Ola Didrik saugstad

10    8

Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil

Den amerikanske abortlegen utvidet mormunnen og fikk dratt ut fosterets kropp bortsett fra hodet. Han tok en saks inn i bakhodet, suget ut hjerneinnholdet og fikk dermed fosteret lettere ut.

Publisert: 28. des 2015 / 10540 visninger.

Denne metoden ble praktisert i USA ved senaborter på fostre som var potensielt levedyktige og var tillatt fordi barnet formelt sett ikke var født før hodet var utenfor livmoren. I 2001 satte USAs høyesterett en stopper for denne groteske praksisen. Men i mange land er fostre blitt helt rettsløse lenge etter den norske abortgrensen på 12 svangerskapsuker og de blir utsatt for den mest grusomme og ufølsomme behandling.

40 år etter at Norge fikk en abortlov som ga kvinnen rett til å bestemme og fosteret mistet sine rettigheter, har man sluttet å ville vite og høre om hvordan fostre blir behandlet. Men kanskje det etter all fortielsen er på tide at dette kommer på dagsorden igjen?

På verdensbasis utføres det 40-50 millioner legale aborter årlig. Dette enorme tallet burde kunne være et utgangspunkt for en ny og fordomsfri debatt om abort, uansett hvilket syn man har på abortloven. Et sted på veien for kvinners rettigheter har noe gått veldig feil. 

Debatten om den nye abortloven i Norge var hard og følelsesmessig. Jeg tok selv del og var sterkt imot lovforslaget. Ikke fordi jeg ikke var tilhenger av kvinners rettigheter eller ønsket at noen andre skulle bestemme over en kvinnes liv, for oss som tilhørte venstresiden i norsk politikk på den tiden var dette viktige spørsmål.

Jeg var imot fordi fosteret ble fratatt alle rettigheter de første tolv uker av livet. Jeg reagerte på at fosteret ble sammenlignet med en celleklump eller en blindtarm som kunne fjernes uten at noen etisk refleksjon skulle gjøres.

Abortloven var blitt diskutert i Norge i mesteparten av det 20. århundre, likevel er det to forhold på 1960-tallet som gjorde 1970-årene til abortkampens tiår. På 1960-tallet begynte rettighetstenkningen å gjøre seg gjeldende. Afroamerikanernes kamp for borgerrettigheter representerer noe av starten i den nye rettighetstenkningen som i dag dominerer vår del av verden.

Kvinners og studenters rettigheter fulgte, deretter reproduktive og homofiles rettigheter. I medisinen kom pasientenes rettigheter i søkelyset og den tradisjonelle, paternalistiske medisinen ble utfordret. Retten til å nekte behandling og retten til å dø var krav som vokste frem. Men paradoksalt nok ble fosterets rettigheter redusert eller helt fjernet.

Det andre forholdet var P-pillen som for alvor skilte sex fra reproduksjon slik at sex i seg selv ble en rettighet. Få oppdagelser har påvirket vår kultur mer enn P-pillen.

Abortkampen ble også hard fordi den ble et oppgjør med kirkens hegemoni. Kirken hadde mye å svare for. Behandlingen og fordømmelsen av ugifte mødre var en skam, slik også Kåre Willoch påpeker (utdrag fra hans bok i Vårt Land 23. september).

Kirken hadde stått mye sterkere, og vært mer troverdig i abortkampen, hvis den konsekvent hadde forsvart og støttet enslige mødre den gangen resten av samfunnet vendte dem ryggen. Da de virkelig trengte støtte. 

Jeg har senere hørt opprørende historier om hvordan kristne leger trakasserte ugifte mødre eller kvinner som kom inn til utskraping etter illegale aborter. Hadde jeg kjent til dette da jeg gikk inn i abortsaken for 40 år siden, er det ikke sikkert jeg hadde gjort det med like stor kraft.

Samtidig visste abortaksjonistene at kirken til syvende og sist ville være det ufødte livs sterkeste forsvarer. Abortkampen ble derfor i stor grad en kamp mot kirken. Abortloven av 1975 var ikke bare en seier for selvbestemt abort, den markerer også at Norge var blitt et sekulært samfunn. Abortloven av 1975 ble det kulturskiftet motstanderne av loven hevdet ville komme.

Etter 40 år og mer enn 500.000 legale aborter, har abortkampen stilnet. Men spørsmålet om etiske og juridiske sider ved abortene må aldri bli borte i et sivilisert samfunn.

I dag er fosteret, syke som friske, i stor grad blitt rettsløse i deler av svangerskapet i en verden som stadige leter etter det perfekte, og som bygger på prinsippet at den enkeltes lykke er knyttet til den enkeltes rettigheter. 

Jeg har de siste 40 årene fulgt nøye med på den internasjonale utviklingen innen perinatalmedisinen, som omhandler fostre og nyfødte. Faget har mer og mer dreiet i retning av å utvikle og ta i bruk de mest raffinerte metoder til å diagnostisere det minste avvik ved fostre. Ved å analysere såkalt cellefritt DNA fra fosterets morkakedel, som kan identifiseres i morens blod, kan man nå med en enkel blodprøve av mor tidlig i svangerskapet med nesten 100 prosent sikkerhet plukke ut fostre med kromosomfeil som Down syndrom.

Da den greske presidenten for Verdens perinatalforening holdt foredrag om fremtidens medisin på verdenskongressen i Madrid i november i år, snakket han nesten utelukkende om de teknologiske muligheter man nå har til å diagnostisere avvik hos fosteret. Så vidt jeg og andre som satt i salen kunne observere, reiste han ingen etiske motforestillinger.

På kongressen hadde firmaene som markedsfører de nye teknikker for fosterdiagnostikk store utstillinger hvor det krydde av medarbeidere som tilbød leger fra hele verden lunsj og lekkert informasjonsmateriell om de nye teknologiske muligheter. Dagens perinatalmedisinere har på mange måter overtatt rollen til 1930 årenes arvehygienikere. 

Fosteret har havnet nederst på rangstigen og blitt rettighetssamfunnets hakkekylling. I vår kultur drives det en målrettet leting etter sykdom og avvik hos fosteret, en nådeløs jakt som savner sidestykke i menneskenes historie. 

Men nylig skjedde det noe oppsiktvekkende som bør endre synet på fosterets rettigheter og status. En rapport fra FN/WHO skriver om hvor viktig god ernæring i menneskets første 1.000 dager er for helsen i voksen alder. En god start på livet er vesentlig for å redusere sykelighet og dødelighet senere i livet.

WHO mener ikke de første 1.000 dagene etter fødselen, men de første 1.000 dagene etter konsepsjonen, altså perioden fra befruktning til barnets toårsdag. Det er kommet en erkjennelse om at fosterets situasjon har sammenheng med personens helsetilstand mange tiår senere. Det som egentlig er en selvfølge, men som så mange har prøvd å glemme, at menneskelivet begynner ved konsepsjonen, slås nå fast av internasjonale organisasjoner.

Den nylig avdøde engelske professor David Barkers lanserte en hypotese om at ernæringssvikt under sårbare utviklingstrinn i fosterlivet kan føre til programmerte endringer som bidrar til sykdom – som hjerte- og karsykdommer – i voksen alder. Denne hypotesen har på denne måten også bidratt til å styrke fosterets status. 

På den nevnte kongressen i Madrid hadde dette allerede fått gjennomslag ved at firmaer som arbeidet med ernæringsprodukter, nå markedsførte ernæring som skal dekke disse viktige 1000 dagene. Derfor kan en si at moderne medisin både svekker og styrker fosterets rettigheter.

I USA kalles abortkampen den «andre borgerkrigen». I 100 år etter borgerkrigen var abort ulovlig i de fleste statene bortsett fra hvis mors liv var i fare. Men i 1962 fikk gravide Shirley Finkbine, en barnehagelærer fra Arizona og mor til fire barn, resept på sovemedisinen thalidomide.

Medikamentet var forbudt i USA da det allerede var kjent at det kunne gi fostermisdannelser. Hun hadde fått medikamentet i utlandet. Etter å ha tatt medisinen søkte hun om abort, men fikk avslag. Derfor reiste hun til Europa hvor hun aborterte et sterkt misdannet foster. Dette førte til stor publisitet og debatt om abortspørsmålet i USA. I 1967 liberaliserte en rekke stater sine abortlover.

I 1973 vedtok USAs høyesterett (Roe vs Wade) at Texas strenge abortlov var ukonstitusjonell fordi den krenket kvinnens rett til privatliv.

Norma Mc Corvey giftet seg 16 år gammel og ble raskt gravid. Mannen slo henne, og hun flyttet til sin mor, og i 1965 fødte hun en datter. Et år senere ble hun gravid med en annen mann og hun adopterte bort barnet. 

I 1969 var hun gravid for tredje gang. Hun ønsket abort, men i Texas var abort kun tillatt dersom morens liv var i fare. Norma kontaktet en advokat, Henry Mc Clusky, for å planlegge adopsjon. Men Clusky satte Norma i kontakt med to unge, kvinnelige advokater som var på jakt etter en sak som kunne prøves for retten for å utfordre abortloven i Texas.

«Er du villig til å ta saken din helt til Høyesterett?» spurte de henne. Norma sa ja, og fødte en gutt i juni 1970. I mellomtiden hadde de to juristene gått til søksmål mot staten Texas. De hevdet at Norma var blitt gjengvoldtatt og at Texas hadde overtrådt hennes borgerrettigheter, spesielt hennes rett til privatliv. Saken ble ført for Texas av Henry Wade, og Norma fikk pseudonymet Jane Roe. Norma vant, og staten Texas anket til USAs høyesterett.

22. Januar 1973 kom Høyesteretts avgjørelse i Roe vs Wade. Høyesterett støttet retten til selvbestemt abort. Det ble starten på en splittelse i det amerikanske folk som har fortsatt til denne dag. Samtidig ble dommen starten på liberaliseringen av abortlovene i mange vestlige land, inkludert Norge.

I 1995 ble Norma Mc Corvey kristen og tok avstand fra høyesterettsdommen hun hadde bidratt til. Hun begynte til og med å arbeide for en organisasjon som motarbeider abort.

Selv fikk jeg erfare noe av frontene i den amerikanske abortkampen da jeg i mars 2006 ble innkalt som sakkyndig om fosterets og for tidlig fødte barns utvikling i saken mellom Sør-Dakota og den amerikanske abortorganisasjonen Planned Parenthood. Sør-Dakotas senat hadde med 23 mot 12 stemmer vedtatt en ny og streng abortlov som tillot abort bare hvis den gravide kvinnes liv var i fare. Ifølge den nye loven som ikke var trådt i kraft, skulle voldtekt og incest ikke være grunnlag for abort.

Jeg ble fløyet fra Oslo til New York og avhørt om fosterets levedyktighet og evne til å føle smerte. Ved å bli krysseksaminert av både Sør-Dakota og Planned Parenthoods advokater, fikk jeg innblikk i en abortpraksis som for meg ikke virket særlig tillitsvekkende. Det var bare én klinikk i Sør-Dakota som utførte abort, og ingen leger fra Sør-Dakota var villige til å utføre abort. Derfor drev Planned Parenthood abortklinikken i Sør-Dakota og bemannet den med fire leger som en gang i uken ble fløyet inn fra nabostaten Minnesota.

Kvinner som fikk utført abort ved klinikken, fikk ingen oppfølging verken før eller etter inngrepet. Men ved komplikasjoner kunne de ringe en telefon for å få hjelp. Så ble det da bare utført 800 aborter i South Dakota hvert år. Med en befolkning på snaut 800.000 innbyggere ville dette svare til et aborttall i Norge på om lag 5.000, bare en tredel av norske tall.

Vedtaket i senatet til Sør-Dakota var starten på en ny kamp i flere stater for å få omgjort Roe vs Wade i en ny høyesterettsdom. Sør-Dakotas forslag om å endre abortloven i mer restriktiv retning ble imidlertid nedstemt i en folkeavstemning. Jeg tror en grunn til det var at forslaget var for strengt.

I Norge er abortdebatten ikke blitt holdt like levende som i USA. En grunn er at den norske abortloven ikke var like ekstrem som den amerikanske. Da den norske loven ble presset igjennom i Stortinget mot et folkeflertall, skjedde det som mange motstandere av loven i 1975 og 1978 fryktet, at selve lovformuleringen ville påvirke folkets rettsoppfatning. Det er nettopp det som har skjedd i disse 40 årene. Mange har gradvis godtatt fosterets manglende rettsvern.

En annen grunn til at abortkampen er mindre høylydt i Norge enn i USA er kanskje at motstandere av den norske abortloven er blitt stigmatisert og presset ut av det gode selskap. Det har i 40 år vært vanskelig å få en posisjon i det norske samfunn hvis man samtidig er åpen motstander av abortloven. De kraftige reaksjonene mot enkelte fastlegers ønsker om å reservere seg i forbindelse med aborthenvisninger, viser også at det ikke tåles opposisjon mot abortloven.

Jeg tror det er viktig å være klar over at begge sider i abortkampen representerte en bred allianse av meninger. Blant tilhengerne av loven var det mange som hadde en genuin omsorg for kvinner i en vanskelig livssituasjon som samtidig så dilemmaet i forhold til fosteret.

Men det var også de som ikke hadde respekt for fosteret og nyfødte med sykdommer og skader, og som videreførte de brune arvehygieniske strømningene i det norske samfunnet fra begynnelsen av det 20. århundre.

Blant motstanderne av loven var det også et bredt spenn, fra dem som moraliserte over gravide ugifte kvinner til dem som hadde genuin omsorg for fosteret. Debatten ville blitt bedre hvis man på begge sider hadde klart å sortere ut noen av disse aspektene.

De nye abortlovene ble mange steder i verden ikke bare en rett for kvinnen til å bestemme, men ble også starten på en systematisk og nådeløs jakt på fostre med sykdommer og defekter av forskjellig slag.

Det er skremmende hvor fort den etiske refleksjon ble borte fra fagmiljøene. Sorteringssamfunnet slik det nå raskt utvikler seg i mange land, er en konsekvens av liberale abortlover.

Etter hvert vil en kvinne kunne velge vekk fostre med omtrent hvilke egenskaper og lyter som hun finner uønsket. Og i store deler av verden legges det et betydelig press på kvinnen til å velge bort fostre med sykdom eller lyter. Det er ikke uten grunn at de funksjonshemmedes organisasjoner protesterte mot forslaget om tidlig ultralyd. De vet at sortering i fosterlivet i neste omgang vil ramme de funksjonshemmede, dem selv.

Men de etiske spørsmål i forbindelse med tidlig ultralyd er som små krusninger i forhold til den storm av spørsmål som bør reises i forbindelse med de nye teknikkene for fosterdiagnostikk.

Den etisk svært betenkelige praksisen med å fjerne friske fostre ved flerlingsvangerskap er en konsekvens av abortloven. Men som en ledende Ap-politiker sa til meg etter en NRK-debatt om temaet: «Det var ikke dette vi ønsket da vi innførte selvbestemt abort».

Fosterreduksjon av for eksempel tvillingsvangerskap fordi det er mer slitsomt å få to barn enn ett, er en praksis som svært mange reagerer på, men som sannsynligvis er tillatt ut fra abortloven.

I USA førte fri abort til at fosteret ble enda mer rettløst enn i Norge og aborter ble utført lenge etter fosteret var levedyktig utenfor morens kropp. Først når hele fosteret var ute av kvinnen fikk det rett til beskyttelse

Høyesterett forbød imidlertid denne praksisen. Et mottrekk ble at fosterets lokalisasjon i forhold til moren ikke skulle vektlegges, men morens intensjon. Hvis morens intensjon var å ta abort og fosteret ble født levende, skulle det ikke ha krav på behandling. Dette viser hvor kort vei det var mellom abort og barnedrap i USA. 

Av den grunnen ble loven «Born-Alive Infants Protection Act» vedtatt i 2001. Den slår fast at retten til abort ikke gir rett til en død baby uansett hvor avlivingen foregår. Videre at ethvert barn som ble født levende, enten det var som resultat av en indusert abort, naturlig fødsel eller keisersnitt, har en egen menneskelig verdighet uavhengig av ønsker, eller interesser til andre personer.

Men i en rekke land blir aborterte fostre som overlever aborten bare lagt til side for å dø. En sykepleier (ikke i Norge) forteller at et abortert foster som levde, var blitt lagt på skyllerommet fordi foreldrene ikke ville holde ham. Sykepleieren orket ikke å la barnet ligge alene og tok ham i armene i de 45 minuttene han levde.

Det som forundrer meg er at våre vanlige instinkter om å verne våre minste barn, spesielt i en dødsprosess, synes å forsvinne når vi snakker om abort. Hvorfor tror man at et foster som overlever en senabort eller et misdannet nyfødt barn som blir lagt på skyllerommet for å dø, har mindre behov for mors varme og omsorg i dødsprosessen enn andre barn som dør?

Uansett syn på fosterets verdi og rettigheter bør det være grunn til å diskutere dette uten å bli beskyldt for å være kvinnefiendtlig. Globalt utføres mellom 40 og 50 millioner provoserte aborter per år.

For de mange av oss som fortsatt mener at fosteret er et menneskeliv med krav på beskyttelse, forteller slike tall at abort representerer ett av de store menneskerettsspørsmål i vår tid. Vi  kan derfor aldri slå oss til ro med dagens lov og praksis. 

Men selv om jeg har vært en sterk kritiker av dagens lov, har jeg også en plikt til å arbeide for medisinsk trygge aborter i de tilfeller det utføres, slik at kvinners liv blir bevart. Vi har også en plikt til å legge forholdene til rette for at unge kvinner og familier har økonomisk evne til å ta seg av sine barn. Hvis engasjementet for livet stopper ved fødselen, og ikke omfatter barn, kvinner og barnefamiliers situasjon, blir det lite troverdig.

Det er ikke enkelt å lage en ny abortlov. Det ser ut til at den totale abortfrekvensen i verdens land ikke påvirkes mye av lovgivningen. Men holdninger påvirkes.

Det som etter min mening først og fremst er galt med loven i Norge er at abort er blitt en rettighet, i stedet for en mulighet. Abortloven har fjernet det etiske alvoret ved en abort og dermed fjernet fosterets verdighet.

En god lov må få frem at abort er et valg. En slik lov ville kunne beskytte mot utilsiktede utglidninger som fosterreduksjon av en frisk tvilling eller sortering av fostre med tilstander man ikke skulle like.

I dag aksepteres abortloven av svært mange, men det er ingen garanti for at den er rett. Mye urett er opp gjennom tidene blitt akseptert av godtfolk. Slaveriet i England ble først opphevet etter lang kamp fra en liten gruppe kvekere, og først da det ble offentliggjort bilder fra slaveskipene.

Informasjon er viktig, men i dag er det abortlovens tilhengere som er redd for informasjon og debatt om fosteret. Men fosterets manglende vern i vår samtid vil kunne bli dømt hardt av ettertiden.

Jeg ønsker en debatt om fosteret og fosterets rettigheter på fosterets premisser. Samtidig som jeg erkjenner at mange gravide er i en svært vanskelig livssituasjon som gir dem krav på beskyttelse. 

For å komme videre må kirken ta et oppgjør med den stygge behandlingen mange alenemødre ble utsatt for bare for noen tiår siden. Abortdebatten må handle om livets underside. Og der finner en ikke bare fostret, men også mange sårbare kvinner.

Generasjonene etter krigen har gjort minst én fundamental feilvurdering. Vi har trodd at forakt for svakhet og eutanasi av barn med feil eller lyter er noe som bare var et trekk ved nazismen. Så viser det seg at det er et kjennetegn på menneskets råskap, som vi finner i oss selv og rundt oss til alle tider. Kampen mot dette må vi alle gå inn i. Den kampen går tvers gjennom hver enkelt en av oss.

Først publisert i Vårt Land 28.12.2015

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Morten Andreas Horn

78 innlegg  2838 kommentarer

Abortloven fikk en skråplanseffekt

Publisert over 2 år siden

Takk for interessant kronikk av Ola Didrik Saugstad. Ett viktig poeng som tas opp her, handler om "skråplanseffekten". I debatter om emnet aktiv dødshjelp henvises det ofte til abortloven av 1978: En vanlig påstand er at "vi legaliserte abort for 40 år siden, og det har gått bra - spådommene om skråplanseffekt slo ikke til".

Men det er jo motsatt: Utviklingen etter at abort ble legalisert i 1978 har nettopp vist oss hvordan en skråplanseffekt fortoner seg, i praksis. Etter at det ble legalisert, institusjonalisert og etterhvert nærmest normalisert* å ta abort, så har også samfunnets holdninger til abort endret seg. Noen eksempler:

- Tidsfristen for selvbestemt abort er under press, og sterke krefter ønsker å utvide den til 16 eller 18 uker. Nemnd-systemet - som tidligere skulle bidra til kvalitet og kontroll av vanskelige avgjørelser, er også under press.

- Abort er ikke lenger en siste utvei i en umulig livssituasjon, der man rett og slett ikke kan klare å ta seg av et barn (til), det har blitt én metode for å velge bort barn som ikke oppfyller foreldrenes nedre grense for hva slags barn de vil ta i mot.

- Ny teknologi, til dels drevet fram av private aktører, muliggjør nå både fosterdiagnostikk og evt. påfølgende selektiv abort, i kvinnens egen regi: Det er (i ferd med å bli) mulig å gjennomføre både svangerskapspåvisningen (gravitest), genetisk diagnostikk (NIPT-testing, blodprøve mor kan sende til Tyskland eller Nederland) og medisinsk abort hjemmefra. I tillegg til den forbedring av helsetjenesten dette kan medføre for kvinner - gjør dem mindre avhengig av aktører i helsevesenet - bidrar dette også til at en viktig "kontrollmekanisme" svekkes og kan falle bort. Ikke den juridiske kontrollen ift. å "innvilge abort" eller ikke - men den form for sosial og etisk kontroll som ligger i at man må diskutere spørsmålet med et annet menneske, en fagperson.

- "Reservasjonssaken" viste oss at det ikke lenger tolereres å være abortskeptisk lege - samme hva slags praktiske ordninger man kan lage til, så vil "vi" ikke lenger finne oss i leger med slike holdninger

- Aborttallene har ligget stabilt siden loven kom, og dét er i seg selv et kraftfullt argument mot at det har vært en skråplanseffekt. Men det er et komplisert regnestykke, for i samme periode har vi fått dramatisk bedre tilgang til effektiv prevensjon, først og fremst P-piller fra 60-tallet, etterhvert utvidelse av forskrivningsretten til helsesøstre og jordmødre, og så "angrepillen". Dette er tiltak som skulle forventes å redusere forekomsten av uønskede svangerskap betydelig - og dermed er kanskje aborttallene relativt sett høyere enn forventet.

- Det er begrenset hvor mye ubeskyttet sex og svikt i prevensjon det er mulig å ha i en befolkning. Aborttallene kan uansett ikke stige himmelhøyt, på dette grunnlag alene. Det virkelig interessante er å se: Hva har denne skråplanseffekten - glidningen av våre holdninger - gjort med oss, den dagen behovet for abort endrer seg dramatisk?
Jeg tror utviklingen av fosterdiagnostikken vil gi oss svaret på dette: I løpet av de kommende få år vil vordende foreldre få dramatisk økte muligheter til å avdekke genetiske avvik - alt fra alvorlige kromomsomavvik til mindre alvorlige mutasjoner - svært tidlig i svangerskapet. Det kan også komme på markedet - kommersielt tilgjengelig over nettet, dersom myndighetene vil forsøke å holde igjen her hjemme - tester som avdekker egenskaper annet enn bare sykdom hos fosteret. Dette vil kunne gjøres så tidlig i svangerskapet at selvbestemt abort (i hvert fall kirurgisk) vil være en reell opsjon.
Først da vil vi få se, hvor vi egentlig er havnet med våre holdninger: Er abort fortsatt en fortvilet kvinnes valg på en situasjon hun ikke ønsket å havne i - eller har det blitt en kjærkommen mulighet for paret til å velge bort barn som ikke passer til deres forventninger?

Vi kan se skråplanseffekten ift. abortloven som ønsket eller uønsket. Selv er jeg i utgangspunktet positiv til muligheten til å få utført legale og forsvarlige aborter, og jeg er ikke enig i at livet starter ved unnfangelsen. Men det vi bør være enige om er at det har funnet sted en skråplanseffekt. Dette bør i det minste få konsekvenser for hvordan vi håndterer liknende bioetiske spørsmål idag, spørsmål der vi ennå ikke har rukket å få noen holdningsglidning.

----------------

Ettersom Saugstad problematiserer abortloven og det ufødte barnets rettigheter, vil jeg bare få peke på en annen part som abortloven av 1978 ignorerer: barnefaren. I en kronikk på aftenposten.no diskuterte jeg hvordan det kunne gå om vi skulle prøve å konstruere "Abortloven 2.0" - i en samfunn der også mannen har et engasjement for barnet han har gitt liv til.

* Takk til Lars Johan Materstvedt for formulering av denne kjeden

Svar
Kommentar #2

Dan Lyngmyr

167 innlegg  974 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Ola Didrik saugstad. Gå til den siterte teksten.
40 år etter at Norge fikk en abortlov som ga kvinnen rett til å bestemme og fosteret mistet sine rettigheter, har man sluttet å ville vite og høre om hvordan fostre blir behandlet. Men kanskje det etter all fortielsen er på tide at dette kommer på dagsorden igjen?

Takk for et nødvendig og tankevekkende innlegg.

Den politiske motoren bak abortloven ,Arbeiderpartiet, klager på fødselsunderskuddet uten å diskutere abortlovens konsekvenser.Og,det er trist å registrere at det som det tilsynelatende er bred politisk enighet om, at aborttallene i Norge er for høye, ikke har materialisert seg i en faktisk nedgang. En rekke handlingsplaner er lagt frem uten at disse på noen som helst måte har bidratt til å redusere tallene.

AP`s Anniken Huitfeldt klager på fødselsunderskuddet i Norge, i et innlegg på NRK ytring.

Her drøfter hun en rekke tiltak og forslag til hvordan man kan komme i grep med problemet, prisverdig nok. Hun hevder også at det var tidligere statsministers Gro Harlem Brundland`s målsetting å øke fødselstallene da hun gikk inn i sin andre periode som statsminister i 1986.

http://www.nrk.no/ytring/nar-fodselstallene-gar-ned-1.12176501

Huitfeldt ser imidlertid ut til å ha glemt det mest opplagte - de omkring 15 000 barn som hvert år aborteres.

Men,frykten for diskutere tallenes tale, og de negative følger både for samfunnet og kvinnene, er så angstskapende i AP og andre partier, at man unngår å debattere abortlovens omfattende konsekvenser for enhver pris, om man ikke ønsker sin egen politiske død velkommen.

Til tross for at AP på sin hjemmeside, i en artikkel ført i pennen av Stortingsrepresentant Kari Henriksen, forsøker å fremstille det som om antall aborter går ned, og selv om det gledelig nok i perioder har vært registrert nedgang i antall tenåringsaborter, er det et faktum at tallene har lagt stabilt på 14 000 – 15 000 pr.år , i mange år.

Det foregår ingen reell offentlig debatt om de høye aborttallene i Arbeiderpartiet, selv om man der også gjerne hiver seg på den allmenne politiske enighet om at ”disse er for høye”. I en artikkel skrevet av Erik Danbolt i Dagbladet 31 jan 2015, løftes det helt opplagte, men tilsynelatende fullstendig udiskuterbare temaet i Arbeiderpartiet frem, nemlig tallenes tale, dvs antall aborter hvert år.

http://www.dagbladet.no/2015/01/31/kultur/meninger/debatt/abort/anniken_huitfeldt/37458129/

Svar
Kommentar #3

Tove S. J Magnussen

503 innlegg  2032 kommentarer

Forebyggende arbeid, et forsømt område

Publisert over 2 år siden

Når man arbeider hos mennesker med utfordringer slår det meg hvillen etisk reflsksjonsevne mange viser. Likedan evnen til omsorg og glede for små, nære ting, ikke minst for hverandre.

Rundt dem kan de lovløse ofte virre rundt, med alle muligheter åpne for å ta en "spansk" en. De misbruker deres rettigheter for å oppnå egne goder.

Normal folkeskikk er borte. Samvittigheten plager en heller ikke nevneverdig.

Hvem orker å være i slike omgivelser?

Utagerende atferd er slitsomt og farlig for dem selv og for andre. Forebyggende tiltak er helt nødvendig for å oppnå gode resultater på sikt.

Kvinner skal ha rettigheter til egen kropp.

I min tid ved operasjonsavdelingen så jeg meg mektig lei på at kvinner ble ventende i døgn mens de lå blødende og aborterte spontant. Andre ble prioritert.

Det førte til et forebyggende tiltak som jeg implementerte. Kvinner kom rett fra gaten til oss i Kvinneklinikken når de trengte hjelp; Et lav- terskel tilbud for jenter og kvinner i spesialisthelsetjenesten. Jeg fikk med legene på den.

Det viktigste tiltaket var, uten forkleinelse for noen, at jeg tok ansvaret selv for den jobben og gikk fra en lederposisjon i en sentralavdeling til en mindre, verdsatt jobb som opr. spl i dagkirurgien (4 år). Det var nok av gode tilbud ellers. "Karrieren" fikk en brå slutt her.

Aborterende kvinner trenger også høy kompetanse.

Hvorfor skal de tilgodeses med folk på lavestete kompetansenivå og utgåtte instrumenter?

Jeg kjenner årene bruse litt av engasjement igjen når jeg tenker på det. Det var ikke sunt.

Det var over alle støvelskaft og helt uverdig.

Så må man kjempe for nytt utstyr. Hever man røsten blir man enten hånet eller hysjet ned.

Jeg håper virkelig ikke at det nye sykehuset fortsatt sliter med disse holdnngene til kvinner. 

Da jeg ville gjennomføre en omfattende undersøkelse i forskningsøyemed som jeg hadde klarsignal fra Data/etisk råd på, fikk man nok.

Bort med henne. Utvikling er farlig.

Hvem tjener på slike følelsesutbrudd, ikke pasientene i hvert fall. De blir skadelidende på sikt.

Kvinner skal ha mye ansvar for storsamfunnet, familien og lokalsamfunnet, få rettigheter og ingen myndighet.

Vi skriver 1912.

Svar
Kommentar #4

Rolf David Auke

0 innlegg  3 kommentarer

Hvordan er det mulig???

Publisert over 2 år siden

Nå satses det mangfoldige millioner på å finne liv på Mars. Funnet av en eneste celle på denne planeten kvalifiserer til avisoverskriften: Liv på Mars!!! Men når enn levende eggcelle og en levende sædcelle smelter sammen og vokser i uke etter uke blir ikke dette kalt et menneskeLIV av mange. HVORFOR??? Hele menneskets DNA liggger her og er i rivende utvikling. Hvor høyt det menneske som nå vokser skal bli, hvilket unikt fingeravtrykk det skal få, hårfargen, øyenfargen, arvede egenskaper fra mor og far osv., osv., osv., osv., osv. Og på TROSS AV DETTE er det visse mennesker som omtaler dette fantastiske livet på den sinnsyke måten ved å sammenligne det med en KVISE!!! Hvordan kan man bli så avstumpet og følelsesmessig ødelagt at man som et menneske som fikk lov til å slippe levende ut av sin mors liv omtaler andre som er like små som man SELV en gang har vært som en kvise!!! SANNHETEN er at om INGEN rører ved denne nydelig skapningen så VIL den bli født hvis ikke drapslegen og drapssykepleierne går inn og DREPER livet som HAR begynt.

I noen land er antall uker det er tillatt med abort høyere enn i Norge. Men hvordan i all verden kan mennesker BESTEMME sekundet eller minuttet hvor livet SKAL tas og lever barnet ETT minutt over denne grensen SÅ skal det beskyttes. Hvordan kan mennesker føle at de kan leke Gud på denne måten? Hvem har bestemt 12. uke og på hvilket grunnlag. Hva er det magiske med tallet 12? Hvis det i framtiden blir besluttet at lovlig abort kun skal tillates før 10. uke etter at livet har oppstått hvilken konsekvens skal dette få for alle i helsevesenet som har tatt livet av barn mellom 10 og 12 uker tidligere. Da vil de jo i samfunnets øyne være drapsmenn og drapskvinner, noe de per i dag faktisk ER.

I Norge har over 500 000 små Ola og Kari nordmenn måttet bøte med livet siden 1979, over 100 000 fler en ALLE amerikanske soldater under HELE 2. VERDENskrig, og så har høytstående arbeiderpartipolitikere FREKKHETEN til å snakke om at det nå fødes for FÅ barn i landet!!! Dette partiet som gjennom Gro Harlem Brundtland har kjempet for at barn skal tas livet av i den grad at hele Bergens og Trondheims og Drammens befolkning tallmessig har blitt utryddet de siste 26 år!!! Nå må galskapen stanses og barna få leve akkurat som de voksne som har fortattet drapsloven har fått leve og Norge må bli en livets nasjon og opphøre å være en drapsnasjon.

Nazistene utryddet mange jøder, men de hadde i hvert fall ben å løpe med og noen klarte å unnslippe. Norge som stat er nå VERRE enn nazistene fordi de utrydder menneskebarn som IKKE har NOEN mulighet til å unnslippe den skattebetalte drapslegens kniv eller dødelige kjemialier. Dette er en grusom arv som vi snarest mulig MÅ forandre skal vi ha noe håp om at Norge en gang i framtiden skal kunne kalles en sivilisert nasjon for det kan Norge i dag dessverre IKKE kalles med årlige drapstall på over 15 000 små med Stortingets, eller rettere Drapstingets, klamme beskyttende hånd over seg!!!

Svar
Kommentar #5

Morten Slmonsen

32 innlegg  1294 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Takk for et informativt og balansert innlegg. Jeg vil bare nevne kort den observasjon at vi i Vesten ikke lenger er i stand til å reprodusere oss, og at dette har begynt å bli dramatisk i enkelte land. De fleste andre land i verden følger etter oss (kilde: gapminder.org). 

Det finnes selvsagt en rekke faktorer som forklarer dette, men abort er en ikke ubetydelig faktor. Så er det da kanskje ikke urimelig at det folk som kjemper med nebb og klør for sine abortrettigheter, til slutt mister seg selv.

Svar
Kommentar #6

Per Arne Norum

12 innlegg  4 kommentarer

Skråplan ---- menneskeverd

Publisert over 2 år siden

Det bratteste skråplanet er graderingen av menneskeverdet

Venter man med "fullverdi" til fødselen - kan denne verdien forsvinne ved senilitet og andre valgfrie tilstander. 

Bare det å være født og jøde var uten dette verd i nazityskland.Verden er full av eksempler

Det finnes allverdens stadier og grader på dette skråplanet rundt om i vår verden.

For Norges del; Hvem er mest utsatt:?  Ole Paus ga sitt svar på dette --  Det er de gamle og de ufødtenordmenn ! 

Mvh. PAN

Svar
Kommentar #7

Gjermund Frøland

10 innlegg  5700 kommentarer

Til #6 Menneskeverdet - før fødselen og etter døden

Publisert over 2 år siden

Siden dette debattforumet er i regi av en kristen avis, er det nærliggende å tenke på menneskeverdet også etter døden

Er det slik at menneskeverdet er er hellig og ukrenkelig fra og med unnfangelsen, men trosmessig splittet (mellom feiltroende og rettroende) fra og med det jordiske livets slutt?

Og hvis svaret er ja, er ikke da ideen om frelse/fortapelse en del av det samme "skråplanet"?

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
6 minutter siden / 746 visninger
Jørgen Lund kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
25 minutter siden / 746 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Finn en ny Gud
26 minutter siden / 899 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ser du ulven?
26 minutter siden / 5463 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kultur og enhetspolitikk
43 minutter siden / 30 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Klare svar i kirkerommet?
rundt 1 time siden / 148 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 1 time siden / 746 visninger
Jørgen Lund kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 1 time siden / 746 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Klare svar i kirkerommet?
rundt 1 time siden / 148 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 5463 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Farlig omskjærings-vedtak fra SV
rundt 1 time siden / 746 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Klare svar i kirkerommet?
rundt 2 timer siden / 148 visninger
Les flere