Svein Inge Olsen

101

Finnes det noe nøytralt?

I går fikk jeg beskjed fra skolen om å skrive under på et papir hvis ungene skulle delta i julegudstjeneste og juletregang. Det er godt jeg ikke er lærer og måtte skrive dette, for da hadde jeg fått sparken.

Publisert: 9. des 2015

Skal unntakene få lov å bestemme utviklingen? Hvis årsaken er hensynet til andre religioner, har man egentlig spurt våre nye landsmenn om de vil vi skal nøytralisere oss? Ville ikke vi måtte leve med deres tradisjoner om vi flyttet til deres land? Lever vi ikke i et land med sterke tradisjoner fra vi var født? Jeg finner ikke lappen med signatur til datteren min, noe som betyr at jeg må si ifra på skolen hvis hun skal delta. Selvsagt skal hun delta, men å gi beskjed krever en aktiv handling for noe som har vært selvsagt hele livet. Da er det lett å glemme.

Snart er det slutt på tradisjonelle julesanger. Snart er det slutt på alle de tradisjoner som faktisk er årsaken til at vi feirer jul i Norge.

I virkelig gamle dager pleide vanlige familier å lese juleevangeliet høyt på julaften. Deretter var det gang rundt juletreet mens de sang tradisjonelle julesanger som «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født». I litt gamle dager, fra tiden jeg vokste opp på 60- og 70-tallet, var julen fortsatt forbundet med Jesu fødsel. Kirkene var fulle på julaften, hele skolen hadde juleavslutning i kirkene og i romjulen var mange av oss med på menighetenes juletrefester i romjulen, selv om vi ikke gikk til kirken til vanlig. Det var mange pakistanere i Norge på den tiden, men de som evt. ba om fritak sa sikkert ifra til læreren om det.

Noe begynte å bevege seg i en annen retning rundt årtusenskiftet. Det skjedde gradvis, men likevel ganske brutalt for mange. Før vi arrangerte den første Protestfestivalen ble plutselig meningsklimaet endret. Man fikk ikke lenger lov å mene det man alltid hadde ment. Det var bare begynnelsen.

Plutselig blir det problematisk med kristne symboler i et land som har vært kristent siden Olav Den Helliges tid.

I dag pakker vi ned kors og kristne symboler på samme måte som vi pakker ned juletingene når julen er over. Forskjellen er at disse viktige symbolene neppe blir pakket opp igjen. Det er mye som er endret bare på noen få tiår. I Arendal nekter kommunen religiøs bruk av høyttalere. De ønsker ikke at religiøst innhold skal forkynnes i Arendal sentrum. Nå kan det skje en helomvending i Arendal fordi mange reagerer, men tegnene i tiden er tydelige. Når NRK nektet Siv Kristin Sællmann å ha kors rundt halsen som nyhetsoppleser var det en videreføring av den sekulariseringen som skyller over Norden i denne tid. Tegnene er tydelig også i skolen, der kristendom er byttet ut med religion, der man må skrive under på om barna får delta i julegudstjenester eller gå rundt juletreet og synge julesanger.

«Deilig er jorden» er i ferd med å bli tabu. Det er en skam for de nordiske landene der Sverige har gått lengst av alle i den såkalte nøytraliseringen.

Nøytraliseringen har skylt innover de nordiske landene som en tsunami, og tatt med seg det meste av kristendommens tradisjoner. Det er slik det ser ut for mange.

Det er liten tvil om at det foregår en avkristning, selv om noen hardnakket hevder det er tull. Mye av avkristningen må kirken ta skylda for. Mye strid rundt homofile prester, ansettelser av samboende og større teologiske uenigheter som har kommet til overflaten har nok vært med å skape avstand til kirken for mange.

Det er mye som er galt rundt utviklingen. Mens andre religioner blir møtt på en helt annen måte skal vår egen kristendom nøytraliseres.

 

Ytringsfriheten er truet. Det er etniske nordmenn som står bak utviklingen. Det er et tankekors.

Før nyttår i fjor skrev jeg i min blogg at Klassekampen i 2015 kommer til å skrive mer om religion. Det fant avisa såpass morsomt at de satte utsagnet på trykk i avisen. Nå ruller året mot slutten og avisa har skrevet mye om religion og ikke minst om kristendommen. Det har gjort dem godt. Avisa som før var regnet som venstresidas avis er blitt den avisa som i størst grad fronter tabuer og det politisk ukorrekte. Det er også den avisa som har størst opplagsøkning i landet.

I motsatt fall kan man studere liberale Dagbladet, som først og fremst har blitt kritisert for å være for politisk korrekt, bl.a. nylig i diskusjonen rundt Hege Storhaug, Dagbladet er den avisen som mister flest lesere.

Langt fra bare motstanderne av kristendommen er blitt aktivister for det sekulære samfunn. I like stor grad er det de mer passive medlemmer av statskirken. Samtidig har de mer aktive i større grad blitt nødt til å si ifra. Mest interessant er det at mange ikke-troende og de som ikke har interessert seg så mye for religion nå reagerer. Tradisjoner betyr mye for veldig mange, uansett hva de tror på.

I januar er det klart for nye fellesmøter i Domkirken i Kristiansand. Hvor sterkt sekulariseringen har påvirket samfunnet får vi en pekepinn på da. Normalt trekker fellesmøtene mye folk, men jeg blir ikke overrasket hvis fellesmøtene i januar setter nye rekorder, til tross for at årets hovedtaler ikke er blant de mest kjente.

Sten Sørensen og Lasse Rosten skrev et avisinnlegg i flere aviser nylig der de spør om det finnes noe som er nøytralt. Det er et viktig spørsmål.

Human Etisk Forbund har utvilsomt sin agenda. Uansett hvordan vi vrir og vender på det er ikke-tro også en tro. «Jeg tror ikke på noe» kan kanskje ikke defineres som en religion men er like fullt en tro slik jeg ser det.

Hva er så nøytralt? Ønsker man å lage et nøytralt eller sekulært samfunn er ikke veien å gå å ta bort det vi kan kalle våre røtter og identitet. Veien å gå er å la tradisjonene bestå, men gi fritak for de som ikke ønsker å ta del i dette.

Røtter og identitet er selve grunnkjernen i det å være menneske. Identitet er viktig, uansett hvilken religion man tilhører.

Et oppbrudd etterlater alltid spor etter de som dro. Det vi forlater eller som forlater oss vil fortsette å prege oss, enten det gjelder mennesker som har stått oss nær, eller verdier de eller samfunnet vi har tatt del i har gitt oss. Vi kan aldri helt forlate vår fortid.

Jeg var en gang redaktør for en diktbok om røtter og identitet. Der skrev jeg i forbindelse med utgivelsen at det å bryte opp fra sine røtter betyr flere løse familiebånd. Dette fører til at menneskene blir mer rastløse, får sterkere tomhets- og ensomhetsfølelse. Dette kan igjen gi utløp i økende kriminalitet, økt forbruk av stimuli og mer stress som uttrykk for et større identitets-tap.

Livet er uforutsigbart på nesten alle plan. Det å ha med seg tradisjoner, røtter og det vi husker som noe godt og trygt fra barndommen er med og former oss videre i livet.

Forfatteren Olav Mosdøl skrev i sitt mest kjente dikt:

«Røter
treng
ein ungdom
for å opne
blomen mot ljoset.

Rotfeste
treng
eit menneske
for å bere
bører i motvind»

I forbindelse med utgivelsen av boken «Marco – ildsjel og forbilde» hørte jeg Marco Elsafadi snakke varmt om sin barndom og sine foreldre på en måte som beveget mange. Han er selv vokst opp i en annen kultur enn vår, men har på grunn av verdiene han fikk fra sine foreldre fått en så god voksentid at han bruker den til å hjelpe andre unge som sliter i samfunnet. Han har bl.a. engasjert seg sterkt i barnevernsproblematikken.

Jeg vokste opp med «fadervår», julesalmer og kristendomsundervisning på skolen. Det har vært godt for meg, uavhengig av hva jeg tror i dag.

«Nøytralt» er for meg noe grått og ullent. «Nøytralt» er å ikke kunne ta stilling, ikke mene noe. «Nøytralt» er usikkerhet, utrygghet.

Sverige er blitt sett på som det land i Europa som har gått lengst i sekularisering og nøytralitet.
Samme land var nøytralt under 2. verdenskrig, men det var «utenpå». Få land var til så stor hjelp for nordmenn under krigen som Sverige.

Det finnes ikke noe nøytralt

Bare unnvikenhet. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mette Solveig Müller

56 innlegg  4939 kommentarer

Likegyldigheten trues

Publisert rundt 4 år siden
Svein Inge Olsen. Gå til den siterte teksten.
Det finnes ikke noe nøytralt

Likegyldigheten er nøytral. - Kanskje er det ikke så mye kristendommen som må dø - som likegyldigheten?

Var det ikke Elie Wiesel som en gang sa:

"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat - men likegyldighet"

---------

Kjærligheten og hatet har tildels samme røtter. - Jeg ser meg rundt og erfarer i allefall at hatet blusser opp hvor du minst forventet det? -  Vi blir i det minste vekket, og kan vanskelig leve videre som hverken kald eller varm. - Hva var det som ble sagt om dem som hverken var varme eller kalde?

Håpet er vel at vi evner å finne tilbake til de skapende røttene i kjærligheten og enheten. - Med eller uten symboltunge gjenstander. - Men jeg har forresten aldri hørt at andre troende har noe imot kristne symboler? Men jeg kan oppleve kristne som ikke vil ta meg i hånden. - Og det oppleves også sterkt.

Vennlig hilsen Mette

Kommentar #2

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Nøytralitet er en avsporing, men det er ikke rettferdighet. Rettferdighet betyr å ikke gjøre forskjell basert på usaklig grunnlag. I praksis betyr det at livssyn og religion ikke skal påvirke hvordan folk behandles, men mindre det er en saklig grunn.

Det er bare positivt at verden går fremover og at kristendommen mister sin særposisjon i Norge, både i julefeiringen (som ikke er originalt kristen) og i samfunnet ellers. En særbehandling av kristne er ikke saklig, og er derfor en usaklig forskjellsbehandling. Det finnes ingen saklig grunn til at det skal eksistere en skolegudstjeneste som skal foregå i skoletiden. En julegudstjeneste for skolebarn utenfor skoletiden må man gjerne ha, men i skoletiden er det ikke saklig og rettferdig med et slikt arrangemnet.

Det er også slik at kristendommen forkynner dårlig tenkning, som vektlegging av personlig overbevisning og anekdoter som grunnlag for tro på fakta. Slik feilaktig tenkning er et samfunnsproblem, det tar til og med liv, når det fører til vaksineskepsis og tro på alternativ medisin.

Det er mange andre problemer også med religiø tenkning, slik som forhold til alternativ seksualitet som homofili, forhold til vitenskapelige fakta som evolusjonsteorien, skremming av barn med helvete, oss og dem inndeling av menneskeheten, religiøse konflikter osv.

Vi som har et verdensbilde der vi er opptatt av rasjonalitet og respekt for alle individer ønsker selvsagt ikke spredning av slike holdninger. Nå er det selvsagt religionsfrihet, trosfrihet, meningsfrihet og organisasjonsfrihet, så det vil ikke være demokartisk og etisk akseptabelt å stoppe religiøs aktivitet. Men vi bør i det minste få slippe at forkynnelse skal skje i skoletiden, og innenfor skolens rammer.

Du har helt rett i at dette ikke er nøytralitet i forhold til religion. Som sagt, nøytralitet er en avsporing. Men saklig likebehandling, og ikke usaklig forskjellsbehandling, bør vi kunne forvente når det gjelder offentlige institusjoner.

Kommentar #3

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

En julemiddag med mange retter

Publisert rundt 4 år siden

Hei Svein Inge,

Jeg synes du blander sammen ulike ting i denne analysen - i og for seg forståelig, ettersom den er lang og reflektert og avspeiler det jeg forstår du opplever som en bekymringsfull utvikling. Men likevel skaper det vanskeligheter med å følge deg, og vite hvor debatten skal ta veien.

1. Julesanger og juletradisjoner. Det er betimelig å diskutere utviklingen av den tradisjonelle norske jula. En kamerat er oppriktig lei seg for at tradisjonen med å gå julebukk er dødd hen, og erstattet med Halloween. I tillegg til det nostalgiske kommer det viktig poeng: Julebukkene skulle synge og liksom være til glede (slik vi husker det), mens enkelte utslag av Halloween handler om å plage og tyne og true seg til godterier. Noen er også frustrert over det "teologiske" budskapet bak Halloween. Uansett: Dette er ett eksempel på gamle skikker som dør hen.

Jeg er faktisk totalt uforstående til påstanden om "julesangenes svanesang", som også Kari Løvendal Mogstad tar opp i en annen tråd. Min subjektive opplevelse er at de kristne julesangene står like sterkt nå som før, i det offentlige rom. Om jeg skulle si noe - så er det vemmelsen over alle de glansede, "pop-aktige" covervariantene som popper opp - hvor uengasjerte popartister synger slepende og sjelløst med intetsigende komp i bakgrunnen. Personlig har jeg stor glede av å synge de gamle, "kristne" julesangene. I jula synger vi som regel Deilig er jorden, Å jul med din glede, og Du grønne glitrende. Jeg er også glad i Det har ei rose sprunge og Det lyser i stille grender.
Faktisk er jeg mer bekymret over de gamle norske ikke-kristne julesangene og -leikene, som er i ferd med å dø ut. Vi holder "Når nettene blir lange" og "Så går vi rundt" i hevd, men hva med reven som rasker over isen? Hva med romjulsvisa til Alf Prøysen?

Jeg var inne på det ifm. pop-versjonene: Det som tærer på meg - som sekulær tradisjonalist - er ikke fraværet av juletradisjoner - men heller vulgariseringen, kommersialiseringen av dem. Jeg synes dette henger sammen med plastikk og masseproduksjon - hvis alle får kjøpt seg en julekrybbe av plastikk med blinkende lys i seks farger - OK, Jesus ligger i sin krybbe, men hvor blir det av stemningen og inderligheten? (For ordens skyld: Vår jul hjemme har ingen krybbe eller annen feiring av "Jesusbarnet").

2. Årsaken til at vi feirer jul. Som du sikkert vet, så er dette omdiskutert. Mange kristne - og sikkert også ikke-kristne - mener vi feirer jul for å markere Jesus' fødsel. Mange ikke-kristne, derimot, og især oss innbarka humanetikere, trekker trådene lenger tilbake, til før-kristne midtvintersfeiringer. Samtidig som jeg selv gir blaffen i det historiske grunnlaget - jeg feirer jul fordi det er kaldt og mørkt ute og varmt og lyst inne.
Slik har det alltid vært for meg og min familie, så lenge jeg kan huske. Jeg tror også det har vært slik for flere enn oss, også i den tiden der presteskapet og offentligheten var skjønt enige om at "vi feirer Jesu fødsel". Jeg tror det også den gang var mange som feiret jul fordi det var koselig, og en fin tradisjon man ikke brydde seg så mye om opphavet til.

En åpenbar parallell er Lucia-dagen - og for så vidt også Halloween. Jeg gir totalt blaffen i den religiøse bakgrunnen for Lucia. Jeg synes det er søtt med små barn med hvite drakter og lys og glitter, og jeg er veldig glad i Lucia-sangen (jeg kan den på italiensk, til og med). Halloween - hvem bryr seg om bakgrunnen? Jeg bryr meg ikke en gang om den kommersielle/amerikanske forankringen - tvert om ser jeg for meg at Halloween er kommet for å bli, og at det gjelder å få den inn i gjenkjennelige norske former. F.eks. at vi toner ned drittsekk-elementet og kjøpepresset.

Det er altså ikke konsensus om "hvorfor vi feirer jul". Jeg tror det som tidligere ble oppfattet som konsensus om dette til en viss grad handlet om at noen snakket veldig høyt og stort om dette, mens de som var uenig holdt munn og holdt seg til sitt.

3. Kristne symboler - korsnekt mv. Dette er en debatt for seg, mye større enn juledebatten. Når det gjelder korsnekt-saken, så er det viktig å ha in mente: Den handlet ikke om det provoserende ved et kors i seg selv - men om Sællmanns rolle som nyhetsanker og nøytral ordstyrer i programmet (hvis jeg nå husker detaljene rett).
Problemet med korset hennes (et problem som forøvrig ikke akkurat ble hauset opp av HEF, snare tvert om ble saken hauset opp av kristne aktører, som reagerte på at det overhodet ble en sak av et kors rundt halsen) var at hun opptrådte i en rolle der det forelå et helt konkret behov for nøytralitet. Det var ikke mangelen på nøytralitet i seg selv som var problemet - men mangelen på nøytralitet i en setting der nøytralitet var påkrevet.

Det samme gjelder også debatten omkring hijab, f.eks. Jeg er blant dem som har forsvart, eller i hvert fall imøtegått kritikken mot, hijab f.eks. på vanlige sykepleiere. Men jeg er samtidig enig med dem som mener at en dommer i en rettssal bør være mer nøye med å framstå som nøytral. I helsesektoren føler jeg også det er mer problematisk med hijab eller andre religiøse (eller sekulære, for den saks skyld) markører på en lege enn på en sykepleiere - fordi legen forvalter større makt enn sykepleieren gjør. Da øker kravet til nøytralitet.

Når det gjelder kors på lokaler til felles bruk, som også har vært debattert, så synes jeg det er litt vanskelig. Jeg har selv ganske stor toleranse for diverse kors og billedlige framstillinger. Men jeg har forståelse for at andre, med en tyngre forhistorie f.eks. fra snevre kristne miljøer, lukkede lokalsamfunn etc., synes det er vanskelig f.eks. å arrangere gravferd i et lokale preget av kristne symboler. Hvis du opplever at du hele livet har måttet streve med fordømmelse fra en kompakt kristen majoritet, så vil det være vanskelig å ta avskjed med din kjære i et veldig "kristent" lokale. Jeg ser den.

Jeg forstår også at det for enkelte flyktninger - rådville, slitne, redde og ofte isolerte, ensomme flyktninger fra en krig med religiøse komponenter - kan være ubehagelig å innlosjeres i lokaler med kristne symboler. Jeg tror ikke jeg selv ville lagt noe vekt på det, men så har jeg da heller aldri vært på flukt. Hvis formålet er å ta vel i mot dem og gi dem følelsen av trygghet og å være velkomne, så tenker jeg at vi godt kan strekke oss litt for å oppnå dette. Korset er jo bare et symbol, det skader ikke selve vår sak om det må skrus ned? Men igjen - dette er noe man kan se ulikt på.

4. Sekulariseringen av Norge. Ja, den er et faktum, det er en prosess som er i full gang. Ikke bare i Norge - også i Storbritannia er avkristingen langtkommen. Kirken har sikkert bidratt til dette - folk har blitt desillusjonert over å se den rigiditet som en skriftbundet og institusjonalisert religion medfører, utspilleseg. At det skal være så fryktelig vanskelig å akseptere homofili, likestilling, nye samlivsformer etc. Samtidig øker folks tilgang til kunnskap og til meningsmangfold, det blir stadig vanskeligere å godta religiøse forklaringer på fenomener som kanskje kan forklares naturvitenskapelig. Vanskeligere å godta dogmer når man ser at dogmene utfordres av ikke-troende.

Jeg tror ikke Kirken kan gjøre noe med dette. Det er vanskelig å opp-kristne et samfunn, og dersom f.eks. "samfunnsutviklingen" vil føre til en generelt økt religiøsitet i samfunnet igjen, så er det ikke sikkert det er den tradisjonelle kristendommen som vil profitere på dette. Kanskje katolisismen, eller engletroen, eller islam? Hvem vet.

Men det at kristendommen som religiøs tro, de kristne dogmer og institusjoner - at dette går tilbake, det betyr ikke nødvendigvis en kollaps av alt det kristendommen har stått som eksponent for. Mye av det kristne budskapet har ikke vært strikt kristent-religiøst, det har mer hatt et bredt humanistisk fundament, og dette er noe som vi kan prøve å bevare selv i et post-kristent samfunn. Per idag er den største faren dette at vi avvikler kristendommen som religion, og risikerer å kaste barnet - altså de kristen-sekulære-humanistiske verdiene ut med badevannet.

Avvikling av kristendommen trenger heller ikke bety slutten for alle tradisjonene som kristendommen har vært forbundet med. Jula er et godt eksempel på dette - et annet er tradisjonen med konfirmasjon. Det er fullt mulig å opprettholde tradisjonene, uten at de lenger har noe religiøst innhold, men slik at de fortsatt kan gi følelse av kontinuitet og samhold i menneskenes liv.
I så måte kunne det faktisk være en fordel om kirken trådte litt tilbake med det rent kristelige budskapet: F.eks. om kirkerommet ble åpnet som forsamlingslokale uten at det nødvendigvis var prest og gudstjeneste.

Som du skriver, så er røtter og identitet viktig. Men det er ikke gitt at det er de kristne røttene folk vil være mest opptatt av. Samtidig er det et stort problem vi står overfor, nå som en betydelig andel av befolkningen har klart ikke-kristne, ikke-vestlige røtter: Hvordan skal vi klare å lage "fortellingen om Norge" slik at den også gir rom for nordmenn med røtter i "islamske land og kulturer"? Hvordan skal vi sikre oss at også unge muslimer i Norge føler en tilhørighet til og lojalitet med "prosjektet Norge"?
Dette vil være avgjørende for å skape et harmonisk og trygt samfunn framover. Da kan en veldig sterk "kristen identitet" være et hinder for fellesskapsfølelsen. Men vi (og særlig vi sekulære) må også passe på at ikke vår sekulariseringsjubel blir gjort til en avgrensning og utestenging av f.eks. muslimer i Norge.

5. Livssynsøytralitet. Det er rett og slett feil å si at de som ikke tror på noe også tror. Det er ikke slik det er å ikke tro. Det å ikke tro innebærer å ikke tro. Man KAN selvsagt tro at det ikke er noe å tro på - men det blir i så fall en form for "religiøs anti-teisme", som ikke blir særlig fruktbar. Jeg opplever ikke at nordmenn flest, humanetikere flest, har en slik holdning. Mest av alt later det til at selve engasjementet for religion, i hvert fall for spesifikk religiøs tilhørighet, er på retur.

Jeg tror ikke at det ikke finnes noen gud. Det er bare slik at jeg ikke tror - og blant de myriader av ting jeg ikke tror på kan man også plassere de kristnes versjon av gud. Da er det heller ikke slik at jeg tror på noe annet - jeg tror f.eks. ikke på "mennesket" som en slags konkurrent til det gudommelige. Jeg tror ikke, rett og slett. Slik er det nok med ganske mange nordmenn etterhvert.

Du har rett hvis du mener at det ikke finnes nøytrale mennesker. Alle mennesker er subjektive, og har sitt subjektive livssyn. Et individ kan ikke være livssynsnøytralt. Derimot går det an å ha offentlige institusjoner som tilstreber livssynsnøytralitet. Ett eksempel er å be dommere i tingretten kle seg likt, uten religiøse symboler eller andre uttrykk for deres personlige holdninger.
Man kan mene at ved å kle seg i kappe og vestlig klesdrakt etc.etc. så tilkjennegir man likevel tilhørighet til "den norske sosialdemokratiske velferdsstaten der kristendommen har vært en viktig søyle" etc. etc. - altså at dommeren i sin kappe ikke er så nøytral likevel. Greit nok. Men noe må jo dommeren ha på seg - og en viss kleskodeks hjelper oss i dette å tilstrebe nøytralitet.

Samfunnet vårt kan ikke være livssynsøytralt - med mindre vi søker et undertrykkende, uniformert samfunn der ingen får uttrykke sin personlighet. Jeg kjenner ingen som ønsker det. Samfunnet vårt kan avspeile livssynsmangfoldet blant oss - og mange (med meg) ønsker et samfunn der individene får stor frihet til å leve ut sitt livssyn.

Imidlertid må også et livssynsåpent samfunn legge noen begrensninger på individene. Vi kan ikke godta menneskeofring samme hva religionen din måtte by på. Mer aktuelt er det et stort spørsmål om vi kan godta at små gutter og/eller jenter utsettes for kirurgiske omskjæringsinngrep, uten mulighet til å samtykke, og uten noen klar og vesentlig medisinsk nytteverdi. Selv om religionen din pålegger deg et misjonsbud må det være grenser for hvor aggressivt du kan tilnærme deg dine medborgere for å spre ditt eget religiøse budskap.

For personer i visse offentlige roller blir behovet for å tone ned eget livssyn ekstra viktig. Dommeren, f.eks.. Læreren, kanskje? Legen? Dax18-ordstyreren? Samfunnet vårt består av 5 millioner individer med stort mangfold av livssynsmessig tilhørighet. Alle disse individene (med unntak av enkelte som pga. kriminalitet eller psykiatri nærmest har meldt seg ut) skal føle seg hjemme i staten, føle at de "eier" en like stor andel av staten som alle andre. De skal føle seg trygge på rettferdig og lik behandling fra statens side, uavhengig av hvilket livssyn de tilhører.

Det å tilstrebe nøytralitet i offentligheten er derfor avgjørende - ikke minst for at individene skal ha en mulighet til (og tørre!) å leve ut sine egne livssyn. Nettopp fordi staten og dens viktigste aktører tilstreber nøytralitet, så kan borgerne leve ut sin subjektivitet, i rimelig trygghet for at det religiøse/livssynsmessige ikkevil stå i fokus når de møter Staten.

6. Sverige. Jeg er uenig med utviklingen som finner sted i (visse segmenter av) Sverige, f.eks. det dramatiske forsøket på å bruke regulering og struktur for å bygge ned forskjellen mellom hankjønn og hunkjønn - prøve å få menneskene til å slutte å se at det er noen kjønnsforskjell. Historiene fra USA er også absurde, at det ikke er lov å si "Merry Christmas", bare fordi det leder tanken hen på Kristus. Jeg er imidlertid ikke enig i at dette er en god parellell til det som skjer i Norge. Det er en vesenforskjell på det å avvikle genuine gudstjenester i skoletiden, og det å forby ordet "Christmas".

Men hvordan havnet Sverige og USA der? Det er nok mange mekanismer her. Men én ting å tenke på, for den norske kirke, er effekten av å tviholde på assosiasjonen mellom kristendom og tradisjonell julefeiring. Paradokset kan bli at jo mer kirken tviholder på at "jula er en kristen høytid" - jo mer kan de berede grunnen for en kritikk av selve jula ettersom kristendommen mister sin status i Norge. Omvendt - jo mer vi fokuserer på jula (og julesangene) som noe tradisjonsbundet, men ikke nødvendigvis religiøst forankret - jo større er sjansen for at disse tradisjonene kan overleve også inn i en post-kristen æra.

Det er eksempler på "svenske tilstander" også i Norge. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde mye sans for at norske humanister ville lage nye, "humanistiske" julesanger som alternativ til f.eks. Deilig er jorden. Altså - alle får lage de sanger de vil. Men selv har jeg mye mer sans for å ta Deilig er jorden fatt, ignorere de religiøse konnotasjonene, og synge den med hjertens lyst fordi det er en vakker og tradisjonsrik sang.

7. Finnes det noe nøytralt? Nei, ikke noen enkelt-ting, kanskje. Men det er mulig å tilstrebe livssynsnøytral offentlighet. Jeg tror det vil gi det beste utgangspunkt for å ivareta fellesskapet midt i livssynsmangfoldet - samtidig som vi kan ta vare på "det beste av det beste" fra både våre egne eldgamle og de andres mer nytilkomne tradisjoner.

Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Å gi indidet rett til selv å treffe valg når det kommer til religion sørger for at staten er nøytral til religion, men individet er ikke nøytralt. En må kunne stole på at folk finner ut av hva de skal tro på og hvilket parti det skal stemme på uten at staten skal gi ett lite dytt i ønsket retning.

En nøytral stat betyr en stat som likebehandler og overlater ansvaret til individet når det kommet til f.eks religion.

Alternativet er at staten fremmer en religion, så bytter man på hvem som sitter med fordelen ettersom hvem som havner med makten. Den posisjon har de kristne hatt i lang tid, nå er de på vei til å miste makten. Så er de så heldig at det som erstatter deres posision er en posisjon som garanterer deres rett til trosfrihet. Some guys have all the luck.

Så er det underlig at man ut av dette klarer å fremstille seg selv som ett offer og undertrykt.

Kommentar #5

Svein Inge Olsen

101 innlegg  101 kommentarer

Noen kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Morten Andreas Horn. Gå til den siterte teksten.
ynes du blander sammen ulike ting i denne analysen - i og for seg forståelig, ettersom den er lang og reflektert og avspeiler det jeg forstår du opplever som en bekymringsfull utvikling. Men likevel skaper det vanskeligheter med å følge deg, og vite hvor debatten skal ta veien.

Hei Morten,

Har bare lyst å kommentere noe av det du skriver. Takk forresten, for lang og saklig utlegging om den uroen jeg formidlet. 

1. julesanger og tradisjoner

jeg tror ikke du kan sammenligne julebukk med halloween og tenke at det er en tradisjon som byttes ut uten at det er noen krise av den grunn. Kristne julesanger har et budskap som omhandler det som er den kristne julens budskap. Du skriver selv du setter pris på disse sangene, selv uten å tro på buskapet. Vi mennesker glemmer fort, det ser man på det meste i livet. Når juletradisjonene blir borte blir de som regel erstattes med noe annet. For alle som er vokst opp med den kristne julen vil mye av det trygge forvitre med generajonene, uten å ta vare på tradisjonene. Det blir litt som når det i kristne sammenhenger anbefales å lese Bibelen daglig for å ikke komme bort fra Gud. Men et annet aspekt som ikke nødvendigvis har med kristendom å gjøre er tradisjonene som har foregått i generasjoner. Røtter og identitet er mye viktigere enn vi tror, se bare på interessen rundt Tore på Sporet og TV-serien "Hvem tror du at du er". Tradisjoner har ofte med minner å gjøre, fra forfedre som er borte. Men tradisjoner som betyr mye for oss i en ellers ustabil hverdag.

2. Årsaken til at vi feirer jul er vi enige om er tosidig. Jeg vet jo godt at julen også er av hedensk opprinnelse. Julen er også Jesu fødsel, så sånn sett er det dette som er utgangspunktet for det jeg skriver.

3. Kristne symboler

Litt det samme som med julesanger. Dette betyr mye for oss. Bare se på symbolene i den katolske kirken, men også i de fleste trosgrupper. Til og med frimurere legger vekt på symboler. Det er vel en del av menneskenaturen å samles om symboler. Men du sier det jo selv at sekulariseringen skjer for fullt, og da blir symbolene nok ekstra viktige for de som tviholder på tradisjoner, kristne som andre. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at "noen" plutselig skal si at nå får man ikke lov å bruke dem lenger. NRK har aldri hatt forbud mot kors, så hvorfor nå? Fordi vi er flokkdyr, og når flokken sier at symboler er feil så følger resten etter. Det er å gi etter for likegyldigheten, om man ikke nekter. 

4. Sekulariseringen

Det du sier med at avkristningen er et faktum er høyst interessant, særlig siden du sier du ikke har en tro. Her har vi et potensielt emne til neste års festival - med deg med. Det er ikke mer enn få år siden Hanne Nabintu herland sto på talerstolen og snakket om avkristning til ville protester fra media og andre samfunnsytrere.

5. Livssynsnøytralitet.

Du sier at det å ikke tro ikke innebærer en tro, men der er vi uenige. F.eks. finnes det ingen humanismen flere retninger, som Dawkins harde linje og din og andres myke linje. Man kan gjerne kalle det retninger, men det er en form for tro etter min mening. Når HEF i flere år har brukt mye ressurser på "å bli kvitt kristendommen", for å si det litt flåsete, så er det fordi det foregår troskonflikt. Martin Luther King sa at likegyldighet er verre enn hat. Rodney Crowell synger om at "Ignorance is the enemy". Det å ikke ta stilling til noe er også å ta et valg. Humanister tror ikke, men om du fulgte med på Jon Michelets forsøk på å finne en tro uten at han lykkes, falt han ned på ikke-tro, altså en form for tro, slik jeg ser det. Vi er nok uenige her. Tro handler vel om å ta valg. Jeg kaller meg troende tviler, så jeg har landet på andre sida, uten troerens skråsikkerhet. Det er også en tro.

6. Sverige.

Uffe fortalte meg i påska at Sverige i dag har 5% troende, mot 50% for bare noen år siden. Dermed er Sverige svært interessant, og særlig fordi nøytraliseringen er kommet lengst der. Ellers interssant det du skriver om dine refleksjoner om det som skjer i Sverige. 

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1604 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1198 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1154 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 876 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 792 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere