Verdidebatt

Finnes det et katolsk alternativ?

De som vurderer å forlate Den norske kirke grunnet vigselsliturgien, må «sluke» mye.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den norske kirke får etter høstens valg en ekte vigselsliturgi­ og -ordning som likestiller ekteskap mellom personer av motsatt kjønn og «ekteskap» mellom personer av samme kjønn.

Uansett hva man måtte hevde, innebærer dette et dyptgående brudd med den historisk og økumenisk gitte ­ekteskapsforståelse som alltid har hatt sitt fundament i skaperordningen eller naturretten.

Selv om man internt i Den norske kirke ikke vil få lov til å snakke om to typer ekteskap (to likeverdige syn?), må man nok finne seg i at Den katolske kirke – spesielt når folk vil gifte seg «på nytt» hos oss – kommer til å skille­ skarpt mellom personer av motsatt kjønn som har vært gift med hverandre, og personer av samme kjønn som har vært gjennom «samme liturgi»­ i Den norske kirke.

Mønsteret i reaksjoner i Den norske kirke er kjent: Svært mange er glade, de fleste vil tilpasse seg, mange vil følge den nye ordning uten personlig å være enig i den, noen vil personlig reservere seg, noen vil gjennomføre et indre «exodus», noen vil bli kirkelig hjemløse og noen vil søke til andre trossamfunn, eller ­sågar danne nye.

Mange som kommer til å søke seg til andre protestantiske trossamfunn, vil oppdage at «problemet» følger med på lasset. For det er bare et tidsspørsmål før de fleste av disse samfunn får den samme interne nyorientering.

Protestantismen har Skriften (alene) som formalprinsipp, men er i realiteten en religiøs refleks av tiden og samfunnet. Konservatisme og liberalisme er primært uttrykk for hvordan man tidsmessig ligger an i forhold til samfunnsutviklingen. Det vil bli interessant å se hvor kjapt og i hvilken rekkefølge frikirkene og de kristne organisasjoner kommer til å akseptere likekjønnede «ekteskap».

Derved oppstår spørsmålet om Den katolske kirke utgjør et alternativ for den som holder fast ved den tradisjonelle, kristne ekteskapsforståelse? Jeg antar at det vil bli noen, men ikke mange.

For konverterer man, må man ­«sluke» mye annet. Den katolske kirke står for mer enn at ekteskapet er mellom mann og kvinne.

Man vil rett nok få med seg stadig fullere kirker. Det er hyggelig, men kan også by på utfordringer. Katolske­ ­immigranter som fyller våre kirker mer og mer, tenker mange ganger i andre baner enn dogmatisk bevisste konvertitter. I tillegg har vi kulturelle og språklige utfordringer som kanskje ikke var det man søkte? Dette nevner jeg til tross for at jeg opplever våre ­immigrantkatolikker som en berikelse.

Er man luthersk prest, får man ingen­ garanti om å bli katolsk prest ved konvertering. Skulle Kirken velge å tilby denne mulighet, møter man en preste­stand med lønnsinntekter langt under det man er vant til. (Selv ville jeg nok tjent fire-fem ganger mer enn nå, om jeg hadde forblitt luthersk prest.)

Har man en klar og tradisjonell luthersk teologi, vil mye ­katolsk virke fremmed. Frelseslære, sakramentlære, embetsteologi og helgenteologi formuleres annerledes, til dels diametralt motsatt av hva man er vant til. Nyorienteringen blir vanskeligere jo mer man er forankret i en systematisk luthersk tenkning. Så spørs det hvor mange ekte lutheranere som fremdeles­ finnes?

Begreper som «frelsesvisshet» og «folkekirke» er fremmedord i katolsk sammenheng.

Vår moralteologi har kontroversielle sider. Det betyr ikke at samtlige katolikker i sin personlige tenkning er like konforme med «læreembetet». Men det løser neppe alle problemer for den som vil bli katolikk.

Fromhetslivet vårt kan også virke fremmed. Retretter og pilegrimsreiser har blitt populært mange steder. Men katolsk fromhetsliv er mer: Søndagsplikt, rosenkransbønn, helgenfester, bønn for de døde, skriftemål.

Har man på forhånd lest mye om katolsk filosofi, mystikk eller liturgi, vil det være lett å føle at kartet ikke stemmer med terrenget. Dårlig­ kirke­sang, mangel på profesjonelle­ organister, uforståelige tekst­lesere og fremmed (for ikke å si usmakelig) krimskrams i kirkene våre går ofte hånd i hånd med godvilje og engasjement.

I Den katolske kirke finnes det som i Den norske kirke en relativ stor indre frihet, men likevel med helt annen fare for å komme i konflikt med det kirkelige apparat. Jo høyere posisjon man har og jo mer kontroversielt og offentlig et ståsted er, jo større er denne fare i katolsk sammenheng.

Dertil kommer at det er minst like mye personalkonflikter og annen krangel blant katolikker som blant protestanter, selv om konteksten kan være noe annerledes. Her bør ingen ha illusjoner om å finne et paradis.

Kan man finne seg til rette med alt dette, er katolisismen dog ikke noe dårlig alternativ. For meg var det voldsomt smertefullt å skulle forlate Den norske kirke i 1989, en kirke som hadde gitt meg så mye og vist meg så stor tillit, men som jeg mindre og mindre kunne identifisere meg med.

Likevel har jeg aldri angret på at jeg ble katolikk, og jeg har fått et godt liv her. Utviklingen på luthersk hold ­bekrefter denne opplevelse.

Først publisert i Vårt Land 20.11.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt