Terje Carlsen

59

Skal vi ha det sånn?

I Aftenposten 1. desember kan vi lese at overlege Astrid Rojahn ved Ullevål sykehus anbefaler at foreldre med barn med hiv holder sykdommen hemmelig for omgivelsene. Vi er altså ikke kommet lenger enn da de første hiv-tilfellene ble kjent i Norge.

Publisert: 11. des 2015

Tillit var avgjørende for at det norske samfunnet­ kom seg gjennom spanske­syken for snart 100 år siden. Har man ikke tillit,­ vil man spille alle krefter på foranstaltninger, slik den klassiske nevrotikeren gjør. Da faller alt overskudd til samfunnsbygging, lek, skapende virksomhet, og alt annet som kjennetegner det å være menneske.

Tillit er en irrasjonell størrelse. Vi kan ikke beregne oss frem til den ved hjelp av sannsynligheter. Derfor hjelper opplysning så lite. Så hva ville skjedd med oss i dag om et svært smittsomt virus som ebola fikk fotfeste her?

Etter at USA fikk sitt første ebola-dødsfall, uttalte eksperter til New York ­Times at de bare hadde kort tid på seg for å hindre massepanikk i befolkningen. Angsten bygger på 
manglende tillit til omgivelsene. Tillit er en irrasjonell størrelse. Enten har vi tillit, eller så har vi det ikke. Forsvinner tilliten, bryter samfunn og mennesker sammen.

Her hjemme ytret den frykten­ seg som stygge meldinger i kommentarfeltene i nettavisen, da den ebolasmittede legen, Silje Lehne Michalsen, kom til Norge.­ Tillit er en skjør greie

Jeg skal fortelle en historie om barmhjertighet før jeg fortsetter: Sommeren og høsten 1918 rammet spanskesyken Norge. Svært mange ble syke av den alvorlige­ virussykdommen. Minst 300 mennesker døde som en direkte­ følge av spanskesyken bare i Innherred. Det er grunn til å tro at dødeligheten kan ha vært større­ enn den som er ­registrert, men at legemangel og følgende ­underdiagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble stati­stikkført.

Spesielt var dødeligheten stor blant barn og unge voksne menn. Spanskesyken tok livet av omtrent 15.000 mennesker i Norge,­ og rundt 50 millioner på verdensbasis. Spanskesyken var en større katastrofe enn første verdenskrig.

På Stavern gård i Skogn lå min mormor Nelly på elleve år alvorlig febersyk av spanskesyken den bitende, kalde­ 6. desemberdagen i 1918. På gårdsplassen er tre hester spent for, med kister. I kistene ligger elleveåringens mor, Tale, og min mormors to brødre, Johan og Olav. Hvem hadde lagt dem der? Hvem hadde trosset risikoen for å bli alvorlig syk og dø?

Det var naboene, folk fra Sunde­ gård som la Tale og hennes­ to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket den dramatiske tiden på Stavern meget godt. Min gamle mor fortalte ­levende om dette.

Hun snakket ofte med Gunelie på Breidablikktunet sykehjem da min mormor Nelly og min morfar Arne bodde der. Hvor fikk folk som Gunelie Mo og hennes familie slikt mot fra? Det er her flere forhold som kan forklare dette.

Først og fremst var døden en kjent gjest i de tusen hjem på den tiden. Barnedødeligheten var stor. En kan nærmest si at barn som ble født i begynnelsen av forrige århundre, ble født inn i et minefelt.

Bagatellmessige infeksjoner, som en verkefinger, kunne ta livet av en frisk, voksen mann i løpet av få døgn. Svært mange kvinner døde i barselfeber. Mens de fleste i dag dør etter lengre tids kronisk sykdom, døde man den gang en brå og uventet død.

Det er en forklaringsvariabel på den omsorg som ble vist fra familien på Sunde gård da krisen rammet Skognbygda som ofte blir oversett i vår sekulariserte tid. På begynnelsen av det 20. århundre var det norske samfunnet gjennomsyret av et kristent trosgrunnlag. Det ga folk en grunnleggende tillit til å leve gjennom storm og stille.

De leke kristne på den tiden må ha hatt den kristne barmhjertighetstanken i ryggmargen. Den religiøse troen ga trolig også den styrke som krevdes for å overleve etter at tragedien hadde rammet. Den gang var det verken kriseteam eller folke­trygd å støtte seg på.

I vår narsissistiske tidsalder er jeg redd at hele samfunn ville ha raknet om ebolaviruset hadde etablert seg her. Samfunn ville trolig brutt sammen. Helsevesen, kommunikasjoner og justis­vesen hadde kollapset. Fornuften har nemlig sine grenser. Den kan ikke bygge tillit.

Som den gang tidlig på 1980-tallet. Da dukket de første hiv og aids-tilfellene opp her til lands. Smittede opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og i andre sosiale sammenhenger, til tross for at hiv-viruset er ikke-smittsomt ved vanlig sosial omgang.

Henki Hauge Karlsen var den første person i Norge som fremstod i offentligheten med sin hiv-diagnose. Han var blitt sparket som bartender ved Papillon 
restaurant i Fredrikstad etter at det ble kjent at han var hiv-smittet.

I 1987 fikk mennesker med hiv reiseforbud til USA, og det ble først opphevet av Obama for fem år siden. Når en slik sosial frykt rammer oss i stort omfang, er den mange ganger verre enn de somatiske utfordringene ­enhver smittsom sykdom. Fordi den 
angriper den nødvendige armering i enhver sosialitet. Da blir den livsfarlig for oss alle.

«Det er fryktelig trist at små hiv-positive barn må holde skjult at de har viruset. Det burde være unødvendig at de ikke kan leve åpent med diagnosen», sier overlege Rojahn til Aftenposten.

Ja, dette er trist for oss alle, for Norge som samfunn, at vi i felles­skap ikke kommer videre, at 
utdannelse og opplysning er så lite verdt, at vårt eget vel har kommet til å stå over det felleskap vi er runnet ut av. At vi som kollektiv har så lite motstandskraft.

Først publisert i Vårt Land 11.12.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
9 dager siden / 2960 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1859 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
6 dager siden / 1570 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1081 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 1061 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
17 dager siden / 637 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere