Selbekks ytrings-frihet

Jeg sitter foran mikrofilm-­leseren på Nasjonalbiblioteket med fem-seks ruller i en boks. Magefølelsen forteller meg at disse filmene fra 2005 og 2006 kan hjelpe meg å forstå: Hvorfor reagerte så mange ­negativt på at den kristne avisen Magazinet trykte karikaturtegningene av profeten Muhammed i 2006?

LES VEBJØRN SELBEKKS SVAR: Gjøsunds mikrofilm

Mye vann har rent i havet ­siden da. Redaktør Vebjørn Selbekk er blitt en populær mann. I fjor fikk han Fritt Ords honnør for sitt «prinsippfaste forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid».

Men han har ikke glemt at ­Jonas Gahr Støre «beklaget ­uroen» og uttrykte «forståelse for at tegningene ble opplevd som støtende». Han har heller ikke glemt at Kjell Magne Bondevik sa at det var «uklokt å trykke tegningene», og at det «vitner om mangelfull respekt for islam».

Da Selbekk i forrige uke utga boken Fryktens makt, fikk spesielt Bondevik gjennomgå. Han ble beskyldt for å ha sviktet ytringsfriheten. Selv mente Selbekk at det å stille spørsmålene «er det klokt, bør vi avstå?», «i seg selv er en selvsensur».

Men hvilke prinsipper hadde Selbekk selv, den gangen for ti år siden?

Tendensiøs journalistikk. Jeg starter med filmen «januar–april 2005». Da skifter Magazinet fra å være en ren ukeavis til å komme ut tre ganger i uken. Et av temaene avisen skriver mest om er islam og muslimer.

Følelsen fra 2006 dukker opp igjen. Jeg var fast leser av Magazinet på den tiden. Nå ser jeg det samme: Denne avisen var ikke fair mot muslimer.

2005-årgangen er sterkt preget av artikler med negativ omtale av islam og muslimer. De handler om muslimsk terrorisme,­ om forfølgelse av konvertitter og om muslimske menn som mishandler kvinner. De handler om integreringsproblemer, umerket halalkjøtt, opptøyer og hijabdebatt.

Jeg finner ingen eksempler på at positive, nyanserende sider ved islam og muslimske miljøer blir dekket. Muslimer selv slipper ikke til med sitt syn, med mindre de kan bekrefte problemet. Unntaket er ett avsnitt, der en muslim blir sitert på at det går an være gode naboer selv om den ene er muslim.

På fagspråket kalles dette tendensiøs journalistikk.

Ikke prinsipiell. I lederartikler skriver Selbekk om denne religionen «som produserer slike voldsmenn»: «Hva er det egentlig som forkynnes i moskeene?» spør han. «Er det virkelig korrekt at islam er en fredselskende ­religion, eller er dette ren ønsketenkning fra godtroende sekulære politikere?»

Dessuten er Selbekk opptatt av ytringsfrihet. Han dekker behørig drapet på filmskaperen Theo van Gogh og truslene mot politikeren Ayaan Hirsi Ali. Han står opp for predikanten Runar ­Søgaard, som blir truet etter å ha kalt Muhammed «en forvirret pedofil». Han bekymrer seg for «muslimsk press mot ytringsfriheten».

Men Selbekks bekymring for ytringsfriheten er ikke prinsipiell. Den handler om ytringsfrihet for en bestemt gruppe: islam-kritikerne.

At muslimer ikke får komme til orde i avisen hans er ett av flere signaler om det. At han i han i lederen «Bør hijab forbys?» (6. okt 2005) ikke avviser kravet om et hijabforbud (i den grad hijab er en ytring), men tvert imot «har stor forståelse» for det, er et annet.

Refser Graff. Men det tydeligste signalet er Selbekks negative holdning til karikaturer som rammer andre grupper. Under tre måneder før Jyllandsposten publiserer tegningene som setter den muslimske verden i brann, skriver Selbekk lederen «Når ­hatet får styre pennen».
Der gir han en usedvanlig skarp korreks til tegneren Finn Graff, som fremstiller Erna Solberg og Carl I. Hagen som parrende griser. Like sterkt går han ut mot karikaturer som fremstiller israelske politikere, og i ett tilfelle kristne, som nazister.

Selbekks kritikk er krystallklar: «Vi er sterke tilhengere av en fri politisk meningsuveksling, også i karikaturform. Men det finnes en grense der den fullt ­legale politiske ytringen går over til å bli en forsøpling av den ­offentlige debatten og i stedet gir et bidrag til å forsterke fordommer og hat.»

Det er som å høre Kjell Magne Bondevik. Forskjellen er at for Bondevik er dette et prinsipielt standpunkt. Selbekk har et unntak: Karikaturer som rammer muslimer er greit.

Magefølelse. Det er antakelig dette som er årsaken til magefølelsen jeg og mange andre sitter med når vi holder Magazinet i hendene 10. januar 2006. På forsiden har Selbekk slått opp: «Magazinet trykker i dag tegningene som har rystet Danmark». Opplysningen står i kontrast til et bilde av Finn Graff, og opplysningen om at tegneren ikke «tør» å tegne Muhammed.

Mikrofilmene av 2005 og 2006-årgangen av Magazinet ligger fortsatt i en liten boks merket mitt navn på Nasjonalbiblioteket. Om Selbekk hadde hatt tid til å kikke litt på dem, vil han kanskje sett at innholdet har en beskjed til ham:

Kanskje det er på tide å dempe kritikken av Støre og Bondevik bitte litt?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. JANUAR 2015