Tore Laugerud

5

Lengsel som teologisk nøkkel og kirkelig strategi

Lengselen er et erfaringsmessig tegn på Guds nærvær i mennesket og i skaperverket. Og samtidig er lengselen uttrykk for en ødelagt relasjon, for Guds fravær.

Publisert: 31. des 2015

I sin kommentar i Vårt Land 11. desember skriver Åste Dokka at det er vanskelig for henne å forstå at mennesker «kan ha et personlig forhold til Jesus». Hun innrømmer at for alt hun vet «kan det være at Gud gjester enkelte mennesker på en spesiell og merkbar måte». Men hun avviser den teologiske gyldigheten av slike erfaringer. Artikkelen etterlater et inntrykk av at Dokka tar til orde for en slags deisme. 

Men i et nytt innlegg 21. desember presiserer hun at hennes anliggende er å påpeke at Gudsfraværet er svært relevant for teologien. Det er ikke vanskelig å være enig med Dokka i dette. Hun medgir også at som mennesker lever vi både i distanse til Gud og i nærhet til Gud, og av og til er det nettopp i fraværet vi best kan erkjenne Gud. Dokka reiser her et tema som det er viktig å samtale videre om.

Selv har jeg lært mest om verdien av Guds fravær hos de kristne mystikerne. Deres erfaringer rommer det Johannes av korset kalte «sjelens mørke natt» og «åndens mørke natt», det tilsynelatende totale Gudsfraværet. 

De tolket opplevelsen av Guds fravær som Guds egen handling for å føre dem videre. Og de holdt fast ved at Gud ikke hadde trukket seg tilbake, men var nærmere enn de var seg selv.

Dokka har utvilsomt rett i at manglende Gudsopplevelser kan føre mennesker ut i troskrise. Men mystikerne viser oss at det finnes gode teologiske verktøy til å komme til rette med dette innenfor rammen av et inderlig, personlig Gudsforhold. 

«Det intime forholdet mellom den troende og Gud» er altså ikke problemet. Kanskje er det heller det senkapitalistiske konsumsamfunnets massive oppbygging av forventningen om at alt skal være bra hele veien, og gjenskinnet av denne livsfølelsen i visse typer karismatikk og herlighetsteologi? 

Pietismen kan betraktes som mystikkens videreføring på protestantisk mark etter reformasjonen. De pietistiske salmedikterne var godt kjent med opplevelsen av Guds fravær. I malende bilder skildret de lengselen som dette fraværet vakte, og de ante i dette en skjult Guds vei som utvidet og fordypet troen. I lengselsbegrepet holdes Guds nærvær og fravær sammen. 

Lengselen er et erfaringsmessig tegn på Guds nærvær i mennesket og i skaperverket. Og samtidig er lengselen uttrykk for en ødelagt relasjon, for Guds fravær. 

Ifølge mystikeren Wilfrid Stinissen er lengsel et redskap Gud bruker for å drive mennesket ut over det selv. Lengsel, sier han, åpner oss, graver ut nye dyp, utvider oss, så vi rommer mye mer. Slik blir opplevelsen av Guds fravær en viktig og nødvendig del av menneskets vei til frelse.

Det er også viktig å samtale videre om samtidssituasjonen og hvordan kirken bør svare på denne. Dokka har utvilsomt rett i at for mange mennesker fremstår ikke troen på Gud som relevant når de opplever meningsløshet og uro. Men hun overser den massive vendingen mot åndelighet som pågår. 

Ledende religions- og samfunnsvitere taler om at det foregår en «spiritual revolution» (Paul Heelas) og at dette er et signifikant utviklingstrekk ved det sekulariserte samfunnet (Charles Taylor). Tydeligst ytrer den seg i nyåndelighet. Men den ytrer seg også i bemerkelsesverdige fenomener som at Filokalia, en volumiøs samling tekster beregnet på gresk ortodokse klosterfolk under 17-tallets tyrkiske velde, får sitt store gjennombrudd 200 år senere i et post kristent Europa på vei til å bli radikalt sekularisert.

Hvilke mulighetsrom har kristendommen i dag? Dokkas svar synes å være «å leve som om Gud ikke fantes». Det er vanskelig å se hvordan teologien med dette åpner opp «for bredden av menneskelig erfaring». 

Hvilken plass får de millioner av sterke, uvanlige erfaringer som rapporteres over hele den vestlige verden, og som sender millioner av mennesker ut på en åndelig reise. Hvilken plass får lengselen etter fordypning som får millioner av kristne til å søke retreat, meditasjon og åndelig veiledning i vår tid? Jeg kan ikke se at disse erfaringene får noen plass hos Dokka.

De tidligere nevnte religions- og samfunnsviterne mener at kristendommens mulighetsrom ligger i å knytte an til den subjektive vendingen. En teologi som lukker seg for individets erfaringer og ikke legger til rette for trospraksiser som kan avdekke en dypere menneskelig identitet vil ikke fremstå som relevant. 

Derimot mener Heelas at en kristendom som er i stand til å kombinere Guds transendens med et guddommelig nærvær i det immanente vil komme til å utfordre nyåndeligheten fordi den tilrettelegger bedre for fellesskap og samhørighet. 

Det er også en del av sekulariseringens utvikling at mange mennesker som ikke framstår som åndelig søkende er åpne for at det finnes «noe større», «noe mer», «noe annet». Kirkens mulighet synes her å ligge i å utvikle tolkningsverktøy og tilby ritualer og praksiser som kan avdekke denne lengselen som en Gudslengsel.

Jeg holder biskop Martin Lønnebo for å være en betydningsfull veiviser i dette landskapet. Lønnebos tenkning uttrykker en mellomvei mellom immanens og transendens – en panenteistisk virkelighetsforståelse. 

Lønnebos tilnærming innebærer også et helhetsperspektiv som ser teori, estetikk og praksis som gjensidig integrerte aspekter av den samme virkeligheten. Samtidig holder han fast ved at Gud primært gir seg til kjenne gjennom religiøs erfaring og praksis - i diakoni og i kult.

Lønnebo mener vi må finne tilbake til tillitten til den Store, Skjulte [Gud] uten å miste den personlig åpenbarte [Gud]. Vi må alltid spørre: Hva vil Kristus meg? Lønnebo åpner for de veldige kontrastene i troen. Han elsker det menneskenære, personlige, evangeliske, trøstefulle. 

Men hvis det ikke bringes i samtale med det menneskefjerne, upersonlige, ukjente, det bortenfor vår kontroll, det som gir og tar uavhengig av våre ønsker, så vil troen ikke fordypes. Det sentrale i disse tankene finnes i kirkens teologiske begrep: den åpenbarte Gud og den skjulte Gud, respektive katafatisk og apofatisk teologi.

Først publisert i Vårt Land 31.12.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1894 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1628 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1590 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1586 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1441 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1361 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1352 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1180 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere