Trond Bakkevig

17

Kirken – ikke en aktivist-organisasjon

Vi trenger en tydelig kirke. Det er god grunn til å drøfte hvordan kirken profilerer seg på den offentlige arena. Den skal ikke fremtre som ­meningsmaker på linje med andre politiske meningsmakere.

Publisert: 14. jan 2016  /  13 visninger.

Per Voksø, en viktig leder i etterkrigstidens Kirke-Norge, lærte meg at «Det er ingen nyhet at kirken tror på Gud».

Voksø var en dreven avismann med mye innsikt i det som gjør kirken synlig i media. Det skjer stort sett når den engasjerer seg i aktuelle saker – gjerne politiske.
Det er mange dilemmaer knyttet til et slikt engasjement. Det viktigste er at kirken ikke er et meningsfellesskap, men et felles­skap blitt til ved dåpen, næret av nattverden og forkynnelsen av Guds ord.

Kristus har samlet kirken, ikke som et meningsfellesskap om politiske eller andre aktuelle spørsmål. Men – dåp, nattverd og god evangelieforkynnelse skaper stort sett ingen nyhetsoppslag. Det bringer ingen biskoper til Dagsnytt Atten.

Ut av skapet. To artikler tematiserer disse dilemmaene:

Vårt Lands Olav Egil Aune ønsker at kirken i Norge skal komme ut av skapet og gjøre tingene klarere for oss! (Vårt Land 2. januar). Han skriver at det er en forventning at «jo mer bleket kirkens budskap er, desto mer relevant er kirken». Han lengter etter en tydelig kirke, som vedstår seg sin opprinnelse og sitt budskap.

Kaj Skagen er inne på det samme når han (Dag og Tid 8. januar) skriver om kirken at «den generelle omsorga for ein natur under press og menneske i naud (vert) stadig omsett til meir spesifikke og dermed óg meir partipolitiske synsmåtar.»

Etter å ha referert hva som finnes­ på Den norske kirkes nett­sider, skriver Skagen at «Artiklar om den mystiske eininga ­mellom Kristus og menneskesjela, ­eller kva for djupare meining og konsekvens som kan liggja i den uhøyrde hendinga der Gud vart menneske, eller kva oppstoda og overvinninga av døden eigenlig kan innebera, er heilt fråverande, nesten som om kyrkja skulle skamma seg over si eiga tru.»

La seg utfordre. Jeg vet at det står mer på kirkens nettsider. Jeg vet også at kirken vedstår seg sin opprinnelse og tro! Jeg er prest og prost og vet at i norske ­menigheter fortelles det om Jesu fødsel, om kors og grav. Der får mennesker feire glede, og de får godt følge i sorgen. Hver eneste uke samles barn og ungdommer til sang og fellesskap.

Men, i stedet for å korrigere Aune og Skagen, synes jeg det er viktigere å la seg utfordre. Jeg tror de peker på noe vesentlig. Pressemeldinger fra Kirkerådet handler stort sett om noe kirken mener om aktuelle saker, eller om noe kirken gjør. Det siste er greit nok.

God grunn. Derimot tror jeg det er god grunn til å drøfte hvordan kirken profilerer seg på den offentlige arena. Hvis kirkens offentlige engasjement forbindes med oljeboring i Lofoten, antall kvoteflyktninger til Norge, eller klimakutt i Nasjonal transportplan (sammen med 50 andre ­organisasjoner), bør vi spørre om det er dette vi ønsker.

Jeg har selv vært av dem som i sin tid ønsket et bredere sosial­etisk engasjement, ikke bare av kristne enkeltpersoner, men av kirken som helhet.

På 1960-tallet syntes jeg det kirkelige engasjement var altfor snevert knyttet til samlivs- og livstilspørsmål. Vi ba om og fikk et bredere engasjement. Det var riktig og godt. Det har fornyet menighetsliv. Det har ­beriket vår liturgi. Det har bidratt til at kristnes politiske engasjement har spredd seg over større ­deler av den politiske farveskala. Ikke minst har det beriket Bibel­lesningen med nye innfallsvinkler og nye spørsmål. Og – det har ført til at kirken har kommet inn på den offentlige arena på andre felter enn det som tidligere var tilfelle.

Apartheid og klima. Jeg tror ikke at vi har mistet noe på veien, men jeg tror heller ikke vi har vært tilstrekkelig bevisste på at kirkens identitet og kirkens troverdighet forutsetter at vi tydeliggjør forbindelsen mellom troens kilder og vårt engasjement.

Det var ikke vanskelig å være en tydelig bidragsyter i kampen mot apartheidstyret i Sør-Afrika.­ Det handlet om kamp mot et menneskesyn som graderte menneskeverdet.

Det er heller ikke vanskelig å begrunne hvorfor kirken skal mane til engasjement for klima og natur. Men det er ikke like lett å lage forbindelse til et politisk sluttstandpunkt hvor ulike hensyn må veies mot hverandre.

Det er heller ikke vanskelig å begrunne hvorfor flyktninger skal tas imot med respekt og verdighet uansett tro og etnisk opprinnelse, eller hvorfor penger ikke skal tas fra fattige for å brukes blant oss rike. Men det vokser ikke uten videre et innvandrings- eller flyktningepolitisk standpunkt ut av dette.

Det går heller ikke en strak linje fra kristen gudstro til en uttalelse sammen med 50 andre organisasjoner om Nasjonal transportplan. Det siste handler også om hva kirken gjør med seg selv når den innrullerer seg som en av 50 aktivistorganisasjoner.

Kristen kunnskap. Men, skal vi ha en tydelig kirkelig identitet og troverdighet i et stadig mer multireligiøst samfunn, bør vi også ta noen andre grep:

Vi må revitalisere sansen for kristen kunnskap. Trosopplæring for barn er bra, men voksne, også faste kirkegjengere, trenger å fordype sin kunnskap om kristen tro. Prester og predikanter må også bruke prekener og annen forkynnelse til å formidle kunnskap.

Vi må være mer aktive i forsvaret av kristen tro. Kristen tro blir utfordret både av dem som bruker vitenskap mot religiøs tro og av annen religion. Vi må sortere hva som er angrep og hva vi bør ta som lærestykker. Lær av mennesker som Bjørn Are Davidsen!­

Vi må være oss bevisst at hele kirkens historie er vår kirkes historie. Vi trenger ikke bytte kirke­tilhørighet for å øse av skatter fra den ortodokse kirke, den katolske kirke, den anglikanske kirke og de kirker som kaller seg protestantiske.

Samarbeid. Vi må søke samarbeid med andre kirkesamfunn, særlig barnedøpende kirker, for å fordype kristen tro og lage en strategi for kristen virksomhet i Norge.

Kirken må vise mennesker forbindelsen mellom nye nyheter og de gamle fortellingene. I det lange løp svekkes kirkens troverdighet når den i sitt offentlige engasjement ikke refererer til Gud og kildene i kristen tro. Kirken kan ikke og skal ikke fremtre som en meningsmaker på linje med alle andre, politiske meningsmakerne.

Guds nåde. Kirkens viktigste oppgave er å dele ut Guds nåde. Alt annet er underordnet. Det må være gjennomgangstonen også i kirkens offentlige engasjement. Nåden deles ut slik at alle kan høre de store fortellingene om Jesu virke på jorden, om korsfestelse og oppstandelse, om Guds skapelse av jorden, om Guds historie med sitt folk, og om Helligåndens virke gjennom kirken – og slik at alle kan forstå at nettopp disse har betydning for hvordan vi lever våre liv som enkeltmennesker og samfunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.1.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lemma Desta Gonamo

20 innlegg  26 kommentarer

Er ikke det meningen med kristent tro og Kirkene?

Publisert over 3 år siden

Det er veldig interessant og relevant synspunkter du løfter Trond Bakkevig.  takk for det. Mange kristne mennesker og Kirkene kan være enige med deg i det meste du skriver. Men noen aspekt av ditt perspektiv må stilles spørsmål. Før jeg reiser spørsmål om det må jeg starte med at jeg tror ikke kirkenes engasjement har media oppmerksomhet og konkurranse med andre aktører som siktemål. Jeg tror ikke biskoper og ledere har som hjerte ønske å komme til Dagsnytt Atten. De engasjerer og mener ting og dermed selvfølgelig får media oppmerksomhet. Forresten de risikerer ikke så mye dersom de ikke får media oppmerksomhet. Det er liten brøk andel av deres liv, engasjement og arbeid som kommer på riks og lokale media.

Jeg er enige med deg at kirkene og dets ledere er opptatt av det de holder på med nemlig formidle det gode budskapet om Guds kjærlighet til menneskeheten igjennom Jesus Kristus som fører til dannelsen av kristne menigheter og forsamlinger. Menighetene samles for å tilbe den treenige Gud og å bli istandgjort til tjeneste i verden i hverdagen.

Det stemmer kristne menigheter og kirker kan ikke være politiskmening eller ideologi felleskap, men trosfellesskap som du også minner oss om.

Spørsmål og kanskje utfordringen er da hvordan tro som også omhandler om mening (meningen med livet) i annen grad enn politisk mening (som er preferanser, ideer og alternativer samlet fra erfaringer).

Er ikke det meningen med tro at den skal føre til aktivisme og aktivitet(tjeneste)? Hva er tro uten aktivisme enten i form av formidlingen av det man tro på og dermed det man gjør på grunn av det man tror på?

Jeg er enige med deg at kirken/ene kan ikke være politisk mening felleskap, Men de kan ikke slutte å være trosmening felleskap. Problemet jeg ser her er at kirkenesaktivisme basert på teologien og troen oppfattes og presenteres som en ren politisk mening. Et eksempel er da kirkenes engasjement for flyktninger. Når kirkene i Norge mener Norge og den norske samfunn må ta imot flyktninger det ikke fordi det står et sted i kirkenes arbeidsprogram eller visjonsdokument, det er fordi det står i kirkenes identitets dokument nemlig Guds ord. 

Det som trengs er det politiske aktørene utvikler sans og forståelse for hvorfor kirkene engasjerer i ulike saker. At det gis rom for det kirkelig/teologiske mening bidrag i utformingen av samfunnsliv og politikk både nasjonalt og internasjonalt gjerne sammen med andre religiøse og livssyns grupper. Kirkene bærer det teologiske/den ovenfra perspektivet som kan kanskje berike politikken.

Kommentar #2

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Det kan lett bli to stemmer

Publisert over 3 år siden
Lemma Desta Gonamo. Gå til den siterte teksten.
Det som trengs er det politiske aktørene utvikler sans og forståelse for hvorfor kirkene engasjerer i ulike saker.

Her er man inne i et minefelt. For det kan lett føre til at religiøse mener at de bør ha to stemmer inn i politiske saker, en i forma av at religiøse kan engasjere seg i politikken på ordinær måte og en ekstra stemme ved at de politiske aktøren i tillegg skal måtte sette seg inn i religiøse synspunkter på politiske saker.

At man ut fra et religiøst ståsted mener noe om noe er helt legitimt. Der det kan skurre er når man ut fra et religiøst synspunkt mener at alle skal gjennomføre dette, enten man er religiøs eller ikke, og at man forventer at alle skal finansiere ens forslag og meninger.

Slik det er i dag står livssynsorganisasjoner i en særstilling ved at de faktisk blir tildelt midler fra et fellesskap enten de selv betaler eller ikke for sitt medlemsskap. Til forskjell fra andre interesseorganisasjoner hvor medlemmene selv står for finansieringen og selv bestemmer hva som skal være interesseorganisasjonens mål og arbeidsområder.

Disse arbeidsområdene er for de fleste religiøse organisasjoner ikke bestemt at medlemmene, uavhengig av finansiering, men av en gud man tror på at eksisterer. Dette i seg selv er en håpløs argumentasjon ovenfor noen som ikke tro på guder eller ikke tror på den spesifikke guden.

Sistnevte er noe mange religiøse ikke fatter og derav kommer det stadig frem at vi som ikke tror må utvikle kunnskap og forståelse for religionen. 

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere