Jul, gjest-frihetens høytid

Det var ikke rom for dem i ­herberget, leste jeg julaften i Åmot kirke, og ble avbrutt av en gutte­pjokk: «Sånn kan det ikke ­verra!».

Etter Jesu fødsel skal det være husrom for alle. Som om englene tegnet med ­lysende skrift på himmelen: «Gjestfriheten er kommet til jord!» Det handler om gjestfrihet som en udiskutabel menneskelig verdi. Det handler om frihet for gjesten til å være menneske.

I Hebreerbrevet får vi utfordringen i klartekst: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester». Peter sier det kortere og svært tydelig: «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage.»

Og når Jesus skal forklare hva som ­betyr noe i livet, roser han de som tar imot de fremmede: «Jeg var fremmed og dere tok imot meg.» Dette sa han som selv opplevde ikke å bli tatt imot som lite barn i en familie på flukt: «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot 
ham.»

Har vi glemt? Gjestfrihet er et stort ord som altfor ofte får et for lite innhold. «Sånn kan det ikke verra!» På kirkens vegne beklager jeg at altfor mange har opplevd avvisning og mangel på inkludering.

Året 2015 har vært en stor utfordring til vår del av verden. Anført av Tysklands leder Angela Merkel, var det tegn til en ny gjestfrihet hvor vi sluttet å telle antall flyktninger, men isteden takket for livet og trodde at der det var hjerterom er det også husrom.

Det gikk ikke mange uker før stemningen begynte å snu og sentrale politikere hevdet at «godhetstyranniet rir Norge som en mare». Har vi glemt at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere i et fellesskap. Har vi glemt at vi alle er pilegrimer på vei hjem? Har vi glemt at vi alle forkommer uten et herberge?

Derfor er gjestfrihet verdens håp, og guttens replikk i Åmot kirke en utfordring til oss alle. Vi blir sterke av å være gjestfrie, og svake av å være snerpete, kalde og avmålte.

Fargerikt fellesskap. Bildet «gjestebud» av Liv Benedicte Nielsen som illustrerer denne julebetraktningen sprenger da også aldeles rammen for våre tanker om fellesskap og hvor mange vi synes vi har plass til rundt bordet.

Her er ikke bare 12 menn, men mer 
enn 30 mennesker; unge, gamle, kvinner 
og menn, og det bugner av gode gaver i et fargerikt fellesskap. Noe flottere 
bilde på hva Jesu jul er, kan vi knapt 
tenke oss.

Adventstiden er ikke de lystige hjerters 
høytid, men tiden for lysets komme og ­lysets kraft. Bak det grønne og glit­rende kan det være kaldt og guffent, taust og utrygt med skjulte tragedier for store og små. Julen er Guds håndtrykk til oss, ikke med løfte om fravær av sorger, men om nærvær i alt. Han tilbyr frihet til sine gjester.

Sånn skal det verra. «I min fars hus er det mange rom», sa Jesus. «Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det.» Ferdig ­
snakka! Advent og jul er tiden da vi feirer 
den minste som kom til verden med den største kraften. 600 år før Jesu komme fikk de sin adventshilsen fra profeten ­Jesaja: «Det folk som vandrer i mørket får se et stort lys; over dem som bor i skygge­landet stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt.»

Denne julen har vi en sjelden anledning til å vise at Jesus har vokst ut av krybben og inn i våre hjerter. Evangeliet er i en sum gjestfrihet. Fra å møte andre som fiende, kan vi bli noens frende og vise at det igjen er blitt plass i «herberge». Sånn skal det verra! La oss øve oss på å dekke bord for noen ekstra. Da kan det bli en velsignet jul og et gjestfritt nytt år!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.12