Andreas Dingstad

47

Alle gode ting har en ende

Etter nesten syv år som informasjonskonsulent i Oslo katolske bispedømme er det på tide å komme seg videre. Dette betyr at jeg slutter i jobben fra og med i dag.

Publisert: 1. jan 2016

Disse syv årene har vært fulle av eventyr, gleder, fester, sorger, kriser og frustrasjoner. Det har aldri vært kjedelig, men snarere fordømt lærerikt å skulle manøvrere seg i den komplekse og mangefasetterte størrelsen som er den globale katolske kirke.

På tross av den lite betryggende situasjonen i bispedømmet i dag — det har vært et røft år — er det med en følelse av takknemlighet når jeg ser tilbake på tiden i OKB. Det som kanskje har gjort mest inntrykk er møtet med alle bra folk fra hele verden, som utgjør det beste av kirken — vanlige legfolk, tøffe og kloke ordensfolk, prester, kardinaler og paver.

Det er møter med helter på bakken som pater Ghassan Sahoui fra Syria, og søster Angélique Namaika fra Kongo, som med evangeliet i hjertet daglig kjemper for de svake og marginaliserte — og for alle menneskers iboende verdighet.

Det er kicket og utfordringen å skulle formidle, forklare, samtale, debattere og nyansere i møtet med skoleelever, akademikere, journalister, yrkeskverulanter, nerder, syke, sørgende, ensomme, og en gang i blant: selveste katolikkpolitiet.

Det er masse absurde situasjoner, som å returnere til Vatikanet etter en fuktig natt i Roma, krysse en folketom Petersplass for deretter å flakke rødvinstenner, smile skjevt og mumle frem et "Buona notte" til Sveitsergardistene - som lik levende statuer står og vokter inngangen til pavens hotell og saluterer deg før de åpner døren.

Men ved reisens slutt er det ikke til å legge skjul på at det skal bli fint å slippe å "se hvordan pølsene lages" der innerst på pølsefabrikken. Det er også med ett hjertefølt sukk om at den institusjonelle kirken en gang skal kvitte seg med sin «øgle-hjerne», altså den manglende evnen til å overføre dyrekjøpte erfaringer fra ett felt til et annet, og derfor ender opp med å skyte seg selv i foten — gang på gang. Mer om dete senere.

Ønsker alle et riktig godt nytt år med nye muligheter!

(FØRST PUBLISERT PÅ MIN FACEBOOK-SIDE. lagt ut her etter oppfordring fra VD redaksjonen.)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Dan Lyngmyr

205 innlegg  1187 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Andreas Dingstad. Gå til den siterte teksten.
Det er masse absurde situasjoner, som å returnere til Vatikanet etter en fuktig natt i Roma, krysse en folketom Petersplass for deretter å flakke rødvinstenner, smile skjevt og mumle frem et

Innebærer "det å komme seg videre" at du heretter også vil velge å sette rødvinen på hylla i solidaritet med de utslåtte og fordrukne, barn som frykter julen og kvinner som enda en gang frykter å bli mishandlet av en full ektemann ?

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
7 dager siden / 2919 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
30 dager siden / 1897 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
4 dager siden / 1521 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 1051 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 920 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
15 dager siden / 624 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere