Skal kristne asylsøkere behandles dårligere enn andre?

Gjennom nærkontakt med flyktninger den siste tiden har jeg blitt utfordret på hvordan vi tar imot de kristne asyl­søkerne.

Det er tre grupper av dem:

1) Forfulgte. Forfølgelse av kristne er dessverre ganske utbredt, spesielt i land der det store flertall er muslimer. Noen av disse, som Pakistan, har strenge blasfemilover. Den som anklages for å ha sagt noe ufordelaktig om profeten Muhammed, kan i verste fall dømmes til døden.

Kristne i slike samfunn tvinges gjerne til taushet og til å praktisere sin tro i det skjulte, og den som våger å dele sin tro med andre, blir lett utsatt for flertallets uvilje, noe som dessverre fører til trakassering, voldelige angrep, arrestasjoner på tvilsomt grunnlag og i ytterste konsekvens dødsstraff.

I mange tilfeller ser det ut til at myndighetene lar seg presse av flertallet, slik at heller ikke rettssikkerheten fungerer. En rekke av de landene der kristne forfølges anses av norske myndigheter som «trygge tilbakesendingsland». Det er de nok også for de som tilhører flertallets religion, men for kristne kan tilbakesending bli svært utrygt, ja kanskje livsfarlig.

2) Konvertitter. De som skifter tro. De siste årene har det vært en serie med rettssaker angående personer som kommer til Norge og så blir kristne. Norske myndigheter har mistenkt dem for å skifte tro av taktiske grunner, at kristen tro skulle øke sjansen for å få oppholdstillatelse. Jeg kjenner ikke alle asylsøkere, så det kan være at dette stemmer i noen tilfeller, men jeg har kjennskap til personer som rammes svært urimelig av en slik mistanke.

Noen muslimer har over tid vært interessert i kristendom i sitt hjemland, men ikke våget å ta skrittet fullt ut av frykt for represalier. En forståelse av islam tilsier at den som forlater sin muslimske tro fortjener å dø, og i enkelte miljø tas dette på alvor. Da er det ikke rart om en gryende kristen tro holdes skjult.

Men ved ankomst til et europeisk land ønsker mange å gå videre med sin utforsking av kristen tro og en hel del ber om å bli døpt. Andre kommer med et fiendebilde av kristen tri. Kristendommen har i deres hjemland vært koblet til USA’s krigføring i Afghanistan, Irak, Syria og så videre.

Nye retningslinjer. Når disse så kommer i kontakt med alminnelige kristne i europeiske land, og får et helt annet inntrykk, er det ikke så unaturlig­ at de blir nysgjerrige på kristen tro. Men disse som skifter til kristen tro, blir dermed vanskeligere å sende tilbake til land der kristne trakasseres. Det ser ut som norske myndigheter da blir ekstra ivrige etter å «bevise» at den nye troen bare er taktikk.

Selv når prester og biskoper stiller opp som vitner og bekrefter dem som troverdige kristne, så blir de ikke trodd. Her trengs det nye politiske retningslinjer for å endre en forvaltningskultur som er svært urimelig.

3) Felles tro. De som søker et kristent land. Blant asylsøkerne er det også en del kristne som kommer til oss fordi Norge er et kristent land. De har ikke nødvendigvis vært utsatt for forfølgelse,­ men vet at de ved å flytte tilbake­ til sitt muslimske hjemland, flytter til et samfunn der de i beste fall blir ­tolerert, men antagelig må regne med å være annenrangs borger. For disse blir det underlig å ikke bli tatt imot i et kristent land.

Hvorfor ta imot kristne asylsøkere?­ Integrering er en viktig side ved asylpolitikken, og dette er ganske enkelt med kristne asylsøkere. I løpet av julen­ har jeg hatt flere gudstjenester der asylsøkere har tatt aktivt del, og etter noen uker på akuttmottak er de allerede med i ulike kristne sammenhenger. Vår felles kristne tro er en viktig faktor for å føre dem raskt inn i vårt samfunn.

Hvis noen leser dette som et innlegg om at vi bare skal ta imot kristne, så er det ikke min mening. Vi skal selvsagt først og fremst ta imot mennesker i nød, uavhengig av tro. Mitt poeng er at kristne asylsøkere synes å ha fått en dårligere behandling enn andre, og det blir underlig i et land der kristen kultur er nevnt i grunnloven.

Først publisert i Vårt Land 21.01.2016