Drøm og virkelighet

Et gammelt brev skrevet av Astrid Lindgren, aktuell som aldri før i løs av flyktningkrisen, sprer seg for tiden på de sosiale medier. Den lyder som et ekko av dagens venstrevridde politiske agenda.

En artikkel på den svenske nettsiden politism.se bruker Lindgren for å illustrere at Sveriges mest elskede og respekterte forfatter ikke ville ha likt at et parti med røtter i nazismen er Sveriges tredje største parti. Artikkelen mener også at Sverige og svensker i dag, på grunn av SD´s oppslutning, ikke ville synes noe om Lindgrens synspunkter. Jeg mener virkeligheten er mye mer nyansert enn som så.

Det er oppsiktsvekkende at et parti som sverigedemokratene har fått en så stor oppslutning. Men dette har ikke skjedd fordi svenskene plutselig er blitt rasister. Det er to hovedårsaker til at man ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. Noen av rene rasistiske årsaker, men det overveldende flertall ønsker simpelthen bare å verne om ens nasjon og kultur.

Men i det politiske klima som rår i dag så er det sistnevnte punktet så og si ensbetydende med det første.

Jeg er i årenes løp blitt stadig mer innvandringskritisk, men er allikevel ikke nødvendigvis uenig i det Astrid Lindgren skriver i sitt brev. Hun uttrykker en vakker tanke som jeg selv har underholdt i mange år. Astrid Lindgren ønsker en forbrødring av verdens befolkning, noe som unektelig er en nobel og vakker tanke. Men dette er ikke noe som man kan presse frem politisk ved å bryte ned våre grenser og åpne opp for en ukritisk mottakelse av mennesker fra hele verden. Jeg er derfor sterkt kritisk til den politiske venstresidens åpenbare forhastede agenda; en forbrødring av verden som de mener automatisk vil oppstå ved å oppløse verdens nasjoner. Våre politikere lever i en boble.

Kjernen i problemet er dermed at våre folkevalgte politikere ønsker å realisere sin drøm om en grenseløs verden under én regjering lenge før tiden er politisk moden for det.

Jeg er, i likhet med Astrid Lindgren, en som drømmer om en verden i frihet, likhet og brorskap. Men man må prøve å beholde bakkekontakten litt og ikke glemme sin samtids realiteter. For om vi liker det eller ikke så lever vi fortsatt i en verden hvor grenser fortsatt må være en realitet og som må vernes om, det være seg med makt. Om vi ikke beskytter våre grenser vil vår nasjon og egalitære kultur komme til å kollapse. Det jeg kritiserer er hastverket venstresiden har i å virkeliggjøre sin drøm, ikke selve drømmen.

Om vi tillater en fri migrasjon av hundretusenvis av mennesker med en kultur som i store trekk forakter kvinner og homoseksuelle, som hater ytringsfrihet, menneskerettigheter og demokrati. Da vil vi komme til å få problemer med å verne om disse verdiene i vårt eget hjemland. Politikere og akademikere later omtrent til å tro at holdningskampanjer i NAV´s regi er nok til å håndtere dette. Så virkelighetsfjerne kan intelligente mennesker noen ganger bli.