Institusjonspresters kompetanse trengs

Reikvam mener det må være ubehagelig for prester å bli assosiert med behandling. Ut fra kompetanse og egenart har prester en egen legitimitet i det tverrfaglige teamet. Prester er aktører for å sikre en helhetlig omsorg, uten å være typiske behandlere. Pasienten blir ikke frisk av sin fysiske sykdom gjennom samtaler med presten, men presten kan gi pasienten et samtalerom for andre sider ved livet som blir tydeligere når sykdommen rammer.

Institusjonsprestenes plass i det livsynsåpne Norge handler ikke kun om religionspolitisk likebehandling, men om relevant kompetanse. Institusjonsprester har seks års grunnutdanning, det stilles krav om relevant videreutdanning ved ansettelse, og mange av disse utdanner seg videre innen en etablert spesialistordning. Det må derfor stilles krav til de som skal inn i tilsvarende stillinger med utgangspunkt i et annet livssyn, om tilsvarende og relevant kompetanse. I dette bildet hører også med at mange institusjonsprester brukes til veiledning og oppfølging av ansatte.

Det er ikke unaturlig om sekulære institusjoner, som skal betjene hele befolkningen, ønsker å ansette prester, rådgivere og samtalepartnere som har et annen livssyn som utgangspunkt for sin tjeneste. Det er samtidig ikke slik at livsynsmangfoldet har ført til at institusjonsprester har lite å fylle dagene med. Presteforeningen vil ikke motsette seg at det tilføres ressurser til å ansette kolleger med andre livssyn. Men vi i kan ikke akseptere en nedbygging av en godt kvalifisert og nyttig tjeneste for prinsippenes skyld.

Det er alt for tidlig å slutte seg til Reikvams tvil «om det er vilje til å bruke de pengene som trengs for å likestille alle tros- og livssynssamfunn…». En religionspolitikk som skal virkeliggjøre et livssynsåpent samfunn vil koste penger. Og samtidig må det fortsatt være legitimt for samfunnets institusjoner å etterspørre, ikke bare tro, men kompetanse.

Først publisert i Vårt land 16. desember 2015.