Alle gode ting har en ende

Disse syv årene har vært fulle av eventyr, gleder, fester, sorger, kriser og frustrasjoner. Det har aldri vært kjedelig, men snarere fordømt lærerikt å skulle manøvrere seg i den komplekse og mangefasetterte størrelsen som er den globale katolske kirke.

På tross av den lite betryggende situasjonen i bispedømmet i dag — det har vært et røft år — er det med en følelse av takknemlighet når jeg ser tilbake på tiden i OKB. Det som kanskje har gjort mest inntrykk er møtet med alle bra folk fra hele verden, som utgjør det beste av kirken — vanlige legfolk, tøffe og kloke ordensfolk, prester, kardinaler og paver.

Det er møter med helter på bakken som pater Ghassan Sahoui fra Syria, og søster Angélique Namaika fra Kongo, som med evangeliet i hjertet daglig kjemper for de svake og marginaliserte — og for alle menneskers iboende verdighet.

Det er kicket og utfordringen å skulle formidle, forklare, samtale, debattere og nyansere i møtet med skoleelever, akademikere, journalister, yrkeskverulanter, nerder, syke, sørgende, ensomme, og en gang i blant: selveste katolikkpolitiet.

Det er masse absurde situasjoner, som å returnere til Vatikanet etter en fuktig natt i Roma, krysse en folketom Petersplass for deretter å flakke rødvinstenner, smile skjevt og mumle frem et "Buona notte" til Sveitsergardistene - som lik levende statuer står og vokter inngangen til pavens hotell og saluterer deg før de åpner døren.

Men ved reisens slutt er det ikke til å legge skjul på at det skal bli fint å slippe å "se hvordan pølsene lages" der innerst på pølsefabrikken. Det er også med ett hjertefølt sukk om at den institusjonelle kirken en gang skal kvitte seg med sin «øgle-hjerne», altså den manglende evnen til å overføre dyrekjøpte erfaringer fra ett felt til et annet, og derfor ender opp med å skyte seg selv i foten — gang på gang. Mer om dete senere.

Ønsker alle et riktig godt nytt år med nye muligheter!

(FØRST PUBLISERT PÅ MIN FACEBOOK-SIDE. lagt ut her etter oppfordring fra VD redaksjonen.)