Verdidebatt

Sykehjemsprestene forsvinner

Da statskirken forsvant, forsvant også store deler av legitimiteten til denne spesielle prestetjenesten.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Oslo kommune kutter bevilgningene til prestestillinger ved sykehjemmene. De sparer noen millioner og tar bort litt over åtte stillinger. Vårt Land ­reagerer og får en opprørt beboer til å kommentere kuttet. Representanter for Den norske Kirke reagerer forutsigbart og anklager byrådet for ikke å forstå den viktige rollen presten har.

For en som ikke kjenner saken fra innsiden, virker begrunnelsen uklar. Det oppleves som byrådet har vært på jakt etter innsparingstiltak. Det er både legitimt og klokt å økonomisere med offentlige midler. På den annen side vil en sikkert klare å skrape sammen 4,7 millioner på andre deler av kommunens budsjett.

Det som er overraskende og skuffende er at verken byrådet eller kirken klarer å tenke prinsipielt. For Den norske Kirke kan det gå riktig ille hvis en ikke forstår den nye situasjonen kirken er i, og agerer deretter.

Statskirken ble avviklet da Grunnloven ble endret og det statlige kirkestyret forsvant. Den kirkelige prestetjenesten ved ­offentlige institusjoner er direkte knyttet til den gamle kirkeordningen. Da statskirken forsvant, forsvant også store deler av legitimiteten til denne spesielle prestetjenesten. Fortsatt er de fleste som bor på institusjoner eller oppholder seg der for en kortere periode, medlemmer av kirken.

Det er derfor stort behov for prestetjeneste ved institusjonene. Samtidig er det behov for tjenester fra andre tros- og livssynssamfunn. Jeg er ikke kjent med at det er ansatte fra andre enn Den norsk Kirke som har disse stillingene. Det kommer helt sikkert til å bli et krav fra andre om Den norske Kirke skal fortsette med ordningen.

Utvalget som utredet det livssynsåpne samfunnet (Stålsett-utvalget) vurderte og analyserte tros- og livssynstjenesten i ­offentlige institusjoner. Et flertall konkluderte med at ordningen burde opprettholdes og utvides. Alle tros- og livssyn burde få ressurser til å tilby sine tjenester på offentlige institusjoner.

Et mindretall konkluderte med at personer som deler av livet er knyttet til en ­institusjon, har samme behov for religiøs betjening som resten av befolkningen. Mindretallet mente at brukere av offentlige tjenester skal få dekket sitt behov for religiøs betjening på samme måte som resten av befolkningen.

Det er de ulike tros- og livssynssamfunn som skal yte tjenesten. Det er viktig å minne om at for Den norske Kirke er alle institusjoner geografisk plassert i en menighet. Det er soknet som er grunnenheten i kirken der aktivitetene utøves. For Den norsk kirke blir det menigheten der institusjonen ligger, som må ha ansvaret for å tilby tjenesten.

Statskirken var på flere områder en bekvem ordning for kirken. En opprettet egne institusjonsprestestillinger finansiert av fellesskapet. Menighetene kunne overlate ansvaret til disse statlig/kommunalt ansatte prestene. Institusjonene var ikke menighetenes ansvar på samme­ måte som resten av befolkningen.

Det er flere grunner til at Den norske Kirke bør ta den utfordringen byrådet nå har gitt. Som flertallet i Stålsett-utvalget konkluderte med, må ordningen med institusjonsprestestillinger utvides til å omfatte alle tros- og livssynssamfunn om den skal opprettholdes.

For fellesskapet kan det bli en kostnadskrevende ordning. I en tid der kampen om ressursene vil hardne til, vil kirken som alle andre, måtte vurdere bruk av ressursene. Det finnes alltid alternativ bruk.

Den norske Kirke må også ta stilling til om det er klokt å la deler av befolkningen defineres som perifere i menighetens arbeid. I stedet for å mobilisere for en ordning som det med jevne mellomrom kommer til å bli kamp om framover, bør kirken erkjenne at tiden for ordningen er forbi.

Både prinsipielt (statskirken er avviklet) og pragmatisk bør en akseptere at stillingene og tjenesten blir borte. Behovet vil fortsatt være like stort. Derfor vil Den norske Kirke omorganisere og ansvaret overføres i sin helhet til menighetene.

Da vil ikke kampen stå om denne spesielle organisasjonsformen som tilhøre statskirketiden, men om ressurser. De innsparte midlene må tilføres kirken slik at menighetene kan ta oppgavene. Det burde være beskjeden til byrådet.

Først publisert i Vårt Land 3.12.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt