Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil

Denne metoden ble praktisert i USA ved senaborter på fostre som var potensielt levedyktige og var tillatt fordi barnet formelt sett ikke var født før hodet var utenfor livmoren. I 2001 satte USAs høyesterett en stopper for denne groteske praksisen. Men i mange land er fostre blitt helt rettsløse lenge etter den norske abortgrensen på 12 svangerskapsuker og de blir utsatt for den mest grusomme og ufølsomme behandling.

40 år etter at Norge fikk en abortlov som ga kvinnen rett til å bestemme og fosteret mistet sine rettigheter, har man sluttet å ville vite og høre om hvordan fostre blir behandlet. Men kanskje det etter all fortielsen er på tide at dette kommer på dagsorden igjen?

På verdensbasis utføres det 40-50 millioner legale aborter årlig. Dette enorme tallet burde kunne være et utgangspunkt for en ny og fordomsfri debatt om abort, uansett hvilket syn man har på abortloven. Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil.

Debatten om den nye abortloven i Norge var hard og følelsesmessig. Jeg tok selv del og var sterkt imot lovforslaget. Ikke fordi jeg ikke var tilhenger av kvinners rettigheter eller ønsket at noen andre skulle bestemme over en kvinnes liv, for oss som tilhørte venstresiden i norsk politikk på den tiden var dette viktige spørsmål.

Jeg var imot fordi fosteret ble fratatt alle rettigheter de første tolv uker av livet. Jeg reagerte på at fosteret ble sammenlignet med en celleklump eller en blindtarm som kunne fjernes uten at noen etisk refleksjon skulle gjøres.

Abortloven var blitt diskutert i Norge i mesteparten av det 20. århundre, likevel er det to forhold på 1960-tallet som gjorde 1970-årene til abortkampens tiår. På 1960-tallet begynte rettighetstenkningen å gjøre seg gjeldende. Afroamerikanernes kamp for borgerrettigheter representerer noe av starten i den nye rettighetstenkningen som i dag dominerer vår del av verden.

Kvinners og studenters rettigheter fulgte, deretter reproduktive og homofiles rettigheter. I medisinen kom pasientenes rettigheter i søkelyset og den tradisjonelle, paternalistiske medisinen ble utfordret. Retten til å nekte behandling og retten til å dø var krav som vokste frem. Men paradoksalt nok ble fosterets rettigheter redusert eller helt fjernet.

Det andre forholdet var P-pillen som for alvor skilte sex fra reproduksjon slik at sex i seg selv ble en rettighet. Få oppdagelser har påvirket vår kultur mer enn P-pillen.

Abortkampen ble også hard fordi den ble et oppgjør med kirkens hegemoni. Kirken hadde mye å svare for. Behandlingen og fordømmelsen av ugifte mødre var en skam, slik også Kåre Willoch påpeker (utdrag fra hans bok i Vårt Land 23. september).

Kirken hadde stått mye sterkere, og vært mer troverdig i abortkampen, hvis den konsekvent hadde forsvart og støttet enslige mødre den gangen resten av samfunnet vendte dem ryggen. Da de virkelig trengte støtte.

Jeg har senere hørt opprørende historier om hvordan kristne leger trakasserte ugifte mødre eller kvinner som kom inn til utskraping etter illegale aborter. Hadde jeg kjent til dette da jeg gikk inn i abortsaken for 40 år siden, er det ikke sikkert jeg hadde gjort det med like stor kraft.

Samtidig visste abortaksjonistene at kirken til syvende og sist ville være det ufødte livs sterkeste forsvarer. Abortkampen ble derfor i stor grad en kamp mot kirken. Abortloven av 1975 var ikke bare en seier for selvbestemt abort, den markerer også at Norge var blitt et sekulært samfunn. Abortloven av 1975 ble det kulturskiftet motstanderne av loven hevdet ville komme.

Etter 40 år og mer enn 500.000 legale aborter, har abortkampen stilnet. Men spørsmålet om etiske og juridiske sider ved abortene må aldri bli borte i et sivilisert samfunn.

I dag er fosteret, syke som friske, i stor grad blitt rettsløse i deler av svangerskapet i en verden som stadige leter etter det perfekte, og som bygger på prinsippet at den enkeltes lykke er knyttet til den enkeltes rettigheter.

Jeg har de siste 40 årene fulgt nøye med på den internasjonale utviklingen innen perinatalmedisinen, som omhandler fostre og nyfødte. Faget har mer og mer dreiet i retning av å utvikle og ta i bruk de mest raffinerte metoder til å diagnostisere det minste avvik ved fostre. Ved å analysere såkalt cellefritt DNA fra fosterets morkakedel, som kan identifiseres i morens blod, kan man nå med en enkel blodprøve av mor tidlig i svangerskapet med nesten 100 prosent sikkerhet plukke ut fostre med kromosomfeil som Down syndrom.

Da den greske presidenten for Verdens perinatalforening holdt foredrag om fremtidens medisin på verdenskongressen i Madrid i november i år, snakket han nesten utelukkende om de teknologiske muligheter man nå har til å diagnostisere avvik hos fosteret. Så vidt jeg og andre som satt i salen kunne observere, reiste han ingen etiske motforestillinger.

På kongressen hadde firmaene som markedsfører de nye teknikker for fosterdiagnostikk store utstillinger hvor det krydde av medarbeidere som tilbød leger fra hele verden lunsj og lekkert informasjonsmateriell om de nye teknologiske muligheter. Dagens perinatalmedisinere har på mange måter overtatt rollen til 1930 årenes arvehygienikere.

Fosteret har havnet nederst på rangstigen og blitt rettighetssamfunnets hakkekylling. I vår kultur drives det en målrettet leting etter sykdom og avvik hos fosteret, en nådeløs jakt som savner sidestykke i menneskenes historie.

Men nylig skjedde det noe oppsiktvekkende som bør endre synet på fosterets rettigheter og status. En rapport fra FN/WHO skriver om hvor viktig god ernæring i menneskets første 1.000 dager er for helsen i voksen alder. En god start på livet er vesentlig for å redusere sykelighet og dødelighet senere i livet.

WHO mener ikke de første 1.000 dagene etter fødselen, men de første 1.000 dagene etter konsepsjonen, altså perioden fra befruktning til barnets toårsdag. Det er kommet en erkjennelse om at fosterets situasjon har sammenheng med personens helsetilstand mange tiår senere. Det som egentlig er en selvfølge, men som så mange har prøvd å glemme, at menneskelivet begynner ved konsepsjonen, slås nå fast av internasjonale organisasjoner.

Den nylig avdøde engelske professor David Barkers lanserte en hypotese om at ernæringssvikt under sårbare utviklingstrinn i fosterlivet kan føre til programmerte endringer som bidrar til sykdom – som hjerte- og karsykdommer – i voksen alder. Denne hypotesen har på denne måten også bidratt til å styrke fosterets status.

På den nevnte kongressen i Madrid hadde dette allerede fått gjennomslag ved at firmaer som arbeidet med ernæringsprodukter, nå markedsførte ernæring som skal dekke disse viktige 1000 dagene. Derfor kan en si at moderne medisin både svekker og styrker fosterets rettigheter.

I USA kalles abortkampen den «andre borgerkrigen». I 100 år etter borgerkrigen var abort ulovlig i de fleste statene bortsett fra hvis mors liv var i fare. Men i 1962 fikk gravide Shirley Finkbine, en barnehagelærer fra Arizona og mor til fire barn, resept på sovemedisinen thalidomide.

Medikamentet var forbudt i USA da det allerede var kjent at det kunne gi fostermisdannelser. Hun hadde fått medikamentet i utlandet. Etter å ha tatt medisinen søkte hun om abort, men fikk avslag. Derfor reiste hun til Europa hvor hun aborterte et sterkt misdannet foster. Dette førte til stor publisitet og debatt om abortspørsmålet i USA. I 1967 liberaliserte en rekke stater sine abortlover.

I 1973 vedtok USAs høyesterett (Roe vs Wade) at Texas strenge abortlov var ukonstitusjonell fordi den krenket kvinnens rett til privatliv.

Norma Mc Corvey giftet seg 16 år gammel og ble raskt gravid. Mannen slo henne, og hun flyttet til sin mor, og i 1965 fødte hun en datter. Et år senere ble hun gravid med en annen mann og hun adopterte bort barnet.

I 1969 var hun gravid for tredje gang. Hun ønsket abort, men i Texas var abort kun tillatt dersom morens liv var i fare. Norma kontaktet en advokat, Henry Mc Clusky, for å planlegge adopsjon. Men Clusky satte Norma i kontakt med to unge, kvinnelige advokater som var på jakt etter en sak som kunne prøves for retten for å utfordre abortloven i Texas.

«Er du villig til å ta saken din helt til Høyesterett?» spurte de henne. Norma sa ja, og fødte en gutt i juni 1970. I mellomtiden hadde de to juristene gått til søksmål mot staten Texas. De hevdet at Norma var blitt gjengvoldtatt og at Texas hadde overtrådt hennes borgerrettigheter, spesielt hennes rett til privatliv. Saken ble ført for Texas av Henry Wade, og Norma fikk pseudonymet Jane Roe. Norma vant, og staten Texas anket til USAs høyesterett.

22. Januar 1973 kom Høyesteretts avgjørelse i Roe vs Wade. Høyesterett støttet retten til selvbestemt abort. Det ble starten på en splittelse i det amerikanske folk som har fortsatt til denne dag. Samtidig ble dommen starten på liberaliseringen av abortlovene i mange vestlige land, inkludert Norge.

I 1995 ble Norma Mc Corvey kristen og tok avstand fra høyesterettsdommen hun hadde bidratt til. Hun begynte til og med å arbeide for en organisasjon som motarbeider abort.

Selv fikk jeg erfare noe av frontene i den amerikanske abortkampen da jeg i mars 2006 ble innkalt som sakkyndig om fosterets og for tidlig fødte barns utvikling i saken mellom Sør-Dakota og den amerikanske abortorganisasjonen Planned Parenthood. Sør-Dakotas senat hadde med 23 mot 12 stemmer vedtatt en ny og streng abortlov som tillot abort bare hvis den gravide kvinnes liv var i fare. Ifølge den nye loven som ikke var trådt i kraft, skulle voldtekt og incest ikke være grunnlag for abort.

Jeg ble fløyet fra Oslo til New York og avhørt om fosterets levedyktighet og evne til å føle smerte. Ved å bli krysseksaminert av både Sør-Dakota og Planned Parenthoods advokater, fikk jeg innblikk i en abortpraksis som for meg ikke virket særlig tillitsvekkende. Det var bare én klinikk i Sør-Dakota som utførte abort, og ingen leger fra Sør-Dakota var villige til å utføre abort. Derfor drev Planned Parenthood abortklinikken i Sør-Dakota og bemannet den med fire leger som en gang i uken ble fløyet inn fra nabostaten Minnesota.

Kvinner som fikk utført abort ved klinikken, fikk ingen oppfølging verken før eller etter inngrepet. Men ved komplikasjoner kunne de ringe en telefon for å få hjelp. Så ble det da bare utført 800 aborter i South Dakota hvert år. Med en befolkning på snaut 800.000 innbyggere ville dette svare til et aborttall i Norge på om lag 5.000, bare en tredel av norske tall.

Vedtaket i senatet til Sør-Dakota var starten på en ny kamp i flere stater for å få omgjort Roe vs Wade i en ny høyesterettsdom. Sør-Dakotas forslag om å endre abortloven i mer restriktiv retning ble imidlertid nedstemt i en folkeavstemning. Jeg tror en grunn til det var at forslaget var for strengt.

I Norge er abortdebatten ikke blitt holdt like levende som i USA. En grunn er at den norske abortloven ikke var like ekstrem som den amerikanske. Da den norske loven ble presset igjennom i Stortinget mot et folkeflertall, skjedde det som mange motstandere av loven i 1975 og 1978 fryktet, at selve lovformuleringen ville påvirke folkets rettsoppfatning. Det er nettopp det som har skjedd i disse 40 årene. Mange har gradvis godtatt fosterets manglende rettsvern.

En annen grunn til at abortkampen er mindre høylydt i Norge enn i USA er kanskje at motstandere av den norske abortloven er blitt stigmatisert og presset ut av det gode selskap. Det har i 40 år vært vanskelig å få en posisjon i det norske samfunn hvis man samtidig er åpen motstander av abortloven. De kraftige reaksjonene mot enkelte fastlegers ønsker om å reservere seg i forbindelse med aborthenvisninger, viser også at det ikke tåles opposisjon mot abortloven.

Jeg tror det er viktig å være klar over at begge sider i abortkampen representerte en bred allianse av meninger. Blant tilhengerne av loven var det mange som hadde en genuin omsorg for kvinner i en vanskelig livssituasjon som samtidig så dilemmaet i forhold til fosteret.

Men det var også de som ikke hadde respekt for fosteret og nyfødte med sykdommer og skader, og som videreførte de brune arvehygieniske strømningene i det norske samfunnet fra begynnelsen av det 20. århundre.

Blant motstanderne av loven var det også et bredt spenn, fra dem som moraliserte over gravide ugifte kvinner til dem som hadde genuin omsorg for fosteret. Debatten ville blitt bedre hvis man på begge sider hadde klart å sortere ut noen av disse aspektene.

De nye abortlovene ble mange steder i verden ikke bare en rett for kvinnen til å bestemme, men ble også starten på en systematisk og nådeløs jakt på fostre med sykdommer og defekter av forskjellig slag.

Det er skremmende hvor fort den etiske refleksjon ble borte fra fagmiljøene. Sorteringssamfunnet slik det nå raskt utvikler seg i mange land, er en konsekvens av liberale abortlover.

Etter hvert vil en kvinne kunne velge vekk fostre med omtrent hvilke egenskaper og lyter som hun finner uønsket. Og i store deler av verden legges det et betydelig press på kvinnen til å velge bort fostre med sykdom eller lyter. Det er ikke uten grunn at de funksjonshemmedes organisasjoner protesterte mot forslaget om tidlig ultralyd. De vet at sortering i fosterlivet i neste omgang vil ramme de funksjonshemmede, dem selv.

Men de etiske spørsmål i forbindelse med tidlig ultralyd er som små krusninger i forhold til den storm av spørsmål som bør reises i forbindelse med de nye teknikkene for fosterdiagnostikk.

Den etisk svært betenkelige praksisen med å fjerne friske fostre ved flerlingsvangerskap er en konsekvens av abortloven. Men som en ledende Ap-politiker sa til meg etter en NRK-debatt om temaet: «Det var ikke dette vi ønsket da vi innførte selvbestemt abort».

Fosterreduksjon av for eksempel tvillingsvangerskap fordi det er mer slitsomt å få to barn enn ett, er en praksis som svært mange reagerer på, men som sannsynligvis er tillatt ut fra abortloven.

I USA førte fri abort til at fosteret ble enda mer rettløst enn i Norge og aborter ble utført lenge etter fosteret var levedyktig utenfor morens kropp. Først når hele fosteret var ute av kvinnen fikk det rett til beskyttelse

Høyesterett forbød imidlertid denne praksisen. Et mottrekk ble at fosterets lokalisasjon i forhold til moren ikke skulle vektlegges, men morens intensjon. Hvis morens intensjon var å ta abort og fosteret ble født levende, skulle det ikke ha krav på behandling. Dette viser hvor kort vei det var mellom abort og barnedrap i USA.

Av den grunnen ble loven «Born-Alive Infants Protection Act» vedtatt i 2001. Den slår fast at retten til abort ikke gir rett til en død baby uansett hvor avlivingen foregår. Videre at ethvert barn som ble født levende, enten det var som resultat av en indusert abort, naturlig fødsel eller keisersnitt, har en egen menneskelig verdighet uavhengig av ønsker, eller interesser til andre personer.

Men i en rekke land blir aborterte fostre som overlever aborten bare lagt til side for å dø. En sykepleier (ikke i Norge) forteller at et abortert foster som levde, var blitt lagt på skyllerommet fordi foreldrene ikke ville holde ham. Sykepleieren orket ikke å la barnet ligge alene og tok ham i armene i de 45 minuttene han levde.

Det som forundrer meg er at våre vanlige instinkter om å verne våre minste barn, spesielt i en dødsprosess, synes å forsvinne når vi snakker om abort. Hvorfor tror man at et foster som overlever en senabort eller et misdannet nyfødt barn som blir lagt på skyllerommet for å dø, har mindre behov for mors varme og omsorg i dødsprosessen enn andre barn som dør?

Uansett syn på fosterets verdi og rettigheter bør det være grunn til å diskutere dette uten å bli beskyldt for å være kvinnefiendtlig. Globalt utføres mellom 40 og 50 millioner provoserte aborter per år.

For de mange av oss som fortsatt mener at fosteret er et menneskeliv med krav på beskyttelse, forteller slike tall at abort representerer ett av de store menneskerettsspørsmål i vår tid. Vi  kan derfor aldri slå oss til ro med dagens lov og praksis.

Men selv om jeg har vært en sterk kritiker av dagens lov, har jeg også en plikt til å arbeide for medisinsk trygge aborter i de tilfeller det utføres, slik at kvinners liv blir bevart. Vi har også en plikt til å legge forholdene til rette for at unge kvinner og familier har økonomisk evne til å ta seg av sine barn. Hvis engasjementet for livet stopper ved fødselen, og ikke omfatter barn, kvinner og barnefamiliers situasjon, blir det lite troverdig.

Det er ikke enkelt å lage en ny abortlov. Det ser ut til at den totale abortfrekvensen i verdens land ikke påvirkes mye av lovgivningen. Men holdninger påvirkes.

Det som etter min mening først og fremst er galt med loven i Norge er at abort er blitt en rettighet, i stedet for en mulighet. Abortloven har fjernet det etiske alvoret ved en abort og dermed fjernet fosterets verdighet.

En god lov må få frem at abort er et valg. En slik lov ville kunne beskytte mot utilsiktede utglidninger som fosterreduksjon av en frisk tvilling eller sortering av fostre med tilstander man ikke skulle like.

I dag aksepteres abortloven av svært mange, men det er ingen garanti for at den er rett. Mye urett er opp gjennom tidene blitt akseptert av godtfolk. Slaveriet i England ble først opphevet etter lang kamp fra en liten gruppe kvekere, og først da det ble offentliggjort bilder fra slaveskipene.

Informasjon er viktig, men i dag er det abortlovens tilhengere som er redd for informasjon og debatt om fosteret. Men fosterets manglende vern i vår samtid vil kunne bli dømt hardt av ettertiden.

Jeg ønsker en debatt om fosteret og fosterets rettigheter på fosterets premisser. Samtidig som jeg erkjenner at mange gravide er i en svært vanskelig livssituasjon som gir dem krav på beskyttelse.

For å komme videre må kirken ta et oppgjør med den stygge behandlingen mange alenemødre ble utsatt for bare for noen tiår siden. Abortdebatten må handle om livets underside. Og der finner en ikke bare fostret, men også mange sårbare kvinner.

Generasjonene etter krigen har gjort minst én fundamental feilvurdering. Vi har trodd at forakt for svakhet og eutanasi av barn med feil eller lyter er noe som bare var et trekk ved nazismen. Så viser det seg at det er et kjennetegn på menneskets råskap, som vi finner i oss selv og rundt oss til alle tider. Kampen mot dette må vi alle gå inn i. Den kampen går tvers gjennom hver enkelt en av oss.

Først publisert i Vårt Land 28.12.2015