Liten og snerten eller stor og tung?

En overbevisning sitter så dypt hos enkelte at den verken lar seg anfekte av argumenter eller alternative fortellinger. Det er denne: «Bare det blir stort nok, blir det bra!»

Retorikken er kraftfull, med «robuste enheter» og «robuste fagmiljøer» som kjerneuttrykk. Men fusjoner skaper ikke alltid paradisiske tilstander. Noen ganger uteblir gevinstene, andre ganger koster det mer enn det smaker.

En av yndlingsfortellingene mine er denne: På 80-tallet fantes det en rekke små banker i Indre Sogn. «Gammeldags og lite robust», mente mange. Flere fusjoner fulgte. To banker stod imot – de ville fortsette alene: Aurland sparebank og Luster sparebank. Banksjefen i Aurland var min manns bestefar. Folk himlet litt med øynene over en sånn bakstreversk type. Men han fikk rett: Aurland sparebank og Luster sparebank lever i beste velgående. Fusjonsbankene har det gått mindre godt med. Kanskje identitet og tilhørighet spilte en rolle, både hos kunder og ansatte?

Litt nærmere vår tid har vi hatt noen gigantfusjoner i helsesektoren. I 2007 ble Helse Sør og Helse Øst slått sammen til Helse Sør-Øst. I 2015 kom en grundig evalueringsrapport fra SINTEF. Den konkluderer med «Ingen endring i omfanget av og kvaliteten på pasientbehandling sammenlignet med før sammenslåingen, eller sammenlignet med de andre helseregionene.» «Også i andre land er pasientbehandlingen upåvirket av store, sentralt styrte omstillingsprosesser, sier SINTEFs prosjektleder Tarald Rohde og Hans Torvatn, som er blant forskerne.» (Aftenposten 8.6.15) Én svær administrativ enhet klarte ikke å levere bedre tjenester enn to mindre.

Men riktig ille ble det først da Oslo-sykehusene Aker, Ullevål og Rikshospitalet-Radiumhospitalet i 2009 ble slått sammen til Oslo universitetssykehus (OUS). Dårlig organisering med mye unødvendig dobbeltarbeid, inkompatible IT-systemer og stadig leting etter journaler, frustrerte ansatte og dårlig arbeidsmiljø, flere «alvorlige hendelser», sterk økning i pengebruk, økning i antall årsverk innen administrasjon og nedgang i ressurser til vedlikehold og renhold – dette er noen stikkord hentet fra medienes omtale av saken. (Blant annet Klassekampen 17. september 2012). Riksrevisjonen leverte ramsalt kritikk i sin rapport. Legeforeningen krevde ekstern granskning. Hvor ble det av alle stordriftsfordelene, innsparingene og lettelsene for pasientene?

I 2007 gjennomførte danskene en omfattende kommunereform. 271 kommuner ble til 98, fylkene ble erstattet av fem regioner, og kommunene fikk tilført nye arbeidsoppgaver. Ble det rasjonalisert drift og bedre tjenester til innbyggerne?

Deloittes rapport fra 2010 gir oss noen tydelige tall: Som følge av reformen økte kommunenes utgifter til administrasjon med 920 millioner kroner. Det ble 1650 flere kommunebyråkrater. Det ble færre lærere og færre sykepleiere. (Klassekampen 22.10.10).

Hvordan ble reformen oppfattet av danske kommunepolitikere? Ifølge en stor undersøkelse gjennomført av avisen Berlingske Tidende, mente 60 prosent av dem som svarte «at sammenslåingen av kommuner har innskrenket lokaldemokratiet.»

70 prosent mente «at arbeidspresset og arbeidsbetingelsene for en kommunepolitiker skremmer mulige kandidater vekk.» (abcnyheter.no 3. desember 2013). Ifølge en undersøkelse foretatt av danske Gallup er dansker flest temmelig lunkne til reformen. Ekstra bekymringsfullt er det at funsjonshemmede og deres pårørende er spesielt ­negative til endringene (nettavisen kurreren.no 10. mai 2013).

Den ­nylig emeriterte professor i statsvitenskap Lawrence Rose (Universitetet i Oslo) har forsket på kommunestørrelse både i Danmark, Norge, Nederland og Sveits. «Vi mener å kunne vise at lokaldemokratiet minker i takt med at kommunene blir større,» sier han. Og med «lokaldemokrati» mener han blant annet valgdeltakelse, politisk interesse og politisk kunnskap. (Nationen.no 24. august 2013)

Puh. Det er ikke uten grunn at ordet «sammenslåing» skaper dårlige assosiasjoner hos mange. Er dette virkelig Den Store Løsningen for fremtidens utfordringer i Kommune-Norge?

Jeg tror det er best for effektiviteten og demokratiet at oppgaver løses på lavest mulig nivå. Det kalles gjerne subsidiaritetsprinsippet.

Tanken er at lave instanser i utgangspunktet «eier» beslutningsmyndighet, men avgir myndighet oppover i systemet etter behov. Hvis det for eksempel er gode grunner til at flere kommuner samarbeider om barnevern, renovasjon eller transport, så gjør de jo det. Man trenger ikke lage en storkommune av den grunn og inkludere alle sektorer i samarbeidet.

Jeg tror også at de mest vellykkede og bærekraftige endringsprosessene er de som vokser frem nedenfra, organisk, over tid. De er ikke resultat av store fusjoner presset frem av ambisiøse politikere eller styrer. Det er klart vi trenger utvikling! Vi trenger ny teknologi og nye arbeidsplasser. Vi må gjøre ting smartere og grønnere. Men det er ingen naturlov at større enheter alltid er mer fremtidsrettet enn små. Det er uklokt og dypt urettferdig overfor alle kommunesammenslåingsskeptikere å avskrive dem som sidrumpa nostalgikere som vil beholde status quo fordi de er redde for forandring.

Flere under­søkelser de siste årene, utført av Sentio og Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT), viser ­tydelig at innbyggerne i små kommuner er mest fornøyd med tjenestetilbudet og andre forhold. Ja, en del av dette kan forklares med at små kommuner har mer penger til rådighet pr innbygger. Kvalitet koster, uansett kommunestruktur.

Men når kommunen er ­liten, blir man heller ikke så lett fremmedgjort i forhold til den. ­Følelsen av at «Kommunen, det er 
vi!» utløser samfunnsengasjement og vilje til å være med å dra lasset. Det trenger fremtidens Norge!

Først publisert i Vårt Land 18.01.2016