Konsensus-prinsippet i kirken

I en prosess som kom til å ta 15 år, ble verdens største kirkeøkumeniske organisasjon, Verdenskirkerådet, tvunget til å innføre konsensus-prinsippet i behandlingen av spørsmål om lære, teologi og liturgi. Hadde man ikke knesatt konsensus-prinsippet, ville Verdenskirkerådet blitt sprengt.

Konsensus-prinsippet betyr at man bare fatter vedtak i omstridte lære- og liturgi-spørsmål hvis man er enige.

Sjamanistisk seanse

Prosessen som kom til å innføre konsensus-prinsippet i WCC, startet under den store generalforsamlingen i Canberra, Australia, i 1991. Jeg var til stede og dekket det som skjedde for Dagen. Generalforsamlingen var sterkt preget av såkalt kontekstualiserings-teologi, feminist-teologi og religionsblanding.

Det mest tilspissede og beryktede eksempelet var et hovedforedrag i plenum ved en nydelig ung kvinnelig teologiprofessor fra Korea, professor Chung. Foran generalforsamlingens 4000 delegater og observatører fra 350 medlemskirker begynte hun foredraget med en sjamanistisk påkallelse.

Chung påkalte først mødre-åndene til en liste berømte avdøde kvinner i eldre og nyere tid. Hun ba disse åndene komme og være til stede. Så tente hun fyr på arket med navnene deres og lot arket brenne til hun måtte slippe det på gulvet for ikke å brenne seg på fingrene. Deretter forklarte hun delegatene at påkallelsen handlet om Den Hellige Ånd, som ifølge Chung var kvinnelig, og identisk med den koreanske naturgudinnen Ina.

På den etterfølgende pressekonferansen sa hun til oss pressefolk at misjon er et samleie mellom evangeliet og den lokale religionskulturen. Gjennom samleiet smelter man sammen kristne trosmotiver og lokale religionsmotiver.

Østkirkenes ultimatum

Etter Chung-seansen hadde jeg først inntrykk av at hele generalforsamlingen 1991 gikk i sjokk. Tausheten virket massiv. Men så kom reaksjonen. Og den var voldsom.

Samtlige delegater fra VKs østkirker, både de ortodokse og de orientalske (dvs 40 prosent av medlemsmassen), skrev under på et protestbrev som inneholdt et rent ultimatum. Delegater i praktfulle østkirkelige prestedrakter kunne i timevis observeres ved alle utgangsdørene. Der sto de og delte ut arket som inneholdt ultimatum-teksten, sitat:

– Hvis ikke Verdenskirkerådet vil «omvende seg fra liberal teologi, kvinnelige prester og religionsblanding» innen neste generalforsamling om syv år, ville samtlige ortodokse og orientalske kirker melde seg kollektivt ut av WCC i protest.

Disiplinering av delegatene

Syv år senere, i 1998, skulle WCC ha ny generalforsamling, denne gangen i Harare i Afrika. Men det siste året før generalforsamlingen var det åpenbart skjedd saker og ting i kulissene. Under et forhandlingsmøte med østkirke-delegatene i 1997 var fokus blitt rettet mot reglene for beslutningsdannelse i VK og mot reglene for liturgisk gudstjeneste-fellesskap.

Forhandlingsprosessen ble utførlig beskrevet i en bok som ble delt ut til samtlige delegater på registreringsdagen. Og tvers gjennom hele generalforsamlingen i Harare ble det jobbet intenst for å disiplinere viltre vestkirkelige liberalteologer og feminister til å avstå fra å fornærme østkirkene offentlig.

På en pressekonferanse ble det blant annet overtydelig hvor inderlig gjerne en tysk VK-president ønsket å støtte unge homofile kamp-aktivister, samtidig som han likevel ikke våget å si et eneste ord om saken av hensyn til østkirkene. Tvers gjennom møtet i Harare ble det gang på gang tydelig hvor lite lyst de vestlige feministene og frigjøringsteologene hadde til å innordne tungen sin under noe konsensus-prinsipp.

I en korridor i Harare 1998 dumpet jeg tilfeldig på professor Chung fra Korea. Hun hadde altså vært selve storstjernen på podiet i Canberra syv år tidligere. Men i Harare var hun derimot redusert til en taus og anonym grå mus i det store havet av delegater.

Forhandlinger med østkirkene

Tilbudet om innføring av konsensus-prinsippet fikk de fleste østkirkene til å avstå fra kollektiv protest-utmeldelse i 1998. Bare en mindre ortodoks kirke fra en av de tidligere Sovjet-republikkene ble av grasrot-folket sitt tvunget til å kalle delegatene hjem fra Harare.

Og etter Harare-møtet 1998 fortsatte forhandlingene med østkirkene. Da VK etter nesten 8 år igjen møttes til generalforsamling – i Porto Alegre, Brasil, 2006 – ble innføringen av konsensus-prinsippet feiret. Men for tredje gangt hadde jeg inntrykk av at reportasjene jeg skrev hjem til Dagen, var eneste norske nyhetsmedium som fokuserte på det dramatiske sporskiftet.

Hva konsensus betyr

– Konsensus betyr at vi søker hvert møtes enighet uten votering, het det i Porto Alegre 2006. I stedet vil man tilstrebe en prosess preget av «genuin dialog som er respektfull, gjensidig støttende og bemyndigende, samtidig som man i bønn søker å erkjenne Guds vilje.»

– Konsensus i betydningen «enighet om sluttresultatet etter en diskusjon» foreligger «når (a) alle delegatene er enige (= enstemmighet), eller (b) de fleste er enige, og resten er fornøyd med at diskusjonen har vært dekkende og rettferdig, slik at de kan godta at et fremlagt forslag uttrykker møtets generelle holdning.»

– Med blå og oransje kort gir delegatene «diskre signaler» til ordstyreren. Et oransje kort diskret mot brystet signaliserer en «varmhjertet innstilling» til et forslag eller et innlegg. Et blått kort diskret mot brystet signaliserer en «kjøligere holdning». Og legger man begge kortene i kryss foran brystet, sier man at en aktuell debatt eller et forslag ikke er «nyttig» (helpful). Ordstyreren skal alltid opplyse forsamlingen om hvordan han leser signalene, slik at hele plenum hele tiden kan vite hvordan stemningen i hver sak er.

Bispemøte-kompromisset om samkjønnede ekteskapsliturgier foran de kommende kirkemøtene – kan ikke sies å være uttrykk for den formen for konsensus-tenkning som WCC har innført. For man respekterer jo ikke det faktum at et kirkelig ja til samkjønnet ekteskapsliturgi er kvalifisert vranglære.