Kirkeledere, våkn opp!

I dag fikk jeg telefon fra Bøler skole. Skolen praktiserer aktiv påmelding til hhv. gudstjeneste eller desembersamling. Vi hadde, etter samtale med barna våre, valgt det siste. Men nå sto førsteklassingen min i skolegården og strigråt: Hun ville være med de andre barna i kirken. Hva kunne jeg si, annet enn at det var greit?

Min datter er av den naturvitenskapelige typen. I den grad en seksåring kan ha noen formening om religion og livssyn, så har hun selv gitt uttrykk for at hun ikke tror på dette med gud og Jesus. Når hun forteller om hvordan vi ble til er det evolusjonslæren hun trekker fram, hun avviser skapelsesberetningen hun har lært om i KRLE-faget. Snakker vi om troll og vampyrer er hun opptatt av å forklare meg hvordan vi kan mene noe om hvorvidt de finnes eller ei. Hun skjønner at vi ikke kan avvise at det finnes troll, bare fordi ingen har sett dem. Men hun finner det lite sannsynlig. Hun er ganske gløgg.

Men som andre barn er hun opptatt av å passe inn, og hun er omfattet av det konformitetspresset som finnes blant skoleelever. Når de andre elevene, venninneflokken hun ønsker å være en del av, marsjerer av sted til kirken – da ville hun altså være med. Selv om vi avtalte noe annet hjemme.

Er det så farlig, spør du kanskje. Vel, det er altså ikke opp til deg å vurdere. Det er mitt barn, ikke ditt. Vi er en sekulær familie. Julegudstjenesten er ikke en omvisning – det er en religiøs seremoni, med forkynning, bønn og velsignelse. Den er en anledning for menigheten til å dyrke sin – ikke vår – gud. Jeg kan gjerne ta med min datter til kirken, moskéen eller et fordums gudehov. Men det er ikke rett at hun skal delta i en seremoni for å prise Herren, bare som er resultat av gruppepresset.

Vi har tatt på oss byrden med å klage til skolen for å få et mer likeverdig førjulstilbud til ikke-kristne familier. På skolen sitter det noen humanetikerunger, og så de muslimske. Hvis det virkelig skal bli et alternativ til julegudstjenesten, så må de som er interessert i tilbudet faktisk møte opp. Går min datter i kjerka blir det enda tommere i aulaen. Og hva med storesøster i andre klasse? Hvordan skal jeg forklare henne at lillesøster fikk være med i kirken, i strid med det vi ble enige om? Skulle jeg latt venninnegjengen styre også for henne?

Folkens, dette er ikke et naturfenomen. Det er voksne menneskers aktive valg at våre barn, vår familie, skal settes i en slik tvangssituasjon. Vi har en skole som skal inkludere, forene, lære respekt for andre. Men nå i desember virker skolen motsatt: Den splitter elevene basert på foreldrenes livssyn. Den tvinger mitt gråtende barn til å velge mellom lojaliteten til pappa, eller ønsket om å få være med de andre.

Kirkeledere, våkn opp! Dere kan ikke leve med denne skammen! Det er flott at dere åpner dørene til guds hus for de som ønsker det. Men dere kan ikke godta at unger fra ikke-kristne familier presses dithen. Det står om deres selvrespekt og omdømme. Ordningen med skolegudstjenester må avvikles.

På trykk i Vårt Land 5. desember 2015