Gud, Allah og Anfindsen

Anfindsen er en kontroversiell samfunnsdebattant som har kommet med sterke ytringer mot nettopp islam, mot innvandring og multikultur, om raseegenskaper og pirater som burde skytes. Jeg har ofte brukt sterke ord om hans synspunkter. Så viser det seg at han har vært en hemmelig beundrer av den religion han har brukt så sterke ord mot. Er mannen egentlig forvirret? Islam og kristendom er to svært forskjellige religiøse systemer. Forskjellen skal ikke utydeliggjøres. Samtidig finnes det i forskjelligheten visse tangeringspunkter mellom religionene.

Muslimsk kristen eller kalvinistisk muslim?
I en debatt med Anfindsen for flere år siden påpekte jeg noen mønstre i hans tenkning som plasserer ham i en kalvinistisk tradisjon, dvs i en radikal variant av protestantismen som strukturelt (altså ikke innholdsmessig) har noen fellestrekk med islam. Selv om jeg ble overrasket da Anfindsen kom ut av skapet som en slags muslimsk ett-eller-annet, finner jeg ved nærmere ettertanke likevel en viss logikk i hans utvikling.

Som islam har kalvinismen en stor variasjon av former, noen mer radikale og absolutte enn andre. Det finnes likevel en underliggende struktur med visse fellestrekk. Det gjelder særlig gudsbildet. Hos begge finnes en ekstremt sterk understreking av Guds absolutte trancendens, allmakt og opphøyethet over alt menneskelig. Menneskesynet følger av dette: For å gjøre Gud stor, må mennesket gjøres tilsvarende lite og avmektig og prisgitt Guds allmakt på både nåde og unåde. Forholdet mellom Gud og mennesker er regulert av strikte lover for et rett og dydig liv. Dette pessimistiske menneskesynet henger igjen sammen med en streng determinisme, der mennesket er utlevert til Guds vredesdom uten sikkerhet for sin evige skjebne. Det er først og fremst Anfindsens determinisme og hans pessimistiske menneskesyn som plasserer ham i en kalvinistisk sammenheng.

Det finnes andre tangeringspunkter også.  I islam er det ideelle samfunn teokratiet, der det sivile og det religiøse glir opp i hverandre. Islam er derfor både et politisk og teologisk system. Slik er det innenfor kalvinismen også, om enn ikke like uttalt. Fravær av et kirke- og sakramentssyn gjør imidlertid at det sivile samfunn trer i stedet slik at det religiøse og det sivile samfunn går opp i hverandre. Når vi i dag snakker om det verdibaserte samfunn, så ligger det en blek skygge av kalvinistisk tenkning over en slik uttrykksmåte, der det religiøse har glidd over i det sivile og til sist blitt sekularisert. Opplysningstiden og den franske revolusjon ville vært utenkelig uten den sterke påvirkning som særlig fransk kalvinisme, de såkalte hugenotter, hadde hatt på de intellektuelle elitene.

Calvin var jurist og en kjølig rasjonalist. Som teolog var han formalistisk og han hadde liten interesse for religionens spirituelle og kultiske sider. Religion handlet først og fremst om dydene og om samfunnet. Med dette som utgangspunkt stilte Calvin seg i spissen for en teokratisk bystat i Génève, men med dydene ble det så som så. Da kom pisken frem. Calvins gudsstat endte i en terror som ikke lå mange hestehoder etter den IS praktiserer i dag.

Islam og kalvinisme tangerer hverandre også i de puritanske fromhetsidealer og i billedfiendtligheten. Et kalvinsk gudshus er som moskeen ribbet for symboler og billedlig utsmykning. Dette henger igjen sammen med gudsbildet. Billedlige fremstillinger i gudsdyrkelsen innebærer å trekke det guddommelige inn i det menneskelige og dermed krenke Guds opphøyethet og trancendens. Innen islam er det den ultimate blasfemi.

Den sterke betoningen av Guds trancendens og menneskets avmektighet betyr også at den streng som forbinder guddommelig og menneskelig blir den tynnest mulige. I islam gis den gjennom Boken, gitt menneskene gjennom Profeten. Innen kalvinismen ser man den samme tendens til å gjøre Boken, dvs Bibelen, til et trosobjekt i seg selv som gir lover for samfunnet og alle menneskelige forhold. Fordi gapet mellom Gud og menneske blir så stort, blir overholdelse av de religiøse lover som regulerer forholdet mellom de to, et primært fokus.

Invertert ateisme og sfærenes harmoni
Fellestrekkene mellom islam og kalvinisme ligger i det fenomenologiske, ikke i det innholdsmessige og dogmatiske. Her finnes det også et tangeringspunkt til den sekulære ateismen. Min kjetterske påstand er nemlig at kalvinisme og islam representerer inverterte former for ateisme. Avstanden mellom «Gud er stor» (islam), «Gud er alt» (kalvinisme) og «Gud er ikke» (ateisme) trenger nemlig ikke å være stor. De tangerer hverandre ved å være hverandres motsatser. På en sirkel kan avstanden mellom ytterpunktene måles til både 359 grader og 1 grad. Jo høyere det ropes at Gud er stor og opphøyet over alt menneskelig, desto nærmere er Gud sitt forsvinningspunkt, der troen bikker over til negasjon. Gudsbegrepet blir til slutt umulig å fastholde, og ateismen et logisk neste skritt.

Den motsatte reise er selvsagt også mulig. Jeg observerer lettere fascinert at det finnes ateister som tiltrekkes av islam. Jeg har undret meg over hvorfor. Jeg tror det skyldes at gudsbegrepet i islam egentlig sitter ganske løst. Eller sagt på en annen måte: Jo mer absolutt og trancendent gudsbegrepet er, desto løsere sitter det i realiteten. De nærmest autistiske repetisjoner av formelen «Allahu akbar» lyder som en besvergelse i det tomme rom der Gud er så opphøyet at gudsbegrepet er like ved å løses opp i tynn luft.

Men kanskje ligger det noe mer her også: Klarhet og stringens. Islam er på egne premisser et rasjonelt, glassklart og stringent system med få dogmer. Som i den sekulære ateismen er det den rasjonelle stringens som holder systemene sammen. De motsier hverandre, men grenser i motsigelsen opp til hverandre.

Jeg kan forstå fascinasjonen for islam. Islam har nemlig noe som et ateistisk livssyn prinsipielt må unnvære: en trancendental skjønnhet, en sfærenes harmoni, svar der man ellers står svarløs. Kristendommen mangler dette. Det den byr på, er mysteriet. På noe høyst uklart og irrasjonelt: Treenighetslæren.

Kjærlighetsdogmet
Ikke overraskende er det her det butter for Anfindsen. Men i stedet for å ta motet til seg og konvertere, klipper og limer han fra begge religioner og ender med en hybrid som ligner verken fugl eller fisk. Jeg kan forstå dilemmaet. For et rasjonelt menneske er det selvsagt umulig å få 1+1+1 til å bli 1 uansett hvordan man vrir og vender på tallene. Men det er altså hva den kristne kirke tror.

Det finnes, som Anfindsen korrekt anfører, intet belegg i Det nye testamente for treenighetslæren. Det er heller ikke nødvendig. Treenighetslæren er en del av det som i katolsk teologi kalles Tradisjon, dvs en utledning av det gudsbilde som fremkommer i NT. Gud er ikke som i islam et subjekt utenfor og fristilt fra vår virkelighet, han er også immanent og kjødeliggjort i alt levende. Hvis Gud er et subjekt som regjerer i «splendid isolation» kan han nemlig ikke være en kjærlig Gud. Kjærlighet er uforenlig med ensomhet, den må ifølge sitt vesen være rettet mot noe, mot det som er gjenstand for kjærligheten. Kjærlighet forutsetter relasjon, hvis ikke er det ikke kjærlighet, men noe annet vi snakker om. Hvis Guds vesen er kjærlighet og hvis Gud er evig, må også det som er gjenstand for hans kjærlighet være en del av hans vesen og alltid ha vært det.

Treenighetsdogmet kalles i katolsk teologi for kjærlighetsdogmet. Treenighetsdogmet danner det rom i teologien hvor rasjonaliteten trer til side og hvor man med en term fra bysantinsk teologi er beskuende. Det vi beskuer er mysteriet, at Guds kjærlighet er gjenkjennbar og til stede i alt som lever. Menneskelig og guddommelig er ikke motsatte størrelser, men som en av oldkirkens kloke teologer formulerte det: «Guds ære er det levende menneske». Kirkens lære er derfor at alt levende bærer Kristi bilde på sin panne, og at slik Gud uttømte sin kjærlighet i Kristus, slik er hans kjærlighet uttømt i alt som lever. Slik får også Jesu ord sin mening: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste små, det gjorde dere mot meg».

For en muslim er tanken om Guds immanens en blasfemi. For en kalvinist er det en side av kristendommen som fortrenges. For en ateist er det bare meningsløs tale.

Intet konstituerer seg selv
I vår anglosaksiske (og kalvinsk påvirkede) kultur har vi siden renessansen sentrert rundt subjektet som noe som konstituerer sin egen eksistens. Det er en fjern tanke innen hovedstrømmen av kristen tenkning. Intet konstituerer seg selv. Liv konstitueres av det jeg mottar, som kommer til meg, gis meg og som ikke er av meg selv. Livet er ikke min bevissthet om meg selv, men bevissthet om at livet er meg gitt og fyller meg med eksistens. På samme vis kommer min neste til meg og gjør meg til et individ, rosen står for meg og byr på sin skjønnhet, og idet jeg ser rosens skjønnhet, fyller rosen meg med seg selv. Tillit til tilværelsen er ikke noe jeg skaper, den er kommet til meg som en gave i fullt mål fra fødselens øyeblikk, og kan bare bli mindre fra da av.

Hva betyr dette? Det betyr at Gud er i alle mine relasjoner. Det er ikke et postulat, en påstand jeg trenger å problematisere.  Gud er ganske enkelt det som er gitt, som er eksistens og som gir eksistens - som kommer før alt annet og som er etter alt annet. Det er slik vi alle forholder oss enten vi tror eller ikke tror. Vi forholder oss til det som er gitt. Min neste er meg gitt, kommer til meg og gir meg eksistens, for uten min neste finnes ikke jeg som individ, Uten relasjon finnes ingen eksistens, da finnes ikke Gud, men da finnes heller ikke vi.

Det er dette som er Treenighetens kretsløp i alt levende: Gud i meg, jeg i Gud og kjærlighetens hellige Ånd som gjennomstrømmer all eksistens. Av dette dogmet er det skapt et stort og vidunderlig kosmos av det vakreste mennesker noen gang har frembrakt av kunst, av musikk, litteratur og bilder som ærer Treenighetens mysterium og som peker nese mot puritanske rasjonalister enten de er gudsfornektere eller gudsbesvergere.