Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Svenske tilstander

Like lite som du kan bestille en Martin Ødegaard, kan du rekvirere en Wilfrid Stinissen eller en Martin Lönnebo. Hvorfor lykkes svenskene der vi feiler?

Publisert: 4. des 2015

(Trykket i Vårt Land, 4. desember.)

MAGNUS MALM, MARTIN LÖNNEBO, Wilfrid Stinissen, Anders Piltz, Peter Halldorf, Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Ann Helen Heberlein og Owe Wikström. Der har du ni eksempler, og jeg kunne sikkert kommet opp med enda flere. Ni svenske eksempler på det vi kan kalle aktive, åndelige vismenn som skriver skarpt, dypsindig og tilgjengelig for et bredt publikum.

Og viktigst av alt: erfaringsbasert – med sjelen som klangbunn. Om kristendommens spirituelle, mystiske og kultiske sider; om blodets hvisken og benpipenes bønn. Tomas Sjödin, som har mistet to av sine tre sønner, kan tjene som eksempel. Med erfaringsbasert kraft skriver han om åndelige innsikter forankret i livspraksis

Så til det påfallende: Her i Norge finnes det ingen tilsvarende stemmer av samme format. Ingen!

Jo da, visst finnes det kloke hoder her på berget også. Per Lønning og Jan Olav Henriksen, for å nevne to. Men disse skriver først og fremst innenfor en akademisk og (spreng-)lærd tradisjon; de henvender seg til intellektet og hodet – ikke kroppen. Leserskaren er tilsvarende. For helt ærlig, hvor mange er det egentlig som leser Per Lønning? 

I stedet har norske lesere på jakt etter åndelig føde flokket seg rundt Per Fugelli og Per Arne Dahl. Og si hva du vil om dem, men de er ikke akkurat Martin Lönnebos jevnbyrdige. I en rettferdig verden hadde Notto Thelle og Leif Gunnar Engedal, som kanskje er det nærmeste vi kommer norske representanter for «svensk åndsfylde», solgt ti ganger så mange bøker som disse to. 

Men der er vi ikke, og i mellomtiden fortsetter Fugelli sin motstandsløse triumfferd gjennom norsk offentlighet. Forstå det den som kan.

Kontrasten til broderfolket bare forsterkes når vi tar høyde for ruvende svenske teologer som Gustaf Wingren, Nathan Söderblom, Gustaf Aulén, Dag Hammarskjöld og Bo Giertz. Til sammenligning: Her hjemme heter vår mest berømte teolog Bjørn Eidsvåg.

Så hvorfor kryr det av begavelser på den andre siden av grensen? Er det bare tilfeldigheter? Det norske jordsmonnet? Den norske nissementaliteten? Et spørsmål om volum? (Det er nesten dobbelt så mange svensker som nordmenn.) Katolisismens nedslagskraft? (Flere av de nevnte svenskene er symptomatisk nok katolikker.) At Svenska kyrkan har næret en mer høykirkelig profil og vært mer orientert mot Europa og den felleskirkelige tradisjonen fra oldkirken? 

Sikkert det at «åndelige vismenn» ikke oppstår av seg selv i et vakuum. De trenger næring og stimulering som alle andre. Like lite som du kan bestille en Martin Ødegaard, kan du rekvirere en Wilfrid Stinissen. Men du kan – for å holde oss til analogien – gro gressmatter og løfte breddefotballen.

Når disse stemmene altså glimrer med sitt fravær på den norske siden av grensen, er det derfor flere miljøer – kirkelige, litterære og akademiske – som skylder å spørre seg: Er det noe vi bør gjøre annerledes? Er det noe vi gjør galt? Har vi gjort nok for å berede grunnen?

For det er ikke så rent lite som står på spill. Har mennesket en sjel? I en kultur der stadig færre engang gidder å reise problemstillingen, kan kraften og eksempelet fra åndelige vismenn (og -kvinner!) knapt overvurderes. 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

69 innlegg  1479 kommentarer

Motstand mot spiritualitet og økumenikk?

Publisert over 3 år siden

Takk for eit godt og tankevekkande innlegg. Norsk kristendom har sine preg, tradisjonar, særeigne trekk. Om eg skulle freiste å peike på nokre relevant trekk, basert på mine eigne erfaringar, så er det at lågkyrkjeleg kristendom - NLM, Normisjon, Imf - har vore ganske kritiske til katolisisme og til erfaringsbasert, skapingsbasert og humanistisk spiritualitet. Og ortodokse typar av meditasjon og kontemplasjon har på mange måtar vore heilt utanfor kartet.

Det har vore ein sterk augustinsk-luthersk-pietistisk straum her, og mindre av humanistisk openheit slik vi i nokon grad finn det til dømes hjå jesuittar. I denne pietismen er det sterk skepsis mot det "verdslege," det menneskelege, det som står utanfor kyrkja, nåden og utanfor bibelordet. Då eg vanka i desse miljøa sjølv, høyrde eg ofte, både blant leiarar og i bøker, åtvaringar mot "det allmennreligiøse" og "det lunkne". 

Eg har tidlegare her på forumet skrive om spiritualiteten vi til dømes finn hjå Wisløff og hans meiningsfeller, som har vore ganske dominerande i norsk kyrkjeleg landskap. (I så måte kan det nemnast: Noreg har hatt mange høvdingar! Wisløff, Hallesby, Hope, far og son Valen-Sendstad, far og son Kjøde, Prestegård, Skaaheim. Mange flotte folk. Men ein markert annan spiritualitet og teologi, altså, enn dei som du nemner. Men også innad her er det variasjonar, til dømes om ein tenker på Hallesbys meir kjensleorienterte spiritualitet. Jfr. til dømes "Fra bønnens verden." Så har ein også høvdingar i fagteologar som Aalen-syskena og Nome etc., men dei var ikkje så spirituelt orienterte, sjølv om Leiv arbeidde ein del fagleg og kritisk med Zinzendorf).

Her er det pietistisk inderlegheit, lov-evangelium og sterkt fokus på bibelordet som gjeld. Det er mykje vekt på "Kristi død for meg", og på å erkjenne sine synder, for slik å unngå dom. D. e. eit typisk augustinsk-vestleg fokus på rettskategoriar, sameint med pietistiske tradisjonar og misjonale vekkingstradisjonar. Eins andelege liv skulle vere radikalt og inderleg - ein skulle vere "vakt". Som det ofte vart sitert: "Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?" 

Då eg så sjølv, som student, fyrst vart kjent med Lønnebo og ignatiansk spiritualitet, reagerte eg nettopp instinktivt: "Dette er dels vakkert og godt. Og Lønnebo og Sjødin talar så avslappa og varmt om livet og om erfaringar. Tenk om kristendom kunne vere slik! Men, det er ikkje sunt, det er ikkje i tråd med Guds ord og Guds vilje. Det er for vagt, for verdsleg, for kompromitterande. Det er misbruk av bibelordet. Vi må halde oss til den historiske meininga." Etc.

Edin Løvås står for øvrig i same tradisjon som mange av dei du nemner. Han har vore ein høvding i norsk samanheng. Men då han innførte Jesus-meditasjon, måtte han etter det eg har lese vere stille om kva tradisjonar han henta den frå (d. e. ignatianske tradisjonar) - elles ville han nok raskt blitt avvist og kritisert. Men no er dette i sterk endring, trur eg. Korsvei, retreat-rørsla og anna har gjort meir økumenisk, tradisjonell og erfaringsbasert spiritualitet meir stogereint. 

Dette er nokre reint personlege refleksjonar, altså. 

Kommentar #2

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
At Svenska kyrkan har næret en mer høykirkelig profil og vært mer orientert mot Europa og den felleskirkelige tradisjonen fra oldkirken?

Eg trur det ligg mykje i det. Svenska kyrkan har hatt mykje meir kontakt utover, spesielt mot England. Den engelske kyrkja har jo også slike akademiske storleikar som klarar å skrive på 'folkeleg' vise, t.d. Rowan Williams og N.T. Wright. Og Williams er der spesielt god på nettopp det oldkyrkjelege.

Kommentar #3

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Norske tilstander

Publisert over 3 år siden

Må det alltid være slik i Norge at vi må trykke noen ned for å kunne løfte andre opp? 

Kommentar #4

Hallvard Jørgensen

69 innlegg  1479 kommentarer

For ordens skuld

Publisert over 3 år siden

...kan eg understreke at eg har lært mykje av, og også verdset, både "hovdingane" i norsk kyrkjeliv, og Dahl og Fugelli. Har ikkje lese så mykje av Dahl, men det eg har lese, har vore godt og vist. Fugellis kronikkar har også vore veldig flotte. Eg skjønar Nyhus' innlegg, men eg ville vere langt frå å kalle dei floskelaktige; eg har sjølv erfart visdomen av det han skriv, i mitt eige liv. Og eg arbeider med å implementere det. 

Kommentar #5

Asgeir Remø

11 innlegg  329 kommentarer

Look to Sweden

Publisert over 3 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Kontrasten til broderfolket bare forsterkes når vi tar høyde for ruvende svenske teologer som Gustaf Wingren, Nathan Söderblom, Gustaf Aulén, Dag Hammarskjöld og Bo Giertz. Til sammenligning: Her hjemme heter vår mest berømte teolog Bjørn Eidsvåg.


Tanken på at vi kunne trengt ein Magnus Malm eller Peter Halldorf også i Norge har streifa meg også. Men vi har dei i Sverige og får jamleg besøk. Det kan vi vere takksame for!

Når det gjeld dei Nyhus nemner i sitatet så var Dag Hammarskjöld ikkje teolog, men hadde doktorgrad i sosialøkonomi og var også jurist. Han virka som tenestemann for den svenske staten, fram til han vart generalsekretær i SN. Han trer fram som mystikar i Vägmärken, og det er kanskje grunnen til at Nyhus har inkludert han.

Bo Giertz må vel vere eit godt døme på dei som held blikket festa på det Jørgensen i kommentar #1 kallar lov-evangelium. Gjennom Steingrunnen har han gitt eit solid populærteologisk bidrag som eg har inntrykk av at mange nordmenn har hatt glede av.

Noreg har motteke mange impulsar frå Sverige, også etter 1800-talets kongefellesskap. Lars Levi Læstadius skapte den norske læstadianismen. Carl Olof Rosenius må vel vere kroneksemplet på det Jørgensen kallar "pietistisk inderlegheit" og utan eg har lese noko av han er det mitt inntrykk at han har hatt eit stort publikum i Norge. Lewi Pethrus var ein legendarisk svensk pinsepredikant som også virka i Noreg ei tid. Om all pietismen i Noreg har stengt for andre impulsar, slik eg får inntrykk av at Jørgensen meiner, skal eg ikkje ha sagt noko om, men det ser ut som svenskane har fått sin rikelege del.

Sverige har også sin parallell til "lågkyrkjeleg kristendom - NLM, Normisjon, Imf" (Jørgensen i kommentar #1) gjennom m.a. Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Det synes også vere stor grad av utveksling av talarar mellom norsk og svensk Oase. Og Magnus Malm og Peter Halldorf er mykje brukt i Korsvei og Korsvei-inspirerte samanhengar. Korsvei fekk sterke impulsar frå Sverige i startfasa, m.a. gjennom Korsvei i Rättvik i 1988. Der var det også ei kopling til Taize ved at broder Johan deltok, som fører temaet over på den sterke svenske deltakinga der. Det er jamt ein busslast med svenske ungdomar i Taize gjennom sommarhalvåret. Medan det er meir tilfeldig om det er nordmenn mellom dei opptil 5-6000 samtidig besøkande. Broder Johan kan vere katalysatoren som gjer forskjellen mellom svensk og norsk deltaking.

Når Nyhus har fått med seg at visesongaren Bjørn Eidsvåg er utdanna teolog, men ikkje nemnar Arnfinn Haram i "adelskalendaren" over dei "som skriver skarpt, dypsindig og tilgjengelig for et bredt publikum" slår det meg at det manglar noko i analysen. Fellesnemnaren for fleire av dei han listar opp er at dei har levd eller lever eit materielt enkelt, kontemplativt liv. Re-etablering av kloster og kommunitetar bør truleg stå høgt på agendaen. Det er fleire som Per Mases (Berget), Tomas Halldorf (Nya Slottet), Ingeborg og Sigmund (Lia Gård), Anne-Karin Apalseth og Steinar Hov (Sandom) og Edin Løvås som trengs. Dei vert neppe vedtekne på kyrkjemøtet. Vi får heie på katolikkar og ortodokse.

Elles er eg ikkje med på nedvurdering av Per Fugelli, Per Arne Dahl, Karsten Isaksen m.fl. Dei har mykje å bidra med, kvar på sitt vis.

1 liker  
Kommentar #6

Svein Inge Olsen

101 innlegg  101 kommentarer

åndelige vismenn

Publisert over 3 år siden

Svenskene har mange, enig i det. Inkludert Owe Wikström og Ylva Eggehorn som har vært sterke og populære navn på Protestfestivalen. Men er det så at vi ikke har noen flere enn Per Fugelli og Per Arne Dahl i Norge? For øvrig tror jeg Fugelli vil føle seg litt underlig plassert men også beæret over å bli fremstilt som "åndelig vismann". Her kan nevnes flere. Henrik Syse, Ole Paus, Tomm Kristiansen. Der stopper det opp. Det er neppe tilfeldig at jeg alltid har hatt mange svensker på festivalen. Forsøker alltid å lete etter "åndelige vismenn". Drar vi inn Per Fugelli så hadde vi den største i Erik Bye så lenge han levde.

Kommentar #7

Arne Danielsen

323 innlegg  5691 kommentarer

Det er de vi har. Og så har vi mysteriet.

Publisert over 3 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Elles er eg ikkje med på nedvurdering av Per Fugelli, Per Arne Dahl, Karsten Isaksen m.fl. Dei har mykje å bidra med, kvar på sitt vis.

Nyhus skriver alltid interessant. Også her.

Må imidlertid si meg enig i med de som protesterer – om enn mildt på hans nedvurdering av norske tenkere og formidlere i dette landskapet.

For svært mange av oss utenfor det teologisk-filosofiske akademiske miljøet og andre spesielt interesserte her i Norge er navnene på de svenske åndelige fyrtårnene, som Nyhus nevner, stort sett ukjente – nærmest som fremmedord. Forstår det slik at i Sverige, så har flere av dem også en bred folkelig appell. Slik er det altså ikke her i Norge. Men derimot kjenner de fleste av oss og finner betydelig glede i å lese og å lytte til kapasiteter som Per Arne Dahl, Karsten Isaksen – og gjerne også Per Fugelli.

Synes nok derfor at det er litt spesielt at Nyhus bl.a. skriver: «Her i Norge finnes det ingen tilsvarende stemmer av samme format. Ingen! (…) I stedet har norske lesere på jakt etter åndelig føde flokket seg rundt Per Fugelli og Per Arne Dahl. Og si hva du vil om dem, men de er ikke akkurat Martin Lönnebos jevnbyrdige. I en rettferdig verden hadde Notto Thelle og Leif Gunnar Engedal, som kanskje er det nærmeste vi kommer norske representanter for «svensk åndsfylde», solgt ti ganger så mange bøker som disse to.»

Har Nyhus noe uoppgjort med de to? Har de fornærmet ham på et vis?

Min silde oppfordring blir derfor slik: Ikke ta fra oss det vi har, Nyhus – eventuelt det lille vi har.

Men når dette er sagt, er jeg enig i mye av det Nyhus skriver. Vi trenger oppmerksomhet omkring kristendommens spirituelle, mytiske og kultiske side.

Den wahhabittiske og salafistiske islam sin fremmarsj, den som holder jøder og kristne som sine fremste fiender – og som gjerne dreper og fordriver dem, har vakt til live en sterkere felles identitet til kristendommen. Mange, som de senere tiårene har snakket nedlatende om «de kristne» her til lands, sier nå like gjerne «oss kristen». Det radikale, eller kanskje det er riktigere å skrive konservative islam, har greid det kirken ikke har maktet – det som den har mislykkes med, å gjenoppvekke en felles kulturell kristen identitet her til lands. Det handler om en ytre fiende. Da samler, som kjent, folk seg – om så om kristendommen – selv her i den overveidende sekulære Norge.

På samme måten har kirken åpenbart helt uforvarende skapt en gryende nyorientering blant de troende kristne. Etter to tusen år med kirkehistorie og etter tusen år i Norge har kirken i vår tid valgt å bryte ut av den den historiske tradisjonen og teologiske konteksten. Den framstår nå i stadig større grad som en aktør på det sekulære samfunnets premisser.

Kirken velger mest av alt å ta kamper for og om typisk sekulære spørsmål, og er tilsynelatende ikke lenger spesielt opptatt av de store åndelige spørsmålene. Kan ikke huske sist det gikk ut et bud fra biskopene som har hatt betydning for min åndelige forståelse og søken. Biskopene fremstår ikke lenger som hyrder for sin flokk, men som plakatbærende aktivister for saker og temaer som andre aktører egentlig er eslet for – og som disse naturligvis gjør mye bedre. Det er tross alt deres arena og ikke kirken sin. Fra å være ledestjerner i eget hus og for egen flokk og andre søkende, har biskopene og kirken forvandlet seg selv til en fremmed fugl, en grim elling og som en litt keitete amatør på den sekulære aktivistscenen.

For egen del har jeg vurdert meg selv som temmelig liberal både i trosforståelsene og i forholdet til kirken. Men den kirkelige utviklingen de senere årene må åpenbart ha gjort noe med meg. Kirken har i løpet av få år passert mine egne liberale holdninger – altså blitt mer liberal enn meg selv, noe som for min egen del har resultater i en nyorientering. Tidligere lå jeg selv og vaket litt ut i periferien, mens kirken var den trauste tradisjonsbæreren og den noe konservative og tidløse som slik var en fast borg –  også for meg. Noe å holde fast i, noe å orientere seg ut ifra.

Nå når den har frasagt seg denne oppgaven og rollen, har jeg oppdaget at jeg har mistet min faste borg, det trauste, solide og det som har vært ankerfestet. Dette har resultater i en søken etter nettopp dette. Og dermed har det oppstått en større fascinasjon omkring og oppmerksomhet mot kristendommens "spirituelle, mytiske og kultiske side". Dette tror jeg gjelder mange og stadig fler blant oss. Det er nok flere enn meg som lettere fortumlet står og betrakter tuftene etter den kirken vi og noen hundre generasjoner før oss kjente. Forlatt og altså fortumlet reiser vi oss opp og speider utover og ser etter noe annet å holde fast i og å søke tilflukt i.

Når jeg befinner meg lenger syd i Europa, har jeg stor glede av å besøke katolske kirker. Dette har tiltatt i takt med utviklingen i egen kirke. Det er noe nettopp med kristendommens spirituelle, mytiske og kultiske side. For meg er mysteriet et mysterium – og ikke minst er det et spennende mysterium.

Mens kirken søker utover og kaster seg inn i kampen mot oljeutvinningen utenfor Senja og Lofoten, søker jeg og jeg vil altså tro mange av mine trossøsken i DNK innover. Vi søker etter det som er viktig for troen, for forholdet til Gud selv – med andre ord de virkelig store spørsmålene.

Ja, Nyhus. Kan hende at også jeg bør lese Magnus Malm, Martin Lönnemo, Wilfrid Stinissen, Anders Piltz, Peter Halldorf, Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Ann Helen Heberlein og Owe Wikström – i tilegg til Per Arne Dahl og Karsten Isaksen.

Takk for tipset.

Kommentar #8

Håvard Nyhus

141 innlegg  121 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Har Nyhus noe uoppgjort med de to? Har de fornærmet ham på et vis?

Min silde oppfordring blir derfor slik: Ikke ta fra oss det vi har, Nyhus – eventuelt det lille vi har.



Hei sann!

Mitt ærend var å løfte frem de svenske tilstandene, ikke rakke ned på de norske.

 

Når jeg skriver at Dahl og Fugelli (Isaksen har jeg ikke nevnt) bare når Martin Lönnebo til anklene, var det først og fremst for å si noe om Lönnebos storhet – ikke Dahls og Fugellis «litenhet».

 

Men for all del, jeg ser jo at jeg uttaler meg litt sleivete, og at den andre lesningen kan være like nærliggende. Ikke minst siden, som noen av dere kanskje er klar over, min far (Kjell A. Nyhus) har skrevet kritisk om Dahls skrivemåte i bl.a. Luthersk kirketidende.

 

Hvorom allting er, så skriver datteren hans, Hanna Dahl, utrolig sterkt om faren sin i siste nummer av Strek. Anbefales!

 

Og om du synes jeg er streng med Fugelli, skulle du bare sett hva Espen Søbye skriver: http://morgenbladet.no/boker/2015/11/selvskading-ved-reisens-slutt?utm_content=bufferdff91&utm_medium=social&utm_source=facebook.com&utm_campaign=buffer

 

For min egen del kunne jeg sagt mye fint om Fugelli. Det har jeg da også gjort: http://www.vl.no/en-skarv-på-røst-1.84428

 

Kommentar #9

Robert Rygge

14 innlegg  661 kommentarer

Sverige lykkes?

Publisert over 3 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
Hvorfor lykkes svenskene der vi feiler?

Har ikke mye kunnskap om disse personene, - men "Sverige i dag", - ser ikke ut til å lykkes spesielt mye.

Sverige ser heller ut til å bevege seg mot totalt kaos.

(Sånn for å balansere denne "Svenskemisunnelsen").

1 liker  

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
6 dager siden / 4917 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
17 dager siden / 4740 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 2538 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
22 dager siden / 2301 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
20 dager siden / 1783 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
7 dager siden / 1734 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
19 dager siden / 1504 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
12 dager siden / 1344 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
11 dager siden / 1291 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
7 dager siden / 1141 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere