Verdidebatt

Det psykotiske paradokset

Klimatrussel! Varsko her! Saken får massive medieoppslag, politikerne nevner «klima», «miljø» og «grønt skifte» i annenhver setning – og er fornøyd med seg selv. Og alle verdens toppledere forter seg til Paris. – Invasjon! roper andre. Hæ!?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Denne uka har vi fått vår dose av klimastoff – spesielt på NRK. Vel, nå er ikke akkurat det noen nyhet i seg selv. Det får vi jo egentlig hele året, og vi har fått det i årevis. «Dagens nyhet om klima er …» «Gjesp, var det noe mer?» Jo da, klima er viktig – det også. Helt klart. Det må vi ta på alvor. Men har det bikket over i det psykotiske?

Kristin Clemet publiserte 17. november kronikken: «Politiske psykoser og politisk panikk». Som «gode» eksempler på hodeløse politiske vedtak med vidtrekkende konsekvenser nevner hun bl.a. vedtaket om «Eldremilliarden» i 1990.

«I et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingsmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.»

Haken ved vedtaket, som ble gjort, var at bevilgningen måtte gå gjennom kommunene. I ettertid viste det seg at kanskje bare halvparten av pengene ble brukt til eldre­formål.

Det andre eksemplet er av ny dato. Flyktningevedtaket, som ble vedtatt på partilandsmøtene i vår, kom som et påhitt fra NGO’ene. Plutselig og uten antydning til konsekvensutredning, fattet et flertall av partiene vedtaket om å ta imot ti tusen syriske flyktninger – til akklamasjon og jubel(!). Høyre gikk inn i forhandlingene og fikk redusert antallet til åtte tusen. Ikke så mye å skryte av det heller. Men flyktningene tok partiene på ordet. Bare i forrige uke kom det åtte tusen. Professor Terje Tvedt kaller vedtaket for narsissismens triumf.

I klimaspørsmålet ser vi mye av den samme effekten – og det har etter hvert gitt flere merkelige utslag. Vi pøser ut milliarder på «gode» klimatiltak. Kjempebra! Hvis det bare hadde virket. I flere tilfeller viser det seg at milliardene sildre ut både her og der til rene symboltiltak.

Men så kommer det andre og revolusjonerende ideer til nye og kraftfulle tiltak, nye ressurser settes inn, og så… Igjen viser det seg å være feil satsning med minimal effekt på klimaet. Tesla for eksempel. Miljøeffekten skal visstnok være Zero. Bare spør klimaorganisasjonen Zero.

Men en av de snodigste klimaeffektene så langt er Rasmus Hansson og Miljøpartiet de grønne. Sjelden har begrepet én-saksparti vært mer passende, og sjelden har et merkelig lite parti med én representant på Stortinget hatt større gjennomslag og makt.

Hansson får taletid både hist og pist, og hver gang sitter han med alvorlig mine og skifter sol og vind i politikken. Han blir brukt som fasit. Intet mindre. Arbeiderpartiet har rett i at…, og Høyre tar feil når de… og omvendt. Klimaypperstepresten Hansson har talt. Saken er klar.

Det er ikke noe rart at mannens selvbilde blir stadig mer oppblåst. For Hansson er i år juleaften flyttet fram tre uker. Den er i år lagt til Paris. Vi andre stålsetter oss. Hanssons alvorlige stemme og selvhøytidelige mine vil fylle heimen gjennom mye av førjula. Og så vi som hadde tenkt å…

Uansett hvordan vi snur og vender på det er asyltilstrømningen nå det mest prekære vi står overfor. På kort sikt er det mangel på boliger, kapasiteten er sprengt. Politi og helsevesenet er overarbeidet, UDI jobber på spreng, men det hele blir som å stoppe et takras med bare hendene.

På litt lengre sikt vet vi at det er umulig å integrere de som kommer – selv om Trine Skei Grande og Audun Lysbakken mener at den store tilstrømningen ikke er noe problem bare vi er flinke til å integrere dem. Det er ikke nok jobber til alle som bor her fra før, og langt mindre til de som kommer hit hvorav de fleste er uten utdanning, uten norskkunnskaper, uten kulturell forståelse og uten kunnskap om det norske samfunnet og om arbeidslivet. De aller fleste av dem vil bli klienter livet ut.

Dette igjen fører til store endringer i budsjettene i årene som kommer. Det blir naturligvis mindre til andre ting som vi til nå har ment har vært viktig – herunder også til klimatiltak. Innvandringen vil endre Norge økonomisk, sosialt og kulturelt. Det vil rett og slett bli store endringer og også dårligere økonomiske kår for alle her til lands i årene som kommer.

I klimaspørsmålet snakker politikerne gravalvorlig om ansvaret for kommende generasjoner. I innvandringsspørsmålet er det stort sett bare Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde og andre undermålere som snakker om slikt. Og da fnyses det i korridorene på Løvebakken og på Marienlyst.

I klimaspørsmålet hersker det en del usikkerhet om virkningene og framtidsutsiktene. De lærde strides – også blant de som er «for» klimaendringene. Mens i innvandringsspørsmålet finnes det ikke tvil. Det er alle rede prekært. Og med økt tilstrømning neste år og kanskje også eskalering i årene som kommer, blir det ødeleggende – både kort og lang sikt.

Mens klimaendringene går langsomt, noe som gjør at vi i et visst monn kan forberede oss og omstille oss, er innvandringene over oss nå, og vil altså kunne bli enda mer alvorlig i de neste årene.

I denne situasjonen er det derfor et paradoks, som åpenbart skyldes en «politisk psykose og politisk panikk» (for å sitere Kristen Clemet) som rir oss. Akkurat som det finnes klimaskeptikere, finnes det også innvandringsfnysere. Dette er folk som kjøper seg hørselvern på Europris og vandrere rundt med lukkede øyne og befinner seg mer i grøftene enn oppe på veien. Men de hevder at de har rett – okke som. Slikt gir grobunn for psykoser i poltikken.

Helt fint med toppmøte i Paris om klimaet. Men hvor er det internasjonale alvoret i innvandringsspørsmålet? Jo da, det har vært et og annet møte på topp-plan, men de har alle endt som klimatoppmøtene – i ingenting.

Vi er hverken ignorante eller likegyldige. Vi forstår alvoret med klimaendringene, men akkurat nå er det stort sett miljøorganisasjoner, journalister og politikere – ja, og Rasmus Hansson selvfølgelig, som i hovedsak bryr seg.

Vi andre er naturlig nok mer opptatt av det prekære og det som kan se ut til å gi langt verre langsiktige konsekvenser enn klimaendringene. Vi er opptatt av oss selv, ja, men også av konsekvensene for våre etterkommere. Men det er nå bare oss…

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt