En tredje vei

Jesus ber om enhet, for at verden kan tro (Joh. 17). På Sol­åsen Pilegrimsgård ber vi derfor stadig for kristen enhet. Jesu bønn beveger meg til å dele et håp.

Biskopene, som selv er splittet i læren, har med sin siste uttalelse forsøkt å bidra til å holde kirken sammen. De har i første omgang tenkt på prestene og de ansatte, og har inntil videre gitt dem «syns-frihet» og dermed et hvileskjær.

Men menig­hetenes rett til å velge om de vil ta i bruk en kommende ny vigselsliturgi ble ikke ivaretatt, og læren ble fortsatt kalt «syn». Når det nye flertallet i kirkemøtet vil innføre en ny liturgi, innføres ikke et «syn», men en «ny lære». Og da innføres definitivt en lære-splittelse både innad og utad i det økumeniske fellesskapet.

To adskilte liturgier eller to ­varianter av en felles vigselstekst vil begge sementere splittelsen. Læresplittelsen vil da føre til splittelse i forkynnelse, sjelesorg, trosopplæring, og liv og tjeneste i menighetene. Nå kan de ikke lenger skånes.

Det sprer seg en voksende mistillit til om det fortsatt er mulig å bygge menigheter i Den norske kirke (Dnk) på felles apostolisk grunn. Når deler av læren forandres, blir også helheten forandret. Folk spør seg om hvilke andre deler av den felles kristne tro det skal stemmes over ved nye kommende­ kirkevaIg.

Mistilliten svekker, ja lammer frimodigheten og viljen til fortsatt å identifisere seg med Dnk. Noen passiviseres i forhold til kirkegang og tjeneste, og andre melder seg ut. Mange årvåkne frykter utfrysning og maktovergrep internt i Dnk og i lokalsamfunnet. I en tid da Dnk trenger alle gode krefter, sitter mange prestestudenter på gjerdet og tviler på om de kan la seg ordinere. Dette er vårt felles ­dilemma.

Kan vi finne et håp? Finnes det en tredje vei hvor vi hverken blander det som ikke lenger kan forenes, eller river opp Dnk, en kirke hvor vi fortsatt har mye som forener? En vei som bevarer den enheten som fortsatt er mulig? Jeg tror den tredje veien er å danne to rom, forskjellige menigheter, under samme tak.

To rom vil forutsette at vi tar avskjed med en ensartet folkekirke som ble dannet i en tid da statskirken, med sin sentralmakt, bare tillot ensartede menigheter.

Hittil har menighetene fått lov å bli «stedegent» forskjellige. Nå bør de også kunne bli «teologisk» forskjellige. I boken Menighetens rett til og makt til å bedømme enhver lære og til å kalle, innsette og avsette lærere, beskriver Luther menighetens overordnede myndighet overfor prester, biskoper og kirkemøte. Ifølge Luther har Kristus selv gitt denne retten og plikten til den enkelte og det kristne fellesskapet. Nå er tiden inne for at ­menighetene får denne myndigheten tilbake slik det seg hør og bør i en evangelisk-luthersk kirke.

Man kan ikke i en og samme menighet velsigne og tilsi syndenes forlatelse for én og samme livsform. Det er ikke mulig i en og samme menighet å lære barna to gjensidig utelukkende versjoner av hva et kristent ekteskap er. Lhbt-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er også delt i de som ønsker å leve enslig og trenger menighetsfellesskapets hjelp til det, og de som ønsker kirkens velsignelse til et enkjønnet samliv.

Disse forskjellige behovene kan ikke imøtekommes i en og samme menighet. Menigheter med forskjellig teologisk lære og profil vil også gi en «pilegrimsmulighet». Flere vil i sin trosvandring kunne gå til en ­annen menighet uten å måtte forlate Den norske kirke.

Det vil i beste fall kunne komme den enkeltes trosutvikling til gode, noe jeg som åndelig veileder er opptatt av. Den læremessige, ofte tause splittelsen mellom presten, staben/menighetsrådet og menigheten, den uærlige fortielsen og «skinnfreden» som lammer, kan endelig overvinnes.

Det vil gi ny energi, også til samarbeidet mellom stab og lekfolk. Gode ordninger som gir rom for at en læremessig tydelig trosidentitet kan bevares til neste generasjon i en menighet, vil kunne utløse vilje til tjeneste i dåpsopplæring, diakoni og giver­tjeneste. Men da må vi oppgi «troen» på at vi kan blande det som ikke lenger kan være ett.

Med to rom vil prester, biskoper og menig­heter igjen kunne finne sammen i en enhet. Det vil kreve kreative ordninger. Vi har uprøvde muligheter. I Nederland har tre kirkesamfunn slått seg sammen til ett nytt kirkeforbund. Det omfatter liberale og meget konservative menigheter, men disse har fått stor frihet til forskjellighet. Church­ of England har alternativt tilsyn som menigheter og prester kan slutte seg til. En mulig løsning er valgmenigheter.

Den rause danske kirken har mange slike, og de har rett til å søke tilsyn fra en annen av kirkens biskoper enn den stedlige. Om den gjensidige respekten og viljen til samvirke er til stede, vil prester i valgmenigheter kunne ivareta pastorale oppgaver for lokalsamfunnet, som før.

Kanskje det finnes bedre ­alternativer. Hvorfor ikke lete etter­ kreative løsninger, for å bevare den enheten som fortsatt finnes? Der hvor det er en vilje, finnes en vei, ved å samtale! Den samtalen bør endelig begynne. Snart kan det være for sent.

Hvis to rom dannes, med en kirkerettslig­ trygghet, vil vi få arbeidsro. Med gjensidig respekt kan søskenkjærligheten få rom, slik at vi ikke baktaler og avsanner det gode Gud gjør hos den andre part. Så fremt vi alle tror på ­Jesus Kristus som Guds sønn, vil vi være forpliktet til å finne til­bake til sann enhet! Dette arbeidet kan ta en eller flere generasjoner. Bispemøtet og Kirkemøtet avgjør om de vil gi kirkerettslig rom for mangfold eller om de tar veien til den endelige kirkesplittelse.

Denne tredje vei vil koste kors og smerte. Å «være sannheten tro i kjærligheten» (Ef. 4,15) viser vei. Et umulig prosjekt? Nei, hvorfor det? Om vi lar oss forplikte av Jesu bønn om enhet, er det ved Guds hjelp mulig å gjenvinne håpet sammen.

Først publisert i Vårt Land 23.11.2015