet der borte- .

Det falne treet ristet oppgitt med greinene og ville vite hva det hadde med saken å gjøre.

-Disse barna, de var meg det- sa Gud, -

alle sammen var meg- .

Det lille treet møtte gartnerens blikk, blunket dypt takknemlig og gledet seg til neste frukthøst.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt