Eivor Andersen Oftestad

38

Offerlammet

Religiøse tradisjoner er ressurser som kan brukes til å legitimere vold. Samtidig plukker vi ikke helt vilkårlig fra et knippe skriftlige tekster på samme nivå. Tekstene lever gjennom ritualer. Religionene er ikke like.

Publisert: 8. jan 2016

Først publisert i spalten "Hellighet og Hverdag" i Vårt Land, tirsdag 05. januar.

I november besøkte jeg utstillingen ”Obedience” på det jødiske museet i Berlin. Den var laget av kunstnerparet Peter Greenaway og Saskia Boddeke og handlet om vold og religion. Utgangspunktet var Bibelens og Koranens fortelling om Abrahams ofring på Moria berg. Utstillingen rystet meg dypt. Rystelsen satt fremdeles i kroppen to dager senere da massakren i Paris gjorde teatret Bataclan om til et slaktehus. For meg smeltet utstillingen i Berlin og inntrykkene fra Bataclan sammen til en felles erindring. I begge tilfeller handlet det om viljen til blodig slakt, legitimert ved Guds vilje.

I et rom utenfor utstillingen gikk barna mine inn i en fotoboks og lot seg filme. Jeg så foruroliget på dem mens de ble eksponert på en skjerm. Intetanende poserte de smilende og sa ”I am Isaac”. Andre besøkende kunne si ”I am Ishmael”. Han som skulle ofres i Guds navn kunne vært hvem som helst, han kunne vært mitt barn. Da jeg skulle inn i utstillingen, gikk jeg først feil. Jeg gikk derfor uforberedt inn i det siste rommet i stedet for det første. Det slo imot meg. Den ene, enorme, langveggen var dekket av blod og av tre rader med stiliserte hvite lam på vei mot slakt. På den andre langveggen, midt imot, flashet det bilder fra dagens virkelige verden - av barnesoldater, av IS’ henrettelsesvideoer, av palestinske barn. På kortveggen hang det hundrevis av sabler og kniver. Følelsen av å tre inn i religionenes absolutt mørkeste avkrok fikk ubehaget til å velte frem. Abraham, troens far, var villig til å skjære over strupen på sin egen sønn for å være lydig mot Gud. Daglig foregår blodig vold i Guds navn. Kvalm gikk jeg ut og startet fra begynnelsen.

 

Utstillingen spurte hvordan vi, Abrahams barn, forvalter denne arven? Den viste hvordan de ulike religionene gir helt forskjellige svar.

 

Det første rommet viste ættetavlen etter Abraham. Gjennom sønnen Isak er det 42 slektsledd til Jesus. Gjennom sønnen Ismael regnes ætten til Muhammed. Jødiske tradisjoner regner naturlig nok også Abraham som stamfar. Ættetavlene i utstillingen gjorde Abraham til langt mer enn et abstrakt religiøst prinsipp. Han ble Jesu stamfar av kjøtt og blod, og vi ble ansvarliggjort som hans arvtakere. Vi er vant til at begrepet Abrahams barn skal gi positive assosiasjoner: vi er alle søsken og barn av samme far. Arven, slik den ble fremstilt i Berlin, var imidlertid mye mørkere.

 

I Koranen, Sure 37, er fortellingen litt annerledes enn i den jødiske og kristne versjonen. Abraham får beskjed i en drøm om at han skal ofre sin etterlengtede sønn. Han spør sønnen om hva han synes, og sønnen svarer med lydig offervillighet: ”Min far, gjør det som du er pålagt. Du vil finne meg standhaftig, om Gud vil”. I følge tradisjonene ber sønnen om at Abraham må drepe ham raskt, og ikke se ham inn i øynene, i så fall kunne det jo tenkes at han ville komme til å få faren til å ombestemme seg. I Koranen, som i Bibelen, griper Gud inn når Abraham har vist sin lydighet: ”Da de hadde underkastet seg påbudet, og han hadde lagt sønnen med ansiktet ned, ropte vi [Gud] til ham: ”Abraham! Du har rettet deg etter drømmesynet! Slik lønner vi dem som handler vel. Dette var visselig en klar prøvelse.” Og Vi [Gud] løste ham ut ved et opphøyet offer”.

 

Etter noen rom som førte oss inn i konkrete scener i fortellingen, gikk vi inn i tre rom som viste hvordan fortellingen blir praktisert i dag gjennom religiøse ritualer. I rommet for islam, hvor fortellingen kalles ”slaktingen”, møtte vi Hajj, pilegrimsferden til Mekka. En viktig del av denne tradisjonen er å minnes Abrahams lydige underkastelse på stedet Mina, som identifiseres med Moria berg. Her slaktes ogsået dyr for å minnes hvordan Gud erstattet menneskeofferet med et dyreoffer.

 

I neste rom, det jødiske, kom vi inn i nyttårsfesten, Rosh ha-Shanah. Det blåses i bukkehorn på denne festen, for å minnes hvordan bukken sparte Isaks liv. Samtidig minner det om at man når som helst skal være forberedt på å følge Isaks eksempel, nemlig å være villig til å ofre sitt liv for Guds skyld. Moria berg er tempelhøyden i Jerusalem. Siden korstogenes forfølgelser av jøder, og siden Holocaust, har fortellingen fungert som en modell for jødenes selvforståelse som offer.

 

Fra den jødiske aktualisering gikk vi inn i den kristne. I den kristne tradisjonen finner vi Moria på Golgata. Det kristne rommet i utstillingen var helt dekket av krusifikser. Tolkningen er barnelærdom, men allikevel: Å gå fra de brutale scenene i Abrahamfortellingen og inn i fortellingen om Jesu død og oppstandelse, hadde en slående effekt. Veden som Isak måtte bære til brennofferet ble korstreet som Jesus selv bar til Golgata. Bukken som måtte ofres ble Jesus. Offermotivet ble videreført i neste rom, hvor et bundet lam, i maleriet av den barokke kunstneren Francisco de Zurbaran, lyste mot meg i et ellers helt svart rom. Foran bildet sto en bedeskammel. Jeg knelte ned. Da jeg så nærmere på bildet, så jeg at lammet pustet og glippet med øynene. Maleriet var videoinnstallasjon og lammet var levende. Det var bundet og utmattet, klargjort for slakt. Bildet hadde langt sterkere effekt enn noen blodfattige oblater. I de kristne ritualer fullføres Abrahams offer i nattverden – og i Påskehøytiden. Høytiden handler imidlertid ikke om Abrahams lydighet. Den handler om Jesus, som gir sitt liv som løsepenge, offerlam, for alle. Her står ikke fortellingen om Abraham og Isak igjen som et lydighetsideal. Den forløses i en helt ny mening. Til meg sa utstillingen i Berlin at den kristne fortolkningen har noe fundamentalt annerledes enn de andre tradisjonene. Det er brutalt, men det er fullbrakt. Det er ikke mitt eller ditt barn, men barnet i krybben som skal dø på korset.

Francesco de Zurubarán: Agnus Dei (1635-40)

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kåre Kvangarsnes

20 innlegg  932 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Elvor Oftestad sier: ....."Den handler om Jesus, som gir sitt liv som løsepenge, offerlam, for alle. Her står ikke fortellingen om Abraham og Isak igjen som et lydighetsideal. Den forløses i en helt ny mening. Til meg sa utstillingen i Berlin at den kristne fortolkningen har noe fundamentalt annerledes enn de andre tradisjonene. Det er brutalt, men det er fullbrakt. Det er ikke mitt eller ditt barn, men barnet i krybben som skal dø på korset."

Utrolig og fantastisk, men sant!

Kommentar #2

Else Lien

3 innlegg  10 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Da jeg som barn gikk på katolsk skole, gjorde det inntrykk når det ble undervist om verdens blodige historie. Det ble undervist at også mordere kom til himmelen dersom de vendte om og trodde på den kristne Gud. Dette kunne skje pga Jesu død og oppstandelse. Ordene fra Jesus til røveren på korset viste at det er Gud som dømmer, ikke menneskene.

Verden var - og er - dramatisk, men troende kan leve innenfor Guds beskyttende kjærlighet. Dette er en eksistensiell trygghet man har, og ingen kan ta dette fra en. Da jeg var barn ble også purgatoriet et trygt sted. Jeg så det for meg oppe i en sky hvor man måtte oppholde seg for å bli renset og klar for å komme til himmelen. 

Det som skjedde på Golgata, har gitt mennesker trygghet, men i tillegg er det også forpliktende.

For noen dager siden så jeg et intervju på TV med en afrikansk biskop som tilhørte den angelikanske kirken. Han ble spurt om forholdene for de homofile i kirken og homofilt ekteskap. Disse sakene har som kjent skapt splittelse også i den angelikanske kirken. Han svarte at det beste ville være at alle kirker der dette spørmålet skapte splittelse, burde komme sammen for å be Jesus om rettledning i hva de skulle gjøre.

Pave Frans har utropt dette året til barmhjertighetens år. Kristne bør legge mer vekt på barmhjertighet mot hverandre og mot de som ikke er kristne, f.eks. muslimer.

Burde ikke kristne i fellesskap bruke mer tid til bønn om rettledning fremfor posisjonering og lange diskusjoner om hva som er rett lære og rett tro ?

Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Ikke ressurser

Publisert over 4 år siden

Religionen er ikke en ressurs når den brukes til å legitimere vold. Når man tar inn over seg de kriminelle sin gjøren mot andre mennesker. som de "dreper" kan man enten velge 1; å lese minst mulig dommer, å skrive at man spiller spill og er i godt humør., eller 2; å ta inn over seg det fordervede sinn som knyter igjen ansiktet til de (sine) små barna før de voldtar og dreper sine offer sakte og sikkert.

I retten må man ta hensyn til begge tankene.

Å bruke Bibelsens tekster til å tilgi, kan være til hjelp for en selv, ikke forbrytelsen.

Den må straffes for at det skal skje utvikling i samfunnet.

Å ikke ta inn over seg forferdelige saker, kan skylden uvitenhet, manglende forståelse eller manglende empati.

Å forherlige vold skjedde på Hitler sin tid. 

Man liker ikke å blande seksuell tilfredsstillelse med vold.

Det må man se for seg og gjøre noe med snarest.

IS får mye oppmerksomhet og spiller på frykt og destruksjon. Ikke overraskende. Ikke sjokkerende.

Da jeg var i Tyrkia i 1997 med mor og en datter på 13, ble en ung, kvinnelig turist voldtatt i nabolaget.

De tyrkiske badene var livsfarlig for kvinner den gangen også. Ikke anbafalt område.

Nord Afrika har ikke et legitimt kvinnesyn. Mange steder bør man absolutt reise sammen med en mann for å unngå trakassering.

Man setter folk i båser og glemmer seg selv.

Ta ansvar, jobb med samfunnets syn på kvinner, gererelt, og verden spesielt.

Subkulturene finnes i vårt samfunn også.

Hvis vi vil se dem.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2492 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1874 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 924 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 674 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 14 timer siden / 612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere