Harald Hegstad

27

Er uenigheten om likekjønnet vigsel kirkesplittende?

Selv om spørsmålet utvilsomt splitter kirken på mange måter, er det likevel ikke kirkesplittende i denne grunnleggende mening.

Publisert: 18. des 2015

Den norske kirke er dypt splittet i synet på homofilt samliv og ekteskap. Uenigheten gjelder både hvorvidt homofilt samliv overhodet er forenlig med kristen etikk, og om et slikt samliv kan forstås som et ekteskap i kristen forstand. Noen svarer nei på begge spørsmål, andre svarer ja på begge, mens en tredje gruppe svarer ja på det første, men nei på det andre. Hvordan man forholder seg til disse spørsmålene, får bl.a. konsekvenser for hvordan Den norske kirke skal ordne sine liturgiske ordninger for vigsel.

Ved siden av selve diskusjonen om selve sak-spørsmålene går det en parallell diskusjon omkring hvilken status uenighet i denne saken har. Et begrep som gjerne brukes i denne sammenheng er begrepet «kirkesplittende». Er uenighet og ulik praksis i dette spørsmålet kirkesplittende, og hvilke konsekvenser vil det i så fall ha?

Som kjent uttalte Bispemøtet i sin uttalelse fra oktober 2013 enstemmig at uenighet i denne saken ikke behøver være kirkesplittende (BM 16/13). I et nesten enstemmig vedtak året etter sluttet Kirkemøtet seg til en slik forståelse (KM 14/14).

En slik forståelse har fått mye kritikk. Noen har ironisert over vedtaket og påpekt at at kirkelig enhet ikke er noe man kan vedta. Når mennesker forlater kirken eller trekker seg tilbake fra fellesskap og samarbeid, betyr det at kirken allerede er splittet, uansett hvor mye man vedtar det motsatte.

Dersom Bispemøtes og Kirkemøtets utsagn var ment som en empirisk beskrivelse av utviklingen, ville en slik innvending være svært berettiget. Slik er imidlertid ikke utsagnet ment. Det er snarere ment som en prinsipiell teologisk vurdering som knytter seg til den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet, slik den er uttrykt i Confessio Augustana artikkel 7. Her heter det bl.a. at det «til sann enhet i kirken er (...) nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene». Det betyr at man kan være uenig om mye og likevel bevare enheten, bare det ikke rokker ved den felles forståelse av evangeliet.

Spørsmålet blir da hvilken status uenighet om homofilt samliv og ekteskap har for forståelsen av evangeliet. Betyr uenighet i disse spørsmålene at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet? Til det svarer Bispemøtet et klart nei. Selv om man konstaterer at uenigheten «angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke», finner ingen av biskopene at uenigheten «er av en slik karakter at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet». Derfor konkluderer man også «at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes».

Selv om spørsmålet utvilsomt splitter kirken på mange måter, er det likevel ikke kirkesplittende i denne grunnleggende mening. Så lenge uenigheten kan rommes innenfor et fellesskap som er forpliktet på det samme evangelium, er det også mulig å høre til i den samme kirke. En slik forståelse innebærer ikke at man tar lett på uenigheten og de utfordringene den skaper, men at man ikke anser dem av en slik art at de umuliggjør kirkelig enhet i den forstand som bekjennelsen snakker om.

Når noen likevel har hevdet at uenigheten er kirkesplittende, har det gjerne skjedd ved hjelp av to argumentasjonslinjer som etter mitt skjønn ikke er tilstrekkelige for å belegge en slik konklusjon.

Den ene argumentasjonslinjen handler om Bibelens autoritet. Her har man vist til «Skriften alene» som et viktig prinsipp i luthersk teologi. Fordi et liberalt syn på homofili og ekteskap bryter med Bibelen, må det nødvendigvis være kirkesplittende, har man hevdet.

Problemet med en slik argumentasjon er at også de med et annet syn henviser til Bibelen, selv om de på dette punkt tolker den annerledes. Dermed ender man i realiteten opp med å mene at ulikheter i bibelsyn i seg selv er kirkesplittende. Men bibelsynet har i seg selv aldri vært noen trossannhet i luthersk tradisjon. I de lutherske bekjennelsesskriftene er synet på Bibelen ikke viet noe eget punkt. Å si at uenighet i synet på Bibelen, herunder hva i Bibelen som er bindende og hva som ikke er det, er kirkesplittende, er derfor problematisk i luthersk sammenheng. Lutheranere har historisk sett hatt høyst ulike bibelsyn. Det avgjørende er at man står sammen om det evangelium som Bibelen bevitner, ikke at man er enig i synet på Bibelen, eller om tolkningen av alt som Bibelen omhandler. For å si det med Leiv Aalen, så kan man til nød «mene hva man vil om Skriften når man bare ikke om Gud og hans gjerning i Kristus mener noe som er i strid med Skriften!» (TTK 1944).

Den andre argumentasjonslinjen handler om forståelsen av hva som er synd: Fordi evangeliet handler om tilgivelse for synd, så truer uenighet om hva som er synd forståelsen av evangeliet. At noen takker for det som andre bekjenner som en synd, er naturligvis problematisk. Likevel har kirken måttet leve med slik uenighet på en rekke punkter, helt fra nytestamentlig tid. I den første kristne menighet gikk debatten om det var synd å spise kjøtt som var ofret til avgudene. I vår tid er kristne uenige om forståelsen av det femte bud når det gjelder spørsmålet om det er rett å gjøre militærtjeneste. I forståelsen av det sjette bud har synet på onani forandret seg, og det har skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. Ingen har meg bekjent hevdet at uenighet i disse spørsmålene er kvalifisert kirkesplittende.

Heller ikke her kan man redusere spørsmålet til et spørsmål om lydighet mot Bibelen eller ikke. I spørsmålet om forståelsen av det femte bud mener pasifistiske kristne at det skal tolkes absolutt, mens ikke-pasifistiske kristne mener det kan gjøres unntak der en stat forsvarer seg med militære midler. I spørsmålet om forståelsen av bibelord som avviser homofil praksis, mener noen at det skal tolkes absolutt, mens andre mener at det ikke rammer forpliktende og likeverdige forhold. Når vi kan leve med uenighet i det første spørsmålet, bør vi også kunne gjøre det i det andre.

Det er selvfølgelig problematisk at kristne i den samme kirke ikke kan være enige om viktige moralske spørsmål. Samtidig som man så langt det er mulig forsøker å arbeide seg fram mot felles holdninger, er man i noen spørsmål henvist til å overlate avgjørelsen til den enkelte kristnes samvittighet. Så lenge man står sammen om evangeliet om Guds frelse i Jesus Kristus, bør ikke det gjøre kirkelig enhet umulig.

Artikkelen er også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirketidende nr. 22/2015 og som artikkel i avisen Dagen 18.12.2015

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Gunnar Winther

8 innlegg  80 kommentarer

Viktig og riktig

Publisert over 3 år siden

Harald Hegstad har skrevet en grundig, men likevel lettfattelig, kommentar om det temaet som mer enn noe annet har preget kirkeåret 2015. Mange innenfor Den norske kirke, over hele spekteret av syn i spørsmålet om likekjønnet vigsel, vil ha stor nytte av å lese det Harald Hegstad skriver. Jeg vil i denne sammenhengen også få anbefale hans kommentar om Bibeltroskap fra 2014.

Kommentar #2

Arnt Thyve

17 innlegg  1393 kommentarer

Ja

Publisert over 3 år siden

At det er kirkesplittende kan vi allerede se av at folk melder seg ut av kirken. Man kan ikke vedta at noe ikke er kirkesplittende. Når mange opplever at kirken likestiller to syn som er gjensidig eksluderende, og ikke har samvittighet til å tilhøre kirken lenger, er splittelsen et faktum. Dette er ikke bare et moralsk spørsmål - det er et spørsmål om bibelsyn, og det er allerede mange prester og andre ansatte som synes dette er vanskelig å leve med. Jeg gjentar: Man kan ikke vedta at noe ikke er kirkesplittende - det er konsekvensene som viser om det er det eller ikke. Når folk ikke orker å være med lenger er det splittende.

Kommentar #3

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Hegstad,

«Som kjent uttalte Bispemøtet i sin uttalelse fra oktober 2013 enstemmig at uenighet i denne saken ikke behøver være kirkesplittende (BM 16/13). I et nesten enstemmig vedtak året etter sluttet Kirkemøtet seg til en slik forståelse (KM 14/14).»

Ja, det er sant. Men det er viktig å sjå på korleis dei aktuelle bispe- og kyrkjemøta har ordlagt seg. BM 16/13 seier ganske rett fram at ein ikkje meiner dette er kyrkjesplittande. Men ein bruker det vesle, men akk så viktige, ordet ‘må’: «Et samlet bispemøte vil derfor konkludere med at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke brytes.» Og i KM 14/14, i den første voteringa, står det:

«Kirkemøtet viser til den enstemmige delen av uttalelsen fra Bispemøtet og gir sin tilslutning til denne. Kirkemøtet erkjenner at uenigheten om vigsel av likekjønnede par angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke, nemlig forståelsen av ekteskapet. Det handler ikke om ulikt syn på menneskets verd. Kirkemøtet vil uttrykke at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke brytes.»

Men legg merke til måten ein uttrykker seg på. Ein seier konsekvent at usemje ikkje nødvendigvis føre til at den gudstenestelege og sakramentale fellesskapen i Den norske kyrkja brytast. Her er nokre viktige moment. Verken BM 16/13 eller KM 14/14 seier at ei endring i læra om ekteskapet ikkje kan føre til at den gudstenestelege og sakramentale fellesskapen i Den norske kyrkja kan brytast, og ein bruker konsekvent usemje-omgrepet. Og eg er heilt samd i at ein ikkje bryte den gudstenestelege og sakramentale fellesskapen i Den norske kyrkja viss ein er usamd om dette med ein eller fleire personar. For det at to eller fleire personar er usamde om ei sak er faktisk heilt irrelevant i denne debatten. Spørsmålet er ikkje om vi kan vere usamde. Spørsmålet er kva som skal vere kyrkja si offisielle lære i denne saka.

Spørsmålet vi må stille oss er om det i det heile teke går an å seie at eit etisk spørsmål kan ha kyrkjesplittande karakter. Vil du, Hegstad, seie at eit etisk spørsmål i prinsippet kan vere kyrkjesplittande? Viss ja, kan du gje eit døme, og kan du grunngje kvifor akkurat dette er kyrkjesplittande, medan ekteskapssynet ikkje er det? Og viss etiske spørsmål ikkje kan ha kyrkjesplittande karakter, kva betyr det for relasjonen mellom evangeliet og det kristne livet, og for det kristne livet i høve frelsa vår? Er det kristne livet (til sjuande og sist) berre ein irrelevant appendiks til trua?

Hegstad,

«Spørsmålet blir da hvilken status uenighet om homofilt samliv og ekteskap har for forståelsen av evangeliet. Betyr uenighet i disse spørsmålene at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet? Til det svarer Bispemøtet et klart nei. Selv om man konstaterer at uenigheten «angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke», finner ingen av biskopene at uenigheten «er av en slik karakter at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet». Derfor konkluderer man også «at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes».

Selv om spørsmålet utvilsomt splitter kirken på mange måter, er det likevel ikke kirkesplittende i denne grunnleggende mening. Så lenge uenigheten kan rommes innenfor et fellesskap som er forpliktet på det samme evangelium, er det også mulig å høre til i den samme kirke. En slik forståelse innebærer ikke at man tar lett på uenigheten og de utfordringene den skaper, men at man ikke anser dem av en slik art at de umuliggjør kirkelig enhet i den forstand som bekjennelsen snakker om.»

Men det er jo nettopp der usemja ligg. Vi er ikkje samde om dette er ein del av evangelielæra. Eg meiner det er det, og det meiner eg kan påvisast idet ekteskapet, i sin kjønnspolaritet, er eit ikon på sameininga mellom Kristus, brudgomen, og kyrkja, brura (jf. Ef 5,31ff). Her kan eg tilrå å lese det Ådne Njå og Wolfhart Pannenberg har skrive om saka. Njå har skrive om dette i artikkelen «€œDet innstiftede ekteskapets sakramentalitet» (Tidsskrift for teologi og kirke 81:3, 2010): 183-207. Pannenberg skriv om dette i kap.III.3 («€œThe Ambivalence of the Word “Sacrament” and the Special Case of Marriage») i Systematic Theology, vol. 3 (Edinburgh: T&T Clark 1998): 336-369. Begge to argumenterer for ekteskapets sakramentalitet dels ut frå Ef 5, og dei set dette inn i ei luthersk og økumenisk ramme.

Og dette er ikkje framand for Den norske kyrkja. I vigselsliturgien som var gjeldande i Dnk frå 1685 til 1889, altså nesten 150 år etter den dansk-norske reformasjonen, og nesten opp til vår tid, finn vi denne formuleringa (ifylgje denne, s.8): «..og der i betegnet din kiere Søns Jesu Christi og den hellige Kirkis, hans Bruds Sacramente…» Luther meinte kanskje noko anna, men han var ikkje biskop i Dnk, og hadde ingen autoritet når dei laga vigselsliturgi. I 1889 vart ‘sacramente’ byta ut med ‘sameining’ (‘forening’), og det kan kanskje seiast at det skjedde ei læreendring i 1889, men det må i så fall forsvarast av dei som meiner det. (Sjå også fonotane i teksten eg viser til). Ein viser ikkje, i dagens ordning, til samfunnet, men til skapinga, og Guds innstifting av ekteskapet. Vi seier faktisk rett fram at «ekteskapet er Guds gode gåve.» Det er meir enn ei samfunnsordning, det er eit ikon på sameininga mellom Kristus, brudgomen, og kyrkja, brura.

Viss vi endrar lære på dette spørsmålet endrar vi også synet på evangeliet, fordi vi endrar læra om forholdet mellom Kristus og kyrkja. Difor er dette kyrkjesplittande vranglære.

Du samanliknar ekteskapssynet med synet på pasifisme og eting av offerkjøt. Men du presenterer ikkje noko argument for at desse er samanliknbare. Kunne du gjort det, slik at det er mogeleg å svare på argumenta dine? Slik det står no er det ein el lausrivne påstandar om at dei er samanliknbare, ikkje argument for kvifor. Hugs at det ikkje er andre si oppgåve å lage argumenta dine.

Kommentar #4

Harald Hegstad

27 innlegg  54 kommentarer

Til Kjetil Kringlebotten

Publisert over 3 år siden

Det er uklart for meg om du er kritisk til Bispemøtets uttalelse eller bare til min tolkning av den. Det er riktig at biskopene sier at fellesskapet ikke «må» brytes, men det at de sier det i en felles uttalelse innebærer at de i alle fall ikke vurderer hverandres standpunkter som kirkesplittende. At det ikke bare gjelder meninger, men også når disse får liturgiske konsekvenser, ser en av vedtaket i BM 37/15.

Du misforstår min argumentasjon hvis du oppfatter det slik at jeg mener uenighet i etiske spørsmål aldri vil være kirkesplittende. Poenget var å argumentere mot den motsatte posisjon, nemlig at enhver uenighet om hva som er synd umuliggjør enhet. Det var her mine eksempler med spising av offerkjøtt og pasifisme hørte hjemme, som eksempler på at kirken har levd og lever med uenighet om hva som er synd uten at det fører til kirkesplittelse. 

Et klassisk eksempel på etisk begrunnet kirkesplittelse er f.eks. ekskluderingen av sør-afrikanske apartheidkirker fra Det lutherske verdensforbund. Her dreide det seg ikke bare om støtte til apartheid som politisk system, men også praktiseringen av raseskille ved nattverdbordet og ellers i kirkens liv. Dermed gav man et vitnesbyrd om menneskeverdet som strider mot evangeliets budskap om at Gud ikke gjør forskjell på folk. Dette henspilles det også på i uttalelsen fra Bispemøtet (BM 16/13) når «evangeliets lære» bl.a. utlegges slik: «Her ligger det også en bekjennelse til at Gud ikke gjør forskjell på mennesker. Det er en bekjennelse til at menneskets verd er uavhengig av rase, funksjonsdyktighet, kjønn eller seksuell legning. Når menneskets verd krenkes, befinner kirken seg i bekjennelsessituasjon («status confessionis»). Om dette er det ingen uenighet mellom biskopene.»

Jeg følger deg langt på vei i ditt resonnement når det gjelder sammenhengen mellom ekteskapsteologien og evangeliet. Det er altså et spørsmål med dogmatiske implikasjoner. Og en mister noe vesentlig når en forlater en slik ekteskapsforståelse. Det har jeg også selv skrevet og sagt offentlig, bl.a. med de samme henvisninger som du benytter deg av. Men det er én ting å si at et spørsmål har sammenheng med evangeliet, noe annet at en ikke lenger har det samme evangelium dersom en er uenig om dette spørsmålet. Det er nok å peke på andre dogmatiske spørsmål som utvilsomt har sammenheng med evangeliet, men der en har tradisjon for å leve med uenighet, slik som læren om Skriften, læren om kirken eller læren om prestetjenesten og andre kirkelige tjenester. Tross uenighet har en altså funnet at en deler det samme evangelium.

Kommentar #5

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Hegstad,

«Det er uklart for meg om du er kritisk til Bispemøtets uttalelse eller bare til min tolkning av den. Det er riktig at biskopene sier at fellesskapet ikke «må» brytes, men det at de sier det i en felles uttalelse innebærer at de i alle fall ikke vurderer hverandres standpunkter som kirkesplittende. At det ikke bare gjelder meninger, men også når disse får liturgiske konsekvenser, ser en av vedtaket i BM 37/15.»

Eg er kritisk til uttalinga frå bispemøtet, og veit at dei meiner at dette ikkje er kyrkjesplittande. Men vi les ikkje tekstar ut frå kva forfattarane meinte, men ut frå kva tekstane seier. Og her er det eit viktig poeng at dei nyttar seg av uttrykket ikkje må, og ikkje ikkje kan. Eg er sikker på at dette er medvite valt. For vi veit at fleire av dei som stemte ja på denne formuleringa i kyrkjemøtet meiner at dette spørsmålet er kyrkjesplittande.

«Du misforstår min argumentasjon hvis du oppfatter det slik at jeg mener uenighet i etiske spørsmål aldri vil være kirkesplittende.»

Nei, eg har ikkje oppfatta noko eine eller andre vegen. Eg spurde eit spørsmål. Og svaret ditt er altså at etiske spørsmål kan vere kyrkjesplittande. Og då er spørsmålet kva som gjer det eine spørsmålet meir splittande enn det andre. Mitt argument er at dette spørsmålet heng saman med forholdet mellom Kristus og kyrkja, som er heilt sentralt i trua. Evangeliet er Kristus som sann Gud og sant menneske (jf. CA I-III), og at vi kan ha fellesskap med han. Måten vi kjem til tru er ved forkynninga, og den kan ikkje reduserast til bibellesingar og preik. Liturgien forkynner, og viss vi innfører denne vranglæra, viss vi vigslar samkjønna, så forkynner vi Kristus ikkje er brudgom eller at kyrkja ikkje er brur, då relasjonen mellom ektefolka er eit ikon på relasjonen mellom Kristus og kyrkja.

Kommentar #6

Harald Hegstad

27 innlegg  54 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.
Eg er kritisk til uttalinga frå bispemøtet, og veit at dei meiner at dette ikkje er kyrkjesplittande. Men vi les ikkje tekstar ut frå kva forfattarane meinte, men ut frå kva tekstane seier. Og her er det eit viktig poeng at dei nyttar seg av uttrykket ikkje må, og ikkje ikkje kan. Eg er sikker på at dette er medvite valt. For vi veit at fleire av dei som stemte ja på denne formuleringa i kyrkjemøtet meiner at dette spørsmålet er kyrkjesplittande.

Jeg er enig i at uttrykket "ikke må" er bevisst valgt fra biskopenes side. Det vil kunne tenkes argumenter både for og imot likekjønnet vigsel som den andre parten ville oppfatte som kirkesplittende. Men når de uttrykker seg slik de gjør, tolker jeg det slik at uenigheten slik den foreligger biskopene imellom ikke ER kirkesplittende.

Kommentar #7

Harald Hegstad

27 innlegg  54 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Kjetil Kringlebotten. Gå til den siterte teksten.
Nei, eg har ikkje oppfatta noko eine eller andre vegen. Eg spurde eit spørsmål. Og svaret ditt er altså at etiske spørsmål kan vere kyrkjesplittande. Og då er spørsmålet kva som gjer det eine spørsmålet meir splittande enn det andre. Mitt argument er at dette spørsmålet heng saman med forholdet mellom Kristus og kyrkja, som er heilt sentralt i trua. Evangeliet er Kristus som sann Gud og sant menneske (jf. CA I-III), og at vi kan ha fellesskap med han. Måten vi kjem til tru er ved forkynninga, og den kan ikkje reduserast til bibellesingar og preik. Liturgien forkynner, og viss vi innfører denne vranglæra, viss vi vigslar samkjønna, så forkynner vi Kristus ikkje er brudgom eller at kyrkja ikkje er brur, då relasjonen mellom ektefolka er eit ikon på relasjonen mellom Kristus og kyrkja.

Jeg synes også dette er et godt argument mot vigsel av likekjønnede. Bildet av forholdet mellom Kristus sog kirken som forholdet mellom brudgom og brud mister noe av sin referanse. Samtidig er ikke forholdet mellom Kristus og kirken i seg selv konstituert av en bestemt eksteskapsforståelse eller ekteskapspraksis. Et bibelsk bilde forvanskes, men gjør det ikke umulig å forstå dette forholdet ved hjelp av andre bilder, f.eks. forståelsen av kirken som Kristi legeme - slik det er synliggjort i nattverdfeiringen. Derfor synes jeg ikke dette begrunner påstanden om kirkespilttelse i grunnet i at man ikke lenger kjengjenner det samme evangelium hos den andre.

Kommentar #8

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Harald Hegstad (kommentar #6 og #7),

«Jeg er enig i at uttrykket "ikke må" er bevisst valgt fra biskopenes side. Det vil kunne tenkes argumenter både for og imot likekjønnet vigsel som den andre parten ville oppfatte som kirkesplittende. Men når de uttrykker seg slik de gjør, tolker jeg det slik at uenigheten slik den foreligger biskopene imellom ikke ER kirkesplittende.»

Ja, det er klart. Men spørsmålet under diskusjon er jo ikkje om biskopane personleg meiner at dette er kyrkjesplittande eller ikkje, men om det er kyrkjesplittande eller ikkje.

«Jeg synes også dette er et godt argument mot vigsel av likekjønnede. Bildet av forholdet mellom Kristus sog kirken som forholdet mellom brudgom og brud mister noe av sin referanse. Samtidig er ikke forholdet mellom Kristus og kirken i seg selv konstituert av en bestemt eksteskapsforståelse eller ekteskapspraksis. Et bibelsk bilde forvanskes, men gjør det ikke umulig å forstå dette forholdet ved hjelp av andre bilder, f.eks. forståelsen av kirken som Kristi legeme – slik det er synliggjort i nattverdfeiringen. Derfor synes jeg ikke dette begrunner påstanden om kirkespilttelse i grunnet i at man ikke lenger kjengjenner det samme evangelium hos den andre.»

Det handlar om meir enn berre eit bilete. Ekteskapet er eit ikon på forholdet mellom Kristus og kyrkja. Vidare handlar dette om å fylgje Guds vilje, då evangeliet også er praktisk. Det vi gjer som kristne flyt ut frå evangeliet. Her tenker eg spesielt på Kalkedon-kristologien (jf. CA III) som resulterer i communicatio idiomatum-læra. Her kan eg tilrå dette foredraget av Knut Alfsvåg. Og då spør eg igjen, som eg gjorde oppfor: Er det kristne livet (til sjuande og sist) berre ein irrelevant appendiks til trua? Viss det ikkje er det, korleis kan ein – med referanse til evangelielæra – forsvare at det ikkje er kyrkjesplittande å innføre ei lære som står i motsetnad til Guds vilje slik denne kjem til uttrykk i Skrifta?

Kommentar #9

Harald Hegstad

27 innlegg  54 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Ved enhver uenighet i etiske eller dogmatiske spørsmål der partene kritiserer hverandre for å ha et standpunkt som ikke er i samsvar med Skriften, vil spørsmålet reises om uenigheten er av en slik karakter at det kan rommes innenfor det samme kirkefellesskap. Å si at enhver slik uenighet er kirkesplittende, er det vel knapt noen som mener. Dermed må det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle, både hva saken drier seg om og hva slags argumenter som gjøres gjeldende. Det er en slik konkret vurdering Bispemøtet har gjort, og som jeg altså har argumentert til støtte for. Kringlebotten og andre er i sin fulle rett til å være uenige i denne vurderingen. Men de kan ikke argumentere som om enhver uenighet i etiske og dogmatiske spørsmål med nødvendighet skal være kirkesplittende. Det må argumenteres for hvorfor den konkrete uenigheten i dette konkrete spørsmålet hindrer den grunnleggende enighet om evangeliet som er nødvendig for kirkelig enhet etter en luthersk forståelse. Så langt har jeg ikke sett en overbevisende argumentasjon for en slik konklusjon.

Kommentar #10

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Harald Hegstad (kommentar #9),

«Kringlebotten og andre er i sin fulle rett til å være uenige i denne vurderingen. Men de kan ikke argumentere som om enhver uenighet i etiske og dogmatiske spørsmål med nødvendighet skal være kirkesplittende.»

Vel, har eg sagt at einkvar usemje i etiske spørsmål er kyrkjesplittande? Elles vil eg seie at usemje i dogmatiske spørsmål i sin essens vil vere kyrkjesplittande, med mindre du har ein spesielt vid bruk av dogmeomgrepet. Kva konkret dogme er det du har i tankane?

«Det må argumenteres for hvorfor den konkrete uenigheten i dette konkrete spørsmålet hindrer den grunnleggende enighet om evangeliet som er nødvendig for kirkelig enhet etter en luthersk forståelse. Så langt har jeg ikke sett en overbevisende argumentasjon for en slik konklusjon.»

Kan du ikkje heller gå inn på min konkrete argumentasjon istaden for å snakke i generelle vendingar? Eg har spurd ei rekke spørsmål, og kan ikkje sjå at du har svart på dei.

Viss forkynninga - som ikkje kan reduserast til preika, men må inkludere liturgien og bønene - er ein essensiell del av kyrkja (eit av kyrkja sine kjenneteikn, notae ecclesiae), og viss evangeliet også inneber vår respons i lydnad (jf. Rom 1,5), ut frå tanken at evangeliet gir oss eit fellesskap med Kristus som skal gje frukt, korleis kan ein då hevde at det ikkje er kyrkjesplittande, og ikkje i motsetnad til evangeliet, å innføre ei lære, ei ordning og ein liturgi som forkynner ein annan Kristus enn den vi møter i Det nye testamentet, han som er brudgom for si brur?

Kommentar #11

Harald Hegstad

27 innlegg  54 kommentarer

Til Kjetil Kringlebotten #10

Publisert over 3 år siden

Vel, har eg sagt at einkvar usemje i etiske spørsmål er kyrkjesplittande?

Hvis ikke, så er det bra. Det betyr altså at vi er enige om at ikke enhver uenighet i etiske spørsmål er kirkesplittende? Og dermed at uenighet om hva som er synd ikke nødvendigvis er kirkesplittende. Det betyr igjen at vurderingen av hva som er kirkesplittende må skje ut fra en konkret vurdering av hva saken dreier seg om.

Elles vil eg seie at usemje i dogmatiske spørsmål i sin essens vil vere kyrkjesplittande, med mindre du har ein spesielt vid bruk av dogmeomgrepet. Kva konkret dogme er det du har i tankane?

Mener du dermed at uenighet i dogmatiske spørsmål alltid vil være kirkesplittende, i motsetning til etiske? Jeg pekte i kommentar # 4 på læren om Skriften, læren om kirken og læren om prestetjenesten og andre kirkelige tjenester der det er og har vært en stor bredde i dogmatiske oppfatninger i luthersk sammenheng generelt, og i Den norske kirke spesielt. Mens noen vil argumentere for presten som Jesu legemlige representant (f.eks. Regin Prenter), vil andre se et slikt synspunkt som stridende mot tanken om det allmenne prestedømme. Lutheranere er også uenige om bispeembetet og spørsmålet om apostolisk suksesjon. Også i dogmatiske spørsmål kan man tåle et visst mangfold og likevel fastholde forpliktelsen på det samme evangelium.

En slik betraktning er jo også lagt til grunn i økumeniske samtaler som Den norske kirke er en del av. F.eks. i Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren konstaterer man en grunnleggende enhet i evangelieforståelsen, samtidig som man finner fortsatte (dogmatiske) forskjeller som ikke uforenlig med denne enheten. At Den katolske kirke ikke har funnet denne enigheten tilstrekkelig for nattverdfellesskap, avdekker en annen forståelse av hva den lutherske kirke har lagt til grunn på basis av CA 7. Den lutherske forståelsen av hva som er tilstrekkelig for kirkelig enhet har gitt tilstrekkelig læremessig fleksibilitet til i inngå i ulike læremessige avtaler, som Porvoo, Leuenberg, Nådens fellesskap osv.

I et tilfelle har en slik åpenhet også fått liturgiske konsekvenser, nemlig i Kirkemøtets vedtak om at Nikenum kan brukes uten filioque i økumeniske sammenhenger der ortodokse deltar. Man erkjenner altså at ulike syn og liturgiske praksiser relatert til forståelsen av forholdet mellom de trinitariske personer ikke truer den grunnleggende Kristus-bekjennelse som Nikenum uttrykker.

Viss forkynninga - som ikkje kan reduserast til preika, men må inkludere liturgien og bønene - er ein essensiell del av kyrkja (eit av kyrkja sine kjenneteikn, notae ecclesiae), og viss evangeliet også inneber vår respons i lydnad (jf. Rom 1,5), ut frå tanken at evangeliet gir oss eit fellesskap med Kristus som skal gje frukt, korleis kan ein då hevde at det ikkje er kyrkjesplittande, og ikkje i motsetnad til evangeliet, å innføre ei lære, ei ordning og ein liturgi som forkynner ein annan Kristus enn den vi møter i Det nye testamentet, han som er brudgom for si brur?

Her postulerer du at innføring av likekjønnet vigsel nødvendigvis innebærer forkynnelse av «en annen Kristus». Men det er jo dette spørsmålet vi diskuterer. For det første er det ikke opplagt at ikke Kristi-brud-metaforen kan ha sin betydning selv om man innfører likekjønnet ekteskap, selv om noe av den konkrete referansen svekkes. For det andre er det ikke slik at forståelsen av Kristus eller av forholdet mellom Kristus og kirken avhenger av en bestemt bruk eller forståelse av Kristi-brud-metaforen. Det er denne som er avledet av og prøver å beskrive forholdet mellom Kristus og kirken, ikke omvendt.

Eg har spurd ei rekke spørsmål, og kan ikkje sjå at du har svart på dei.

Det kan jeg ikke skjønne. Men da får du heller gjenta de spørsmålene du mener ikke er besvart.

Kommentar #12

Iselin Horve

2 innlegg  13 kommentarer

For så høyt har Gud elsket verden..

Publisert over 3 år siden
"For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne, slik at hver den som IKKE tror, ikke skal gå fortapt men ha evig liv". (Dnk's nye evangelium)

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 2238 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
16 dager siden / 1966 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 1926 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
28 dager siden / 1781 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
16 dager siden / 1555 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
16 dager siden / 1244 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
19 dager siden / 1171 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
23 dager siden / 1103 visninger
Gal vurdering av Arendalsuka
av
Guri Hjeltnes
21 dager siden / 1060 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere